lørdag 29. mai 2021

Puste med magen, juble med sjela

(Først: Tusen takk for kjekke tilbakemeldinger på at jeg skriblerierer litt igjen! Jeg blir så glad!)

I dag har jeg løpt. Tro det eller ei, jeg har løpt i smellvakre Melsheia. Jeg har løpt så langt bena og pusten bar, og det var kanskje ikke så langt og det var kanskje ikke så fort og det var kanskje ikke så elegant eller effektivt eller hva det nå burde vært. Men jeg har løpt, akkompagnert av høylydt fuglekvitter, susing av mild bris i tretoppene og tørr grus under joggeskoa. 

I dag har jeg sittet. Kanskje ikke så vanskelig å tro, men jeg har sittet i sofaen og drukket morgenkaffe og ved Bråsteinvannet og bare nytt utsikten og i hagen med nok en kaffekopp og nettavisene, og jeg kommer til å sitte masse resten av dagen, akkompagnert av fuglekvitter, masete katt, naboens gressklipper og naboens barn. Jeg kjenner ikke naboen så godt, men dette er slike dager hvor vi hilser. Smiler. Nikker. Prater. 

I dag har jeg tenkt. Grublet. Endevendt. Problematisert. Forenklet. Tro det eller ei, jeg greier å gruble mens jeg sitter, går, løper, drikker kaffe, leser aviser, prater med andre, forbereder neste ukes jobb, rydder inn i oppvaskmaskinen. Det er mange å tenke på disse dagene. Noen å savne. Noe å glede seg over. Noe å være takknemligfor. Noe å kjenne at fortsatt gjør vondt. Noe som verker og noe som heles. Det er ikke hver dag grublingen tar slutt, men i dag, akkurat nå, sitter jeg her og lytter på maisommerens nabolyder, drikker kaffe, er sliten i leggene og har fått pusten igjen, katten har fått litt kos, jeg skal snart til frisøren og jeg har fått meldinger fra mennesker som minner meg på at jeg ikke er usynlig. 

Akkurat nå sitter jeg her, puster med magen og jubler med sjelen. 

Smellvakre Melsheia!




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar