Love, love, love....?

(ta knekken på en bror-føljetongen)

-Mamma, koffor bære ikkje pappa deg?
-Eh, han bar meg ein heil del før...
-Han bar deg då du gifta dokke.
-ME gifta OSSE, ja... Ja, då bar han meg...
-Men ikkje nå? Koffor ikkje?
-Nei, eg vett ikkje....
-Kanskje han har blitt svakere?
-Ja, kanskje...
-Eller kanskje du....
-Nei. Nei, det e nok pappa ja. Gå og lek nå. Gå te bror din sitt rom ja, og lån noge. Kom an.
-Du e jo litt...
-Gå og ta noge! Spiderman elle noge. NÅ!

......................

-Mamma, har du sett Spiderman'en min?
-Nei... Jo, Snuppå lånte han!
-Mamma, eg vett det. Har du SETT han! Har du SETT ka han gjør??

(Innspill: Poden er ni. Han liker jenter, men er ikke fan av "kyssing og klissing og ungelaging og sånt". Han har svært god fantasi, og temperament. Uten særlig lunte.. Selvsagt arvet fra sin far.)

-Mamma, har du sett ka han GJØR? 
-Nei....
-Med Barbie, mamma, han gjør det med Barbie!!!
-Gjør det... Det?? What? Spiderman og Barbie og.... Det??? (jepp. Koffertmamma)
-Ja! nei, nei, ikkje DET, æsj, mamma, det går ikkje an med dokker mamma, de e jo ikkje levende, æsj, mamma... Nei, de sitte og... Ser. På kverandre! Sånn!!!

Og jammen er det det de gjør. Snuppå og mor skjuler et lite fnis, rødmen og angsten har tatt poden, og Spiderman fordømmes til et liv blant dukker og blondekjoler og rosa tegnesaker.

-Ka blir det neste, mamma.... Barbie i mikrobølgeovnen? Barbie i vannkokeren. Barbie hos frisøren?


To be continued, er jeg redd.

Jentå mi!!!

Engelen min

Du løper mot meg og jubler, det er store klemmer og våte kyss, bustete hår og rennende nese. Det er mamma for alle pengene, du elsker og du nyter og du er verdens herligste jente. Min jente.

Du er store følelser, dansende glede og hulkende fortvilelse. Du er beskjedenhet og flauhet,  du er den lille hånda inn i min hånd, du er usikkerhet og stolthet. Du er verdens nydeligste Lucia, strålende i din skjønnhet og glitrende av selvtillit, du er prinsesse og heks og butikkdame og dyrlege. Du er lange netter og trøtte morgener, bustete og smågretten, du er jubel over månen og beundring over stjernene. Du er jenta i speilbildet og jenta på dansegulvet. Jenta i skisporet, jenta med drømmene, lengselen, gledene. Jenta i barnekoret, jenta i barnelaget. Hånd-i-hånd-jenta. Jenta med trøstende ord. Jenta som klemmer voksne som gråter. Jenta som er sint. Trist. Redd. Nesten-skolejenta. Gull-og-glitterjenta. Rote-og-skittenjenta. Sjøhusjenta. Pappajenta. Lillesøster. Mammajente.

Du er alt, og i over 6 år har du vært en del av mitt liv, en del av verden. For hver dag som går tar du ett steg videre i livet, et steg framover og oppover. Du bestiger og erobrer og verden ligger der, foran deg, og jeg vil ikke slippe deg et sekund, men må, for det er det livet og kjærligheten er, å sette føtter på hjertet sitt og la det springe rundt.

Du er jenta mi. I dag er du seks år. Seks store år. Seks små år. Det er krone og glitter og kake og klemmer og presanger og smil og spenning. Det er forventning og lykke. Det er telefoner og spennende brev og gaver og oppmerksomhet. Det er kaker og muffins og lov til å spise smågodt på en tirsdag!

Det er håp og uro og bekymring, takknemlighet og engstelse. Det er stolte mammatårer og engstelige mammatårer og redsel-for-framtida-mammatårer. Det er livet-går-så-altfor-fort-tårer, og det er du, som bare vil bli stor og dyrlege (selv om du er redd katter!) og det er kjærlighet og kjærester og kunnskap fra verdens Tøffe-Tommy'er og det er skumle ting som kan skje i mørket og behov for å beskytte deg og det er....

....bunnløs kjærlighet!!!!!!

Jentå mi. Du er jentå mi, for evig og alltid. Samme hvor mange bursdagslys du blåser ut framover. Jentå mi.

Gratulerer med dagen!!!

Syk pike!

(uten enhver sammenligning forøvrig med Edvard Munchs maleri, bortsett fra pike. Og syk.)

Etter at mor i huset så modig og stolt proklamerte at "ungene mine aldri blir sjuke," ble de jo det, og i skrivende stund har 2/3 av søskenflokken kost seg med feber og leddsmerter og dårlig matlyst og nattehoste og manglende energi og rett og slett sykdom. Gjentatte ganger. I dag er det snuppå på fem sin tur. Mor er hjemme. Og før du eventuelt hyler ut om manglende likestilling og fars evne som omsorgsperson og behovet for å slippe far til og blablabla, vil jeg nevne at a)far HAR tatt sin tørn, og b) han bakte til og med BOLLER og c)jeg bruker ikke en gang sykedager (jeg er i statistikken under Kvinner Som Jobber Redusert) og ikke baker jeg boller.

Det er igrunnen fint å være hjemme med en femåring. Vi ser barneTV. Spiser druer. Støvsuger ikke. Leker med Barbie. Snakker om viktige ting, som bursdag om mindre enn en uke, ranselfarger og, nå nettopp, kjærlighet. "Kjærlighet e sånn at du ikkje kan slutta å kyssa... Eller ikkje kan stoppa å dansa. Eller får så mange blomster at det ikkje e plass i stuå" . Så ser vi litt mer på TV. Og spiser litt flere druer. Og jeg får masse kos og klemmer, og hun har tid til å sitte på fanget. Og hun har tid til å finne diademer og prinsessekroner, og vi leker prinsesse og dronning, og det kommer faktisk en prins selv om han er usynlig, og han stjeler mange druer og han har lyst til å sitte under et teppe og se TV. Så nå gjør vi det. Usynlige Prins Perlemann, Prinsesse Feberhet og Dronning-dama. Med diadem. Ullteppe. Med god plass i stua, uten overveldende mengder blomster eller såre lepper. Rolig. Nydelig. Bok innen rekkevidde. Kaffekopp....

-Mamma, du vett at om det e prinsesser ein plass, e det alltid ei heks. 
-Mhm?
-Mamma, nå må du vær heks. Det e heksehatt nede i kjelleren, men du trenge ikkje busta deg te på håret...
-Heks?
-Eg e sjuge, mamma. Du må vær heks.

...........

-Hekser e ikkje sånn, mamma. De har møje skumlare stemme, og de spise ikkje druer. De springe rundt med ein kost og et rødt eple. Fullt av GIFT!!!!! Bli mer heksete, mamma. NÅ!


I morgen satser vi på heksefrie dager. Og snart barnehagen. Trenger mer input om kjærligheten!

Har sett lyset!!!!

Vi tar båten hjem. Litt for sent til at det er greit. Sultne. Det er første dag i barnehage og på skole etter ferie og rangling og feber og hoste og filmkvelder og trøst og kos og boller. Det er tårer i øynene og kjølig vind og tynnkledd mamma og tung bærepose, det er krangling og hakking og småkvalme og sult og "koffor, koffor kan me ikkje spise nugatti på ein tirsdag, og koffor, koffor kan me ikkje få brus?" Det er bekymring og irritasjon, krangel og uro. Det er tung ransel og tunge sko. Det er altfor lang vei hjem, og vi klarer simpelthen ikke hele veien uten en pause, og "koffor, koffor har me ikkje bilen her, mamma?" Mørket er mørkt og tungt og mamma er mørk og mammatung. Også inni.

Det er poden som peker først. På himmelen. "Sjå, mamma...sjå lyset!" Jeg ser ikke med en gang, men de står fjetret, de to unge håpefulle, og glemt er sult og tårer og lang vei hjem og tung bærepose. De ser lyset. Og jammen... Jammen ser jeg det, jeg også. Vi blir stående, sammen, vi tre. Hånd i hånd. Og simpelthen ser lyset. Finner ikke ord men....

-shalala!

Kvitsøy 19.februar 2013. Jeg ser lyset!!!

Likestilling og hvite løgner!

Ingen hendel! Nei-og-nei-og-nei

Jeg har vært på vinterferie. Ikke sånn palmesusvinterferie. Ikke sånn SPA-vinterferie, eller vellykket-mor-og-vellykket-far-i-matchende-outfits-vinterferie. Neida. Her var det snakk om KFUK-KFUM-leirsted av den temmelig slitne sorten, felleskjøkken, do på gangen, panel på veggene og "Reidar er søt"-skriblerier på vinglete køysenger, muselort på gulvet og frosset vann (og flott fellesskap, skiføre, kakao på termos, brettspill og fnising og latter, lange alvorlige samtaler, korte netter og gode vennskapsbånd. Og snop. Gyldne dager jeg ikke vil bytte bort!). Gemalen var hjemme med jobben. Jeg var på tur med tre unger og godt humør. Eller rimelig godt humør, iallfall. Og startkabler (samt innøvd bedende blikk)

Det er kaldt når vi kommer fram. Ordentlig vinterkaldt. Inne.

