Sannheten er at jeg er langt i fra modig. Jeg har vannskrekk, og selv om jeg bor på en øy, har båt (...som jeg forøvrig lærer av junior å manøvrere) og elsker å padle kajakk, er jeg ikke spesielt trygg i vannet. Jeg har bestått livredningskurs og tenker at svømming er fabelaktig trening, jeg har til og med hjulpet en mann som fikk panikk på dypet og som ikke kunne svømme trygt, hostende og livredd opp på land. Redselen min slår likevel til iblant, og når det kommer til dykking lot jeg det være den delen av bucket-lista jeg ikke krysset av.
Helt til i sommer.
På bassengkanten kom nemlig avkommet i dialog med dykkerinstruktører. Hele familien (bortsett fra meg) fikk prøve dykking i bassenget, og iveren var til å ta og føle på. Heldigvis var det en aldersgrense på det ordentlige dykkerkurset.
- Mamma? (den tidligere nevnte båtførerinstruktøren i huset)
- Ja? (30 varmegrader, god bok- og iskaffe-nytende mor)
- Vil du være med å dykke?
- Dykke?
- Ja
(her følger en strøm av mer eller mindre gode unnskyldninger: det er litt dyrt (han betalte sin del selv), vi vet jo ikke helt hvor det er (de henter oss), blir det ikke dumt for de andre? (nei) det gjør vel ikke dette hver dag, kan være vanskelig å finne ledig tid blant all sløvingen og all iskaffien (de kjørte kurset hver dag), tenk om de bare snakker kypriotisk og vi ikke forstår noe? (de snakket svensk og engelsk).
- OK. Jeg blir med. Men du må avtale med dem!
- Gjort.
Vi ble hentet, og M*A*S*H-referansene bare flommet ut av meg da vi satte oss inn i bilen, men jr tok ikke noen av referansene, han drøste heller med den lystige svensken om kypriotisk trafikk, og med to velfødde briter vi trodde var like amatør som oss, men som var på jakt etter å finne det stedet hvor havskilpaddene var en gang til før de skulle hjem dagen etter.
Vi ble kjapt instruert og påkledd, to instruktører på tre sjeler. Jeg skal innrømme at jeg angret, men poden spradet så kjekt avgårde og jeg slepte rundt på alt dette utstyret og var vel like tung som ved alle tre graviditetene til sammen. Vi lærte ulike ting før vi fikk prøve oss, som å fjerne dugg fra maska, og ha kontroll på utstyr, og fylle vest med luft og ikke-luft og...
Til å begynne med var jeg redd. Og maska lakk, utstyret var tungt, skulderen verket og jeg greide ikke ligge der på havbunnen blant bein og armer, og var klar til å kaste inn håndkledet (eller dykkermaska). Jr svømte allerede rundt, men før jeg rakk å gi meg, kom roen selv. Roen var en instruktør med skinnende røde krøller som lovet å passe ekstra godt på meg, som visste hva det vil si å være redd, og som hadde troen på meg.
Så jeg dykket. Svømte, med fisker og rev og planter og dyr, jeg våget virkelig å gjøre det, og sinket ikke de andre. Opplevelsen ble så flott, det undersjøiske var vakkert, jeg følte meg modig og best av alt: jeg satt ikke på land og hadde gitt opp mens jeg bekymret meg kvalm for jr, jeg var sammen med jr, så at han storkoste seg, og storkoste meg selv like mye. Vel i land var vi smilende, tissetrengte og sugne på å dykke mer, en annen gang.
Moral? Iblant er det lov å være modig. Like fullt som det er lov å være redd. Man skal ikke gjøre alt, men av og til er det sunt å komme seg litt utenfor komfortsonen, og (som i mitt tilfelle) svømme litt på dypt vann. I tillegg trenger man noen som sier at det skal gå greit, og at det er helt OK å være redd. Noen som ikke dytter en rundt, men som gir tommel opp når det trengs.
 |
| Posering i våtdrakt. Særdeles lite komfortabel med det, men har man først hoppet uti det, så... Bildet er forøvrig selvsagt brukt med tillatelse fra junior, Sondre. Båtinstruktør og mammamotinspiraratorinnpisker. |
