Om krav og forventninger og sånn

Nonstophus

Joda. Det skjer noe med oss. Og ettersom jeg stiger i antall jubileer, nærmer det seg faretruende oktober når det først begynner å skje. I år var en facebookvenninne  først ute med å "kose seg med julemusikk". Omtrent fem minutter eller så senere tikket det inn den ene statusen etter den andre om julebakst, julepynt, julegaver og julestemning. Og det var til og med FØR bildene av alle julekalendrene hadde blitt publisert! Jeg hev meg på. Litt. Jeg fant en julesangspilleliste på Spotify, jeg maste til gemalen gikk med på å bestille julekort og jeg lagde en liste over fancy gluten- og melkefri bakst.

Julekortene er sendt. Og det er vel det. Høsten bød på noen uante utfordringer, og det ble ikke plass i hodet eller sjelen til alle boksene med deilig tradisjonsrik (joda) julebakst og dosene med familielykke sosiale medier spredte. Det var liksom ikke plass for denne intense julehyggen når det stormet litt på innsiden, det var ikke plass til mer idyll og fellesskap og verdens beste, så vi holdt på hverdagen til langt uti desember.

Juletærneglelakk

Nå er det ikke tid til mer hverdag. Nå må jeg på intens julestemningsjakt. Så nå ser vi julefilmer, baker pepperkaker og mekker pepperkakehus (les: nonstophus). Vi hører på fars julespilleliste på Spotify, som viste seg å være adskillig mer julevennlig enn mors. Vi dro på intens juleshopping etter arbeidstid og spiste ribbe på Egon, og god kollega har nedtelling på skolen av den svært barndomsjulerindrende varianten(!), blå tusj på whiteboard. Jeg har grått rørte juletårer over seksåring i Luciatog, og jeg har fått julekort og juleklem av fin-fine elever. Julehefte er innkjøpt (Fiskaren!) og mor mi har bidratt med digre bokser med deilige kaker. Jeg har stått opp midt på natta for å ordne ting til jobb dagen etter, og jeg har tent tre lys sammen med elever.

Lucia

Om det virker? Nja. Mine egne lengsler, savn og drømmer blander seg med slitenhet, stress og uro. Bildet mitt av den julen jeg vil gi ungene mine, meg selv og familien, den julen med ro og levende lys og harmonisk familiesamvær slår sprekker, det blir til umulige tanker og uro i kroppen, kriblende tær og engler som knuser og tårer og sinne og den uendelige følelsen av savn.

Nissemarsj og søskenkjærlighet

Nei. Jeg er ikke i julestemning. Jeg er sliten, trøtt og har grått i skjul på jobb. Men jeg har danset juledanser med ungene, og seksåringen har klemmekalender. Det er rotete på kjøkkenet og rotete på badet, men har sunget julesanger med ungene og fått klem av flere av de tøffe gutta på skolen. Jeg har mange krav jeg ikke greier innfri, men når ønsket til ungene er å knø oss i sofaen og se en film med heller tvilsomt innhold men usigelig god moral... Ja da. Da er det kanskje greit.

Denne teksten ble forresten i hovedsak forfattet halv fire natt til onsdag. Sier muligens litt om stressnivå

Jakten på julestemningen. Del 13.

skogoglandskap.no

Det er akkurat som beskrevet i en bok. En sånn litt klissete bok med barndomsminner, som år har forgylt. Luciatoget. Med små og store og noen veldig store og noen bittesmå. Forgylt, og noe det er kult å ha ironisk distanse til (på Twitter, iallfall). Men nå står jeg da der og foreviger det hele med iPhone og kamera, og alle bildene blir uskarpe og dårlig fokusert for jeg ser absolutt ikke klart gjennom tårestrømmen av Stolt Og Litt Trøtt Mamma-tårer, og endelig ENDELIG har vi klart å huske Luciafrokost i barnehagen, og snuppå er fremst FREMST i toget og hun synger og stråler og er nydelig, skikkelig Mammahjerte-nydelig, og så er de der alle, tøffe-Tommy med glitter i håret, beinharde-Børre med sin utrolig falske og høylytte sang, småtuppe-Stine med glitter på snei, dansende og hoppende, og flaue-Frida som stikker hodet ut av mors armkrok med verdens skjønneste smil.... Og alle de andre store, glitrende barneøynene, og natten senker seg i stall og stue og jeg griner en kontaktlinse ut av høyre øye, og får hentet meg inn når jeg må ta den på igjen.

Det er siste året som barnehagemamma, og jeg er aldeles ikke klar for å forlate dette fantastiske barnehageuniverset på noen måte. Snuppå er beinklar for skole, mor vurderer å klusse med fødselsattesten eller noe, for makan MAKAN til stemning på morgenkvisten, til unger som blir sett og til fantastisk gode lussekatter (og kakao) klokka halv åtte en torsdags morgen....

Lucia'en i huset sov knapt i natt, og hun blir møtt med barnehagepersonell som forstår at dette er en utrolig viktig begivenhet for henne, og lar henne få føle det. Slik som andre får føle andre viktige begivenheter. Jeg er imponert, og det er altfor enkelt å ikke si det. Men til alle dere barnehagelærere der ut: Dere er fantastiske. Selv om jeg holder en knapp på barnehagen gjennom 10 år og 3 unger, dere er superduperfantastiske. Jepp.

Nei. Det er ikke mulig å komme seg til byen på julegavehandel i dag, og nei, jeg ligger ikke godt an. Men julestemningen bevrer i brystet, og jeg får lyst til å høre dombjellers klang og juble høyt for at jenta mi får oppleve store ting, i en fantastisk barnehage.


Strålende barneøyne burde selges på resept!!