Når jeg endelig blir varm nok til å gå et (i det øyeblikket) svært nødvendig ærend, innser jeg at det er kaldere enn jeg tror. Det er såpass kaldt at vannet er kaldt. Skikkelig kaldt. Skikkelig vondt-i-leddene-kaldt. Og slik er det overalt.

Etter mye om og men og maaaaange kalde timer, må jeg ringe til De Ansvarlige. Noe som viser seg å bli en Tore på sporet-aktig affære, siden man bytter telefonnummer og ansvarlige personer og telefonnummer igjen, og alle de ansvarlige er i en alder hvor de legger seg før ni. Vel, omsider:

-Ring-Ring
-Hallo?
-Hei, dette er Liv, er det du som er ansvarlig for XXX-leirsted?
-Nei, men jeg er ansvarlig for YYY-leirstedet...
-Oi, Eh, ok, jeg er på YYY, vi har leid det, men det er ikke noe varmt vann her, så jeg lurer på om....
-Er det en mann som kan sjekke sikringene der?
- Nei, men jeg HAR sjekket dem!!! (i samme øyeblikk som han snakket, så verbet var vel strengt tatt i feil tid) Ingen feil der!
-Hm. Er det en mann som kan sjekke om det renner varmt vann noe sted?
-Nei, men jeg HAR sjekket det!
-Det rant ikke vann noe sted?
-Nei
-Renner det kaldt vann noe sted?
-Nei
-Når du prøvde vasken, skrudde du mot det røde? Tok du hendelen fra blått til rødt?
-Ja....(What? Begynner å ane en viss mistro til mine evner her...)
-Rødt er varmt vann.
-Ja, men...
-Er det en mann som kan sjekke varmtvannsberederen der?
-Nei. Det er ingen menn her. Bare damer og barn  (og ja. Stemmen når nå det høyfrekvente leiet, det Bee Gees-go-home-leiet)
-Hvor er han jeg har snakket med før angående utleie?
-Han er hjemme MED OMSORG FOR SYKE BARN!!! Ja, tenk foratte....
-Hjemme?
-Jepp
-Syke barn?
-Jepp
-Så det er ingen mann
-Nei.
-Og ikke varmt vann.
-Nei.
-Hm.

En god stund senere, en hel del dunking i varmtvannsbereder og hendeler fra blått til rødt, blir vi enige om at det kanskje løser seg etterhvert, og at det kalde vannet (hendelen mot blått! Blått, ja. Viktig at det er blått. Mot høyre!) må renne gjennom natta.

Klokka 01.00:
-Ring ring
-Hallo?
-Hallo, dette er ansvarlig for YYY-leirstedet.
-Åh?
-Du må huske å la vannet renne. På blått. Viktig at det er blått.
-OK

Dagen etter er det varmt vann. Samt to elektrikere (menn) på samme tur som meg. De fikser opp og sjekker ut og finner ut og lykken er stor da jeg kan ringe med deres observasjoner og deres ord om jordfeil og sikringer og ovner og det ene med det andre.

-Ring ring
-Hallo?
-Hallo, dette er Liv igjen. På YYY-leirstedet (dobbelsjekket!) Har sett litt på sikringene og slikt, og vil bare si at (blablabla og notater fra elektrikerne på tur. Husker ikke en døyt!)
-Åh. Takk. Du er jammen en driftig dame!
-Ja
-Takk for tilbakemeldingene...
-Jo, værsågod
-Ja, dere damer, altså...
-Jo, hehe (litt dårlig samvittighet der, gitt)

Så altså: Dersom du er der ute og tror at jeg er skikkelig flink og driftig og klok og smart og ekstremt praktisk anlagt, er jeg det, altså. Jeg er også enormt god på hvite løgner... eller litt god.. eller ganske dårlig, siden samvittigheten er svart.

Vi damer, altså.

Feministen i meg både gremmes og jubler på en gang.

Litt unnskyld. Og litt joho.

Sånn akkurat passe god

Og ikke super. Ikke på noen måte. Jeg er en sånn akkurat passe god mor, en sånn mor som synes det er mye viktigere å ha lest et nytt kapittel av Harry Potter (igjen, ja..) enn å lære dem å plassere tallene perfekt inn i rutene i matteboka. Som synes det er mye koseligere å spise ferdigkjøpte boller med ungene mine enn å banne svette over bolledeig. Som skulle ØNSKE bollebaking var en familieaktivitet, men som har gitt opp. Som liker å le og tulle og tøyse og til og med danse og få dem sånn perfekt flau, sånn smårødmeflau, og som trøster selv om det er altfor sent på kvelden og de burde, nei de MÅ legge seg, som synes det er viktigere ting enn skole og lekser og som synes rydding og bretting og vasking er kjedelig og som forbyr dem å høre på Justin Bieber og som nekter dem å bli sånne skriketenåringer og som heller vil ha rot og graps og tid. En mamma som kjefter over rot og latskap, men som selv roter og er lat.

