Om å tenne fire adventslys.

Jeg tenner et lys. Det første lyset, og jeg tenner det for alle som er på flukt, alle som ikke har et hjem, som i denne stund gjemmer seg, i redsel, uforståelighet, på et hav, i en bil, i en container, til fots. For barna, revet opp og ut av trygghet, barn på vandring. For mødrene, fedrene, menn og damer, de som leter etter noe bedre på flukt fra det uforståelige. Jeg tenner et lys, jeg tenner en million lys om det kunne hjelpe, lys til å finne veien ut  av det uforståelige, lys til å finne trygghet, til forståelse, til varme, til å finne en havn og et hjem. Til å møte klok forståelse og vennskap, til å møte menneskelig varme, til å ikke bli vi og dem, men til å bli oss, Oss. Jeg tenner et lys for oss. I en verden som på så mange måter føles håpløs, tenner jeg et lys for de som trenger det  så veldig, veldig mye mer enn oss andre. Og jeg tenner det samme lyset for oss som skal se, som skal se hva andre mennesker trenger, som skal fatte og begripe at mennesker på flukt trenger trygge havner, lys opp og lær meg å se hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med.  Vis hvem jeg kan varme, og hvordan. Gi oss å være fargeblinde, gi meg å være raus og åpen for det ukjente.

Det tenner jeg lys for. 

Jeg tenner to lys. Det ene fortsatt for flyktninger,  for de av oss som ikke lever i trygghet, de av oss som har mistet et hjem, håpet, framtiden. Det andre for alle de som ikke vil legge seg og sove. De som frykter mørket, både mørket inne i en selv, den grå tåken som mørkner og hardner til ugjennomtrengelig tristhet, men også mørket utenfra, at noen vil en vondt, at noen slår. Utnytter. Skader. Skremmer. Smerter. Ensomheten, stillheten overdøvende hyling.  Jeg tenner lys for alle de som er så redde for mørket at søvnen ikke er en venn. De som er på vandring. De som er på flukt. De som gjemmer seg hjemme. De som gjemmer seg såpass at ingen vet hvilket mørke de bærer på. Vis oss hva vi kan gjøre, vis oss hvordan vi kan dempe mørket, hvordan vi kan sende stråler av håp inn i tåka, hvordan vi kan være til stede og være fyrtårn for mennesker vi kanskje ikke en gang vet har det vondt.  Jeg tenner lys for oss.

Det tenner jeg lys for.

Jeg tenner tre lys. Det første for alle de som lever på flukt, som er på leting etter trygghet, som mister alt, også det umistelige. Det andre for dem som lever i et mørke, de som frykter mørket. Det tredje tenner jeg for de som er syke. For alle som ser skyggene og konturene av døden i livet sitt, for de som lever med redsel, smerter, sår, engstelse, utmattelse. For leger, helsepersonell og en medisinindustri som er nådeløst preget av kapitalisme. For de som styrer pengene, for de som skal forske på medisiner, trøste, gi håp, tørke tårer, være der i det siste åndedraget. Jeg tenner lys for de som ikke får de medisinene som er tilgjengelige, fordi de ikke har penger, eller bor i feil land, eller ikke har kunnskap, jeg tenner et lys for de som ikke finner styrke til å tenne det selv.  Jeg tenner lys for oss som skal være medmennesker. Som skal se, som skal forstå at noen av oss trenger oss. Gi oss å være modige nok til å strekke ut en hånd til trøst.

Det tenner jeg lys for.

Jeg tenner fire lys. Et for flyktninger. Et for de som frykter mørket. Et for de syke. Det siste lyset tenner jeg for håp. Hvor naivt det en kan kjennes, tenner jeg et lys for håp. For håp for verden. At mennesker kan møte hverandre i en klem, utstrakte hender. Respekt. Håp om å bli sett. Hørt. At det skal være trygt å leve i verden, som jente, som gutt, som dame, som mann. Et håp om at medmennesker skal vise seg, at det er vi som er det, et kollektivt vi, en håpsring av medmennesker som tenner uendelig med lys i verden, og som aldri lar være å se, eller rope høyt, eller stå opp for andre. Jeg tenner et lys for en verden som trenger et barn født i en stall for å huske hvor stort håpet om livet kan være.

Det tenner jeg lys for. Oss. La denne jule bli et oss. 

Å ikke være klar

Det er fjerde søndag i advent. Facebook og Instagram bugner av hjemmebakst og familieidyll, renskurte flater og hjemmebakst, av lykke, glede, harmoni og forventning. Det rapporteres om verdens beste ditt og datt, om romantikk og kjærlighet, om å ha oseaner av overskudd og tid og å være fullstendig superklar til alt. Det er fjerde søndag i advent. Nettavisene og nyhetssendingene bugner av vold, drap, sønderskutte barn, overgrep, ødeleggelser, mismot, krig, trusler og ensomhet. Det er som om det aldri tar slutt, bølge på bølge av smerte, lidelse, uforståelighet, hat, vold... Det er fjerde søndag i advent, og jeg skulle gjerne sett at julefreden senket seg, at håpet tentes, at livet var til å bære for alle de barna som akkurat nå ikke har noe håp.  Det er fjerde søndag i advent, og selv om desember ikke ble slik den skulle i år heller, sitter jeg så trygt i den delen av verden som hverken er hvitskinnende juleharmoni eller håpløs julesmerte, og den eneste jeg kan gjøre er å tenne noen lys og tenke på

dette

Vi tenner et lys for alle som undrer

for undringen driver oss fram dit vi skal

Som kongene følger vi julenattsstjernen til Frelseren, 

født som et barn i en stall.

Vi tenner et lys for alle som lengter, 

for lengselen rommer et evighetsfrø.

Det vokser mot himlen fra Betlehem-stallen. 

Det rommer det livet som aldri skal dø. 

Vi tenner et lys for alle som håper, 

for håp er en fakkel som lyser oss hjem.

Det lever i alle som våger å tro på 

at englenes julenattsang gjelder dem. 

Vi tenner et lys for alle som leter, 

for letere finner det gjeterne fant:

At barnet i krybben er Guds Sønn, vår Frelser. 

Vi ser og vi tror og vi vet det er sant. 

(Hilde Dagfinrud-Valen. Som jeg kjente en gang, og nesten kjenner litt ennå)

Om krav og forventninger og sånn

Nonstophus

Joda. Det skjer noe med oss. Og ettersom jeg stiger i antall jubileer, nærmer det seg faretruende oktober når det først begynner å skje. I år var en facebookvenninne  først ute med å "kose seg med julemusikk". Omtrent fem minutter eller så senere tikket det inn den ene statusen etter den andre om julebakst, julepynt, julegaver og julestemning. Og det var til og med FØR bildene av alle julekalendrene hadde blitt publisert! Jeg hev meg på. Litt. Jeg fant en julesangspilleliste på Spotify, jeg maste til gemalen gikk med på å bestille julekort og jeg lagde en liste over fancy gluten- og melkefri bakst.

Julekortene er sendt. Og det er vel det. Høsten bød på noen uante utfordringer, og det ble ikke plass i hodet eller sjelen til alle boksene med deilig tradisjonsrik (joda) julebakst og dosene med familielykke sosiale medier spredte. Det var liksom ikke plass for denne intense julehyggen når det stormet litt på innsiden, det var ikke plass til mer idyll og fellesskap og verdens beste, så vi holdt på hverdagen til langt uti desember.

Juletærneglelakk

Nå er det ikke tid til mer hverdag. Nå må jeg på intens julestemningsjakt. Så nå ser vi julefilmer, baker pepperkaker og mekker pepperkakehus (les: nonstophus). Vi hører på fars julespilleliste på Spotify, som viste seg å være adskillig mer julevennlig enn mors. Vi dro på intens juleshopping etter arbeidstid og spiste ribbe på Egon, og god kollega har nedtelling på skolen av den svært barndomsjulerindrende varianten(!), blå tusj på whiteboard. Jeg har grått rørte juletårer over seksåring i Luciatog, og jeg har fått julekort og juleklem av fin-fine elever. Julehefte er innkjøpt (Fiskaren!) og mor mi har bidratt med digre bokser med deilige kaker. Jeg har stått opp midt på natta for å ordne ting til jobb dagen etter, og jeg har tent tre lys sammen med elever.

Lucia

Om det virker? Nja. Mine egne lengsler, savn og drømmer blander seg med slitenhet, stress og uro. Bildet mitt av den julen jeg vil gi ungene mine, meg selv og familien, den julen med ro og levende lys og harmonisk familiesamvær slår sprekker, det blir til umulige tanker og uro i kroppen, kriblende tær og engler som knuser og tårer og sinne og den uendelige følelsen av savn.

Nissemarsj og søskenkjærlighet

Nei. Jeg er ikke i julestemning. Jeg er sliten, trøtt og har grått i skjul på jobb. Men jeg har danset juledanser med ungene, og seksåringen har klemmekalender. Det er rotete på kjøkkenet og rotete på badet, men har sunget julesanger med ungene og fått klem av flere av de tøffe gutta på skolen. Jeg har mange krav jeg ikke greier innfri, men når ønsket til ungene er å knø oss i sofaen og se en film med heller tvilsomt innhold men usigelig god moral... Ja da. Da er det kanskje greit.

Denne teksten ble forresten i hovedsak forfattet halv fire natt til onsdag. Sier muligens litt om stressnivå

Jakten på julestemningen. Del 24.

Det er jul i huset. Neida. Ingen skap er vasket (men jeg støvsugde bestikkskuffen forleden!!), vinduene gnistrer av sjøvann og sand, de vakre juleblomstene har mistet blader både med og uten hjelp, jeg har fått julekort fra folk jeg ikke har sendt til selv (unnskyld), jeg er temmelig blakk, jeg har ikke fått julero eller heklet sånne fine hvite julestjerneting (les: ikke lært meg å hekle), gangen nede er ikke ferdig oppusset, hjemmebaksten kommer, i år også, stort sett mest fra min mor, jeg har prøvesmakt såpass at den gode finbuksa ikke er fullt så god lenger. Det er ingen harmonisk hvit sølvjul, men en kaotisk gullrødtgrøntlillakrybbenissebarnehenderpåferde-jul. Jeg har ikke en indre, personlig ro. Julegavene jeg har pakket inn, synes alle det er så søtt at femåringer har pakket inn "på egen hånd".

Jeg nådde det altså ikke, jeg nådde ikke den ordentlige julestemningen jeg har lest om i blader og blogger og sett bilder av og sett på tv og sett på filmer og....

Men vet du hva?? Det gjør egentlig ikke noe. For jeg har sett julemorgenbarnetv med verdens beste niåring på fanget, kalt "nydelige mamma!" av verdens beste femåring og fått et grynt med smil fra tolvåringen. i tillegg har jeg fått juleklemmer fra de beste, julesms' er og grått juletårene.

Dette er ingen enkel jul. Det er vanskelig å finne riktig julestemning når man vet at noen man er glad i har det vondt. Når man savner, når livet oppleves uforståelig. Når avisene melder om det ene verre enn det andre, når barn begraves, når engstelen sitrer, når nettene er lange, tunge og mørke.

Men vi har en grunn til å feire likevel. Håp. Håpets høytid. Lengsel og glede. Takknemlighet for det som har vært, og det som skal komme.

Jeg er usikker på hvor deilig jorden er, men jeg skal synge det høyt i dag, likevel, for jeg vil gjerne feire at det finnes et lys i mørket, en ledetråd i livet. En trygghet. Kjærlighet. Et håp. 

Ha en god jul, alle sammen. Og takk!

Jakten på julestemningen. Del 23.

Lillejulaften for en hel del år siden. Vi er en gjeng med unge, livlige og nissekledde venner fra samme kor, som besøker voksenlederne i miljøet med sang, dans og konfektesker og god jul!!! Vi hoier og heier, er bråkete og forventningsfulle, det er knitrende kaldt og det river halsen når vi puster inn. Alle blir glade, tar seg tid til ti minutters "julekonsert" på trappa, tar seg tid til klemmer og smil. Alle, men den siste holder et par av oss igjen. Han er alvorstynget i et skrukkete ansikt, og forteller om naboen som akkurat har mistet sønnen sin. Forteller om at det sitter en dame og er mutters alene, som gråter og som hater at det er lillejulaften, med alle sine hyggelige familietradisjoner. Som har mistet noe umistelig, og som er så ensom at hun ikke vil gå ut og være alene blant alle travle førjulsfolk. Som ikke får besøk av fineste nisser.

Selvsagt ble vi med ham, selv om alt føltes feil. Nissegenseren var varm og stakk, vi var sminket tåpelig og julesangene umulig å synge i et trist julehjem. Hun satt i stuen, omgitt av blomster og hilsener på alle kanter. Stuen var grønn, det var varmt der, hun drakk kaffe fra en blå kopp. Det var sikkert  femti "jeg tenker på deg" hilsener, men ingen mennesker til å sitte sammen med henne. Hun var ensom i et hav av blomstrende medfølelse! Vi fikk se bilder av sønnen, en ung mann i rullestol. Multihandikappet. Pleietrengende. Høyt elsket, enormt høyt elsket, og savnet så sårt av en mor som ikke ante hvordan hun skulle lime sammen hverdagen igjen. Konfektesken vi satte igjen var ikke noe plaster på noe sår, men en bekreftelse på at vi hadde vært der. Sett og hørt.

Det er mange rundt oss som på en eller annen måte kjemper for å komme gjennom disse dagene. Som ikke har den gleden, håpet eller samholdet hele verden ser ut til å ha. Som gråter, som savner, som lengter til hverdagens trygge rutiner. Som ikke vet hvordan denne uka skal håndteres.

En konfekteske er ikke så mye, men er en god unnskyldning for å besøke noen, helt på ordentlig.

God lillejulaften. Jeg takker for at det finnes kloke, gamle prester som viste meg at bak blondegardiner og hortensiar, kan det sitte noen å gråte.

Ha en fin lillejulaften, husk å klemme noen!!!

Jakten på julestemningen. Del 22.

-Når eg blir stor vil eg hjelpa de fattige!
- Så fint, du kan jo gje penger eller gaver, eller du kan jobba med....
-Eg ska stå med sånn gryta, og ikkje vær politi. Eg ska vær sånn frelsesarmeer. 
-Det var jo kjempefint.... Det er viktig å hjelpe!
-Ikkje bare i julå, mamma, eg ska hjelpa om sommaren og. 

............

-Mamma?
-Ja?
-Hvis du ikkje e død då, så kan du vær med og holda grytå. Så kan eg smila. Og sei takk.

Husets solidariske minstemann, Snuppå med det store hjertet, har vært med De Store i barnehagen og levert penger innsamlet i adventsmåneden, til Frelsesarmeens julegryte, og til Jan. Jan, som både er en klok fyr jeg kjenner litt, og som er en flott blogger (bare se her, ikke lite sjenerøs!!) møtte ungene, og har satt dype spor. Han tok seg tid til å fortelle og prate med ungene, og nå skal verden reddes, vi snakker om fattige og ensomme og "de redde, mamma. Eg trur de e redde!" og vi pirkes i samvittigheten på den helt riktige måten som bare min fabelaktige femåring kan.

Folk fryser. Folk er folk. Frelsesarmeen hjelper. Mange andre hjelper også. Heldigvis. Men dessverre altfor få i forhold til hvor mange som trenger hjelp. Vi kan ikke redde alle, men vi kan hjelpe noen. Med mat. Klær. Tid. Smil Ro. En klem. (Alle har sine historier. Jeg har mine. En av dem er den svært godt voksne damen som tenkte så mye på meg og familien min i en litt tung periode, at hun stoppet meg på butikken for å klemme. Ikke sånne små klemmer, sånn en diger kjempestor en, en tåredryppende kjempeklem som ga meg superkrefter og superstyrke til å kravle meg opp av vollgraven..)

Snuppå mi vil redde verden. Jeg smiler stolt, og tørker overbærenhetens smil bort så fort som bare det. Hun er framtida, det skal hun få være!

Om noen år står vi kanskje der, en flott ung dame og en gammal krok som holder gryta. Gi så det svir, både nå og da!!!

(Ja, jeg gjentar meg selv, men eg god ting KAN faktisk ikke sies for ofte!!)

Ha en fin og rettferdig bittelillejulaften!!!

Jakten på julestemningen. Del 21

(bilde fra nettkirken.no)

Ingen jul uten juleangsten. Uten vaske-som-en-villmann-aldri-bli-ferdig-setter-du-fra-deg-glasset-der??-angsten. I dag er den store springe som en jojo-dagen, og selv om gemalen maner til fornuft, selv om KK forteller om jul uten stress og Dagbladet melder om slankejul og sexy-jul og Nettavisen maser om Fifty shades of grey-jul, er det min egen private hysteriske stressejul. Jepp, rett og slett.

Vi skal ha gjester. Gjester jeg ikke burde stresse med, men likevel lar jeg meg rive med. Ikke til konstruktiv vasking, men hysterisk småkluting. Tårene siler for ingenting, og jeg aner ikke hvor jeg skal gå eller se eller vaske eller bake eller rydde eller.... Selv om gjestene kommer med forventningen om at vi skal ha det kjekt sammen, og med stor sannsynlighet ikke for å få julens kulinariske høydepunkt (de kjenner meg...), og selv om jeg bare vil roe ned og vet at jeg kan roe ned og har lister (i flertall!!!) så kontrollen er der, igrunnen... Så.... Men....

Må sitte. Litt.

Lenge.

Snork.

(Angsten lot seg døyve av kaffekopp, pepperkake og det faktum at gjestene ikke kommer før åtte, og jeg kan dimme lyset. Satser på at ingen av dem leser dette før de kommer...) (dere er forresten alltid velkomne. Jeg er glad det finnes mennesker i livet mitt som jeg gleder meg til kommer. Mennesker i flertall. Både de som kommer i kveld, og de som kommer andre kvelder. I går, foreksempel. Selv om det var juletårerdagen, og ikke juleangstendagen. Dere må bare komme mer!!)

Jakten på julestemningen. Del 20.

Ingen advent uten juletårene. De kommer gjerne den første feriedagen/kvelden, og oversvømmer selve feriegleden en liten stund. Jul har alltid et anstrøk av melankoli, lengsel og sorg, ikke minst i år, og i dag er det juletårenes dag. Gleden fargelegges alltid litt av sorgen, uten det mørke ville vi kanskje ikke se lyset og fargene?

Det er godt å kjenne at man lengter, da vet man at man elsker. Det er vondt å kjenne at man lengter, for da vet man alt man har mistet. Noen lengter allikevel alltid mer. Gråter litt for de også.

Lytt til denne, kanskje juletårene dine også kommer?

(behov for å trøste? Behov for trøst? Klemmer mottas og gis med (tårevåt) takk!)

Snoopy. Magisk.

Jakten på julestemningen. Del 19.

-Det i i dag som e klemmedagen, ikkje sant??

En av de nydeligste elevene i verden kom med verdens vakreste spørsmål i dag, og fra å bøye meg ned og omfavne disse søte små, blir jeg nå omfavnet av noen fantastisk vakre slubberter!!! De er nydelige, fantastiske, helt suverene og jeg har sannsynligvis den beste avslutning på dagen noen kan få. Jeg får lønn for å være med folk som klemmer meg, ønsker meg god jul og som håper jeg har det bra. Som har tegnet små julekort og som må tåle en noe sliten lærers tårevåte øyne. Mennesker med hele verden og alle dens fantastiske muligheter foran seg, mennesker som om noen år skal gjøre lure valg og dumme valg og kloke valg og rare valg og spenstige valg og tåpelige valg og allslags valg og... (men aldri ALDRI!! bomme på regelen om sammensatte ord! Ever!). Det er håp for framtiden når disse skal redde verden. Superhåp, det blir folk av klemmere, garantert!!!!!

Mye mulig verdens beste jobb!

Hulk!

Jakten på julestemningen. Del 18.

Ingen jul uten englekor. Eller englepynt. Jeg liker godt å pynte til jul, samme hvor mye jeg gjør narr av tant og fjas og egne evner, og det beste av alt er å ta fram pynten fra barnehånd. Nei, her er det ingen designerjul, ingen hvit og tander pastell, her er det kræsj i farger, alternative fasonger og alternative materialer, her er det livsglede og humør og sjalabais og dorullnisser og dorullengler og til og med en engel med tissefant, etter en temmelig lang anal fase hos odelsgutten.

Vakrere blir det ikke!!

Det er sjarmerende vakkert og vaklevorent og rett og slett nydelig flott av barnehånd, og det blir absolutt ingen jul uten dette, som i noens øyne er rotete og kaos og rett og slett småkatastofalt, det er i mine øyne selve JULA!!! For meg sier dette at englene er en stor del av også mine ungers liv. Disse fantastiske fortellingene med fjær og håp... Ikke Märtha-engler, men håpets engler. Barnehåpets nydelige englekor. Jeg ønsker at ungene mine skal ha dette håpet, dette englekorhåpet. Jeg nyter å tenke at når de former disse englene (med og uten kjønnsorgan) tenker de litt på hva de gjør, de tenker at dette er engler, en del av dem! Et håp, en grunn til å tenke at de ikke er alene, de har en tro på at de ikke er alene, og selv om det er doruller og papp og plasthår... de er perfekt fantastiske!!!

Her er deler av englekoret vårt. Nydelig, fantastisk og rett og slett perfekt fra barnehånd. Jul. Mammajul. Ingen designerjul.



Halleluja!!

Jakten på julestemningen. Del 17.

Venter på det lille barn
som i en krybbe lå!

Jeg var 9 år gammel. Stor nok til å være livredd, liten nok til å være vågal. Jeg sang i barnekor, og hadde rollen som Maria. På selveste julaften. I kirken. Jeg kan ennå kjenne det stikker i magen, køller seg bak ørene, sitrer i fingrene, hjertet dunke og det piper i hodet. Jeg kan sangen utenat ennå; "ser du barnet i krybben...." Det gikk fint, selv om jeg etterpå knapt husket at det var julaften. Det gikk bra, noen heiet meg i land, noen smilte stolt og noen tørket tårer over denne barnekorforestillingen av juleevangeliet.

Ingen jul uten sitrende nervøsitet, laken som klær, sauene på marken og dukke-Jesus. Ingen jul uten engstelse, tårer i øynene, oppmuntrende tilrop og uendelig glede når en lykkes. Ingen jul uten kamera, svette hender og minst en søvnløs natt, kvalme og uro. Ingen jul uten rørte mammatårer. Eller rørte lærertårer. Jepp. Jeg er lærer. Lærer av den sorten som synes dramatisering, dans og sang er topp, som synes smånerver er viktig i dannelsen og en slik lærer som synes det er det mest givende på jord når de lykkes, de nervøse. Jeg vil så gjerne heie dem i land, få dem til å føle på gleden ved å lykkes, ved å beseire seg selv og styrken ved å klare det. 

I kveld er det en ny runde. Josef, Maria, englene og gjetere. Forteller en, to og tre, vertshusmennene. Folkemengde. Ingen saueroller, har brent meg på dem! Jesus er i krybben, sceneteppet på plass, nervene til stede og.... Joda. Juleklumpen er på plass i magen.  Og i halsen, forsåvidt....Jeg heier på alle små og store og veldig store og veldig små som skal oppleve at jeg klarer det!! i dag!

Ha en fin kveld, juleklump eller ei!!!

Jakten på julestemningen. Del 16.

Det er søndag. Igjen. 3.søndag i advent, og det er ikke fritt for at de har begynt å spørre, de unge håpefulle, om når VI skal bake pepperkaker. Eller pynte juletre. Eller ha juleverksted. Eller alle de andre tingene som teoretisk høres fantastisk ut, og som er en del av min romantiserte barndom, og som gjør seg så godt hos alle, ikke minst hos den fantastiske bloggeren vedsidenav, som ved siden av å være bloggeren vedsidenav, er en fabelaktig kollega, og norsklærer, som ved siden av det meste annet fortjener honnør, ære og jubelbrus, slik alle norsklærere fortjener. Sånn i all norsklærerbeskjedenhet (ta veldig gjerne hintet noen!)

Vel, tilbake til pepperkakebakingmaset. Gemalen har litt å si, ikke minst om dette. For hvorfor, spør han, hvorfor er det slik at vi greier å glemme igjen en pepperkakeform hvert år, den blir liggende i kjøkkenvinduet fram til like før det er på tide å bake nye pepperkaker, da er den søkk borte, og vi leter, leter og leter, helt til vi resignerer og har kun mann, kone og puslespillbiter-pepperkaker.

Men vi er ferdige å bake, oppvasken er tatt og julen er ryddet ut av huset så
ligger
den

Ett år har den ligget i vinduskarmen!
Og like blid!

der
fortsatt
i
vinduskarmen
den
eller
en
annen

Vi er ikke så veldig påtrengende ordensmennesker, nei...

I tillegg har eldstemann proklamert at vi må til IKEA for den pepperkakedeigen er bedre enn den i "de hvite boksene". Jommen bringer de med seg gode husmorminner inn i framtiden, gitt....

(Vel, vi har gjort det godt igjen, litt. For dersom du kikket inn i kjøkkenvinduet i dag morges (lunsjtid..) kunne du se 4 pysjamaskledde mennesker danse kreativt og ellevilt til gamle juleschlägere, og skape juleminner av den gode sorten. 5.mann himlet seg med øynene ned i kjelleren, hvor han ble befridd fra teite foreldre av selveste Playstation. O barnelykke!)

Jakten på julestemningen. Del 14.

Julebrev 2012

den ærlige, oppsummerte sorten. På rim, for dem som liker det.

Nei, jeg har ikke vært i Tibet,

London, Paris eller renset min sjel.

Ei heller spennende kurs eller jobb

i hjemmet mitt bor det nok ingen snobb.

TV'er fortsatt en verdsatt venn

støvsamler er den, gitaren (elendig nødrim. Beklager.)

Har ikke gjort det som jeg tenkte jeg skulle

rumpa er diger, ser ut som en skrulle.

Vil fortsatt synge høyt i et kor

men synger i dusjen, nett som i fjor.

Har kranglet med mange og vært kjempesur

og jo, trøstespising er fortsatt den beste kur.

Politiker, lærer, fortsatt på leit

til julegave får INGEN en solidarisk geit.

Har ikke blitt sprek, har ikke blitt sterk

syns husarbeid fortsatt er noe herk.

Savner så mange gode venner

har betalt utrolig mye for å trekke tenner.

Gleder meg til å ha mye fri

og til å se folk som detter på ski.

God jul til alle, store og små

til og med til deg, der, du ytterste blå (raus politiker!)

Portrettert av en kunstner

Jakten på julestemningen. Del 13.

skogoglandskap.no

Det er akkurat som beskrevet i en bok. En sånn litt klissete bok med barndomsminner, som år har forgylt. Luciatoget. Med små og store og noen veldig store og noen bittesmå. Forgylt, og noe det er kult å ha ironisk distanse til (på Twitter, iallfall). Men nå står jeg da der og foreviger det hele med iPhone og kamera, og alle bildene blir uskarpe og dårlig fokusert for jeg ser absolutt ikke klart gjennom tårestrømmen av Stolt Og Litt Trøtt Mamma-tårer, og endelig ENDELIG har vi klart å huske Luciafrokost i barnehagen, og snuppå er fremst FREMST i toget og hun synger og stråler og er nydelig, skikkelig Mammahjerte-nydelig, og så er de der alle, tøffe-Tommy med glitter i håret, beinharde-Børre med sin utrolig falske og høylytte sang, småtuppe-Stine med glitter på snei, dansende og hoppende, og flaue-Frida som stikker hodet ut av mors armkrok med verdens skjønneste smil.... Og alle de andre store, glitrende barneøynene, og natten senker seg i stall og stue og jeg griner en kontaktlinse ut av høyre øye, og får hentet meg inn når jeg må ta den på igjen.

Det er siste året som barnehagemamma, og jeg er aldeles ikke klar for å forlate dette fantastiske barnehageuniverset på noen måte. Snuppå er beinklar for skole, mor vurderer å klusse med fødselsattesten eller noe, for makan MAKAN til stemning på morgenkvisten, til unger som blir sett og til fantastisk gode lussekatter (og kakao) klokka halv åtte en torsdags morgen....

Lucia'en i huset sov knapt i natt, og hun blir møtt med barnehagepersonell som forstår at dette er en utrolig viktig begivenhet for henne, og lar henne få føle det. Slik som andre får føle andre viktige begivenheter. Jeg er imponert, og det er altfor enkelt å ikke si det. Men til alle dere barnehagelærere der ut: Dere er fantastiske. Selv om jeg holder en knapp på barnehagen gjennom 10 år og 3 unger, dere er superduperfantastiske. Jepp.

Nei. Det er ikke mulig å komme seg til byen på julegavehandel i dag, og nei, jeg ligger ikke godt an. Men julestemningen bevrer i brystet, og jeg får lyst til å høre dombjellers klang og juble høyt for at jenta mi får oppleve store ting, i en fantastisk barnehage.


Strålende barneøyne burde selges på resept!!

Jakten på julestemningen. Del 12.

(Puh... Halvveis...ingen kan si at jeg ikke tar utfordringer, spesielt ikke de tåpelige og lite gjennomtenkte fniseetterklokkaharblittennydag-utfordringene!!)

Jeg er lærer. På en skole. Med elever. Jeg er en sosial lærer på en skole med sosiale elever. Jeg er glad i kjekke aktiviteter og synes det er viktig elevene får med seg gode opplevelser. Jeg er glad i snop. Jeg synes ideen om å lage julesnop med elever en hel dag var usedvanlig god. I november. I dag var dagen. Trenger jeg si mer enn over 40 elever, flere kilo sukker, non-stop, melis, kakao, marsipan, sjokolade og magiske en-kanne-kaffe-helt-på-egenhånd? Trenger jeg si at jeg endret atferd i takt med elevenes økende energinivå? Jeg endret atferd til et fnisende ukontrollerbart kvinnemenneske som lo av slike vitser som: "Hvor har flest folk diaré? Raufoss!!" Samt gode , gamle alle-barna-vitsene. Jeg heter Liv. Rimelig rimbart. Og jeg lo. Høyt. Lenge. Og magevondtfremkallende.

Ikke så bra. Og det var en enda verre opplevelse jeg hadde da jeg luftet meg for å strekke ut magemusklene (og lufte hode, ører og vett en stund...).

Opplevelsen følger:
Jeg har nydelige elever. Stort sett er de supre, men en av dem har brutt en av de viktigste reglene, en av de grunnleggende lærerreglene, nesten en av de viktigste reglene i absolutt hele vide verden.
Hvilken?? Vi har en tagger. En skikkelig (b)anal en, på klatretunnelen jeg har foreviget står det, med ikke-akkurat skjønnskrift: Verdens største rompe hull. Hvilken regel, sier du?? Ser du ikke det!! Sammen satte ord regelen, selv sagt. Han skulle hatt hus arrest eller dask på finger  tuppene. Det rykker i norsk læreren i meg, og jeg vil bare finne spansk røret og vente på en boks med ananas ringer. Til av slutning!!


Ha en sammen satt advents kveld alle sammen. Sukker kick eller ei!

Jakten på julestemningen. Del 11.

Må innrømme det: Jeg er ikke særlig glad i grøt.
I dag skal jeg spise 3.grøtmiddag på en uke. Og det er mer der det kommer fra. Begynner å glede meg LITT til jeg ikke risikerer å knekke tenner på skjulte mandler, eller spise dessert til middag.

Ho-ho-ho. Nissefest i dag. Nissefest i morgen. Altfor god oppdragelse, "man spiser det man får". Hva ville Freud sagt???

Yummi. Eller ikke.

Ha en flott kveld, med eller uten kvalme og kanel

Jakten på julestemningen. Del 10.

-Mamma, e det ikkje farligt når babyer bade aleina?

-Jo, det e kjempefarlig, det kan de jo ikkje gjørr!! Nei, de må ha med seg nogen.

-Men babyer kan jo ikkje svømma, mamma?

-Nei, derfor e det farligt å bada aleina, vett du!

-Men Jesus va det ikkje farlig for...

-Eh, ka tenkte du på....(vinne tid, vinne tid, vinne tid)??

-Jesus kan jo alt, sant?? Då va det jo ikkje farlig når han svømte, for det kunne han jo!! (Eh... Sviktende teologisk grunnlag i heimen. Noen vise menn eller vise kvinner som kan hjelpe??)

-Men eg trur ikkje han bada aleina når han va baby!! (fint parert, hva??)

-Joho, gjeterane fant han jo!! Han hadde SVØMT og låg i ei krybbe, mamma!!!

Ingen advent uten teologi, og et snev av teologisk forvirring. I julekrybben fant jeg i dag Ken, uten bukser, men i godt humør. Tror muligens vi skal ta en sitte-på-fanget-og-snakke-skikkelig-om-juleevangeliet-kveld med husets femåring. Noen som melder seg frivillig til grå hår og mer motstand enn blå-rødt partisamarbeid vil kunne møte??

Ha en nydelig andre-mandag i advent. Med eller uten teologi...

Jakten på julestemningen. Del 9.

Ingen advent uten lystenning, og ingen lystenning uten sang. I fjor lærte jeg verdens vakreste adventssang, helt utrolig vakker, og skrevet av Hilde dagfinrud Valen. En sterk, vakker og nydelig sang, og ord som for meg sier veldig mye om det å være menneske i dag, for to tusen år siden og i framtiden. Ufattelig vakkert!!! Sangen er på Frelsesarmeens juleplate (fra i fjor eller året før??), men da bare med tre vers..... (tida går fort i julerushet...)

Tenn lys, send en tanke, finn roen og vent. Vent på det gode, det trygge, barnefølelsen, gleden.... Jeg er utrolig glad i denne sangen.

Vi tenner et lys for alle som undrer, for undringer driver oss fram dit vi skal 

Som kongene følger vi julenattsstjernen, til Frelseren, født som et barn i en stall

Vi tenner et lys for alle som lengter, for lengselen rommer et evighetsfrø

Det vokser mot himlen fra Betlehemsstallen, det rommer det livet som aldri skal dø!

Vi tenner et lys for alle som håper! For håp er en fakkel som lyser oss hjem 

Det lever i alle som våger å tro på at englenes julenattssang gjelder dem

Vi tenner et lys for alle som leter for letere finner det gjetere fant

At barnet i krybben er Guds sønn, vår frelser, vi ser og vi tror og vi vet det er sant.

Ha en nydelig adventskveld!

Jakten på julestemningen. Del 7.

Vi har et helt år å ta igjen på stort og smått, vi har så mye å fortelle og mye å diskutere, det er de små tingene som biler og bekjente og en og annen "husker du?", det er de store tinga som tro og tvil og håp og politikk og skole, og det er de veldig store tinga, som sykdom og dødsfall og lengsler og gråt. Det er god mat og fnising og den sitrende, gode gleden av å være sammen igjen, så altfor sjelden, så altfor godt. Det er prating på inn- og utpust, det er ord ord ord, det er latter og det er vennskap.

Julestemningen lurer i det faktum at dette har blitt en tradisjon, nesten, en vennetradisjon, hvor vi ler og prater oss gjennom en altfor kort kveld.

Dette intense året har lært meg mye, ikke minst hva vennskap er. Jeg verdsetter dette så høyt, og i jula har man en sjanse til å juble ekstra for disse fantastiske menneskene man er så heldige å treffe. Jeg er ikke flink nok til å ta vare på dem, vennene mine, men jeg setter dere høyt, alle som en. Både de jeg er i daglig kontakt med, du som er som en søster, dere jeg melder med iblant, dere med klemmene og du med de fantastiske oppmuntringsgavene. Du med tiden, du som alltid har provoserende svar, og dere jeg deler kaffekopp med. Du som sender en PM i ny og ne, og du jeg bare treffer i blant, men som jeg bindes sammen med av hundre, tusen gyldne silkebånd av minner.

I dag skal jeg treffe noen gamle, gode. Og gleder meg stort!!!!!

Ha en fin kveld, med eller uten gangsperr tunge!

Calvin&Hobbes, Bill Watterson

Jakten på julestemningen. Del 6.

(vl.no)

Tung tids taleDet heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas

Vi har sett dem. Overalt. Tiggerne. Rumenerne. De fattige. Vi har lurt på om de lurer oss, spekulert og vært hissige nordmenn. Vi har pføyet og føyset og snakket om folks eget ansvar og egen evne og Reis deg da, menneske! Vi har klagd over makt og myndigheter som ikke gjør noe, vi har skrevet tusenvis av krasse kommentarer på nettet og vi har vært glade for å kunne gå hjem og lukke døren og glemme det... Vi har glemt at på en måte er de oss, der de sitter i alle de litt ukjente klærne sine og der de lager mat som lukter.. annerledes... og der alenemoren må holde sønnen hjemme fra en bursdag fordi hun ikke vil la ham gå uten gave, men gave kan de ikke gi, eller den gamle, han som sitter der og fryser, inne, som ikke har penger til strøm eller penger til ved, eller han som sover ute på gata, som glemmer i rus, de er oss, vi er alle en del av dette, vi er mennesker, vi er søsken. Det er lett å glemme dette, lett å glemme at det er flaks, tilfeldigheter og god helse som kan utgjøre forskjellen. Det er igrunnen ikke dem. Det er vi.

Og VI burde ikke bare være vi i desember når noen av vi'ene åpner lommebøker og matlager og deler av vår overflod, men vi burde vært vi hele året, mange fler av oss, og vi burde jublet høylydt over de vi'ene blant oss som bretter opp ermene og tar i et tak, for oss. Ikke dem. Oss.

Noen gjør det. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, Røde Kors er noen av dem som tar tak. Hele året, også, og kanskje spesielt, i den såre julehøytiden, fråtseriet, fellesskapet, gledens og varmens høytid. For å bruke et gammelt og banalt, men også høytidsaktuelt bilde: De inviterer inn pikene med svovelstikkene. Helt inn, i varmen. Jeg beundrer dette, virkelig, og kjenner med hele meg at jeg burde tatt skikkelig tak i dette, gjort noe med VI'en jeg også, vært med på å bygge opp og hjelpe folk. Ikke for å beundres, men for å gjøre en liten flik av verden litt bedre!!!

Se på dette. Frelsesarmeen i Oslo. Beundringsverdig, fabelaktig og til å ta mye lærdom av. Selv skal jeg gi så det svir i barnehagen til minsten, som samler inn til Frelsesarmeens julegryte. Fordi jeg er en av vi som har mulighet. Og som burde gjort så mye mer.

Ingen jul uten at noen fryser.