En sånn mamma som kan være både sliten og lei og trøtt og oppfarende, en mamma de har sett gråte og en mamma de har sett le. Sinnamamma. Urettferdig mamma. Be-om-unnskyldning-mamma. Redde-mamma. Stolte-mamma. Flaue-mamma. Famle-mamma. Løve-mamma. Pingle-mamma. Som ikke er perfekt. Som spiser sjokolade. Mye sjokolade. Som slanker seg hver mandag. Som fortsatt drømmer om å lære seg gitarspilling og som synger klissete kjærlighetssanger selv om junior har besøk og som ikke alltid rydder bort støvsugeren og som har adskillig mer kaffe enn sunt er innabords.

Nei. Ikke perfekt.

Men jeg tror at på en eller annen måte er jeg liksom litt god nok. Litt. Jeg elsker dem i hvertfall herfra og til evigheten!

Trøst som virker

Av og til er det dager som er fulle av vondt i magen og engstelse, dager som stikker et sted bak øyet, som verker i magen og gir deg vond nakke. Som får deg til å glemme hva du nettopp har lest og glemme hva du snakker om. Dager hvor man vil ligge under pledd og bare være, hvor man vil omfavnes og klemmes og passes på og være bitteliten.

Som i dag.

Hun værer det, jenta mi på fem år, hun værer at mamma ikke er helt i mammaslag, og at mamma vil gjemme seg litt og ha litt ro og fred og tid. Hun vil dulle. Trøste. Hjelpe. Og så kommer den, trøsten. Den ordentlige. Hun vet hva mammaen trenger:

-Ska eg sei heile alfabetet te deg uten å lesa det, mamma?

Og selvsagt skal hun det. Og det er det helt riktige. Selvsagt. Det er trøst som virker. 

Hurra for meg

-Nei, det er på ingen måte mulig. Du tuller med meg, aldri i verden om du er såpass... voksen.. og opp i årene som du sier, for noen gener du må ha! Det kan da overhode ikke stemme, hallo, du må da være selve ungdomskilden personifisert, du, altså. Nei, dra meg baklengs, altså, du er jo glatt som en barnerumpe og spretten som en ungfole, jajamen, nei noen, altså...

Undertegnede. Fra den tiden jeg gledet meg til bursdager, og
tenkte meg en karriere som Cupid.

Og slik kunne jeg igrunnen holdt på en god stund. Ja, riktig lenge kunne jeg stått der og lirt av meg slike ting. På badet. Foran speilet. Uten kontaktlinser. Med lyset dimmet maksimalt ned. Men sukk, hverdagen dukker alltid opp sammen med enten et av mine svært informative (og på ingen måte svaksynte) barn, gemalen eller noen som på død og liv må skru opp lysstyrken igjen. Eller kollegaer som gratulerer meg med ett-år-eldre-enn-jeg-egentlig-blir-dagen (utilgivelig dødssynd). I dag er dagen. Min dag. Min bursdag. Så hurra-for-meg. I går kjøpte snuppå på fem blåseting som lager lyd, samt kakelys. Det betyr at dagen blir både bråkete og lys. Og at jeg må bake kake.

I et lite sekund synes jeg litt synd på meg selv, og sukker litt sånn at "det var jo bedre før", da jeg var liten og sto foran speilet klokka 07.28 for å se meg selv vokse (nå unngår jeg speilet, ihvertfall vil jeg ikke se på hvor mye jeg vokser!!!...).  Eller når moren min bakte kake og serverte kake og ryddet etter kake. Eller når man ble sunget for, og alle, (alle, til og med de kule!!) i klassen kom stivpyntet og med gaver og sirlige fletter og vi kledde oss ut etter alle kunstens regler i amerikakjoler og cowboyhatter og sminket oss til det ugjenkjennelige og drakk rødbrus til magen ble vond og hard og det var helt greit at gjestene gikk hjem og man kunne leke med lekene sine resten av kvelden, og pappa spilte gitar og sang Knutsen og Ludvigsen-godnattsangen og i en hel dag var storebror stolt av lillesøster og glad medhjelper og spilte til og med Happy Birthday på baryton og vi var perlevenner og det kom spennende konvolutter i posten og hun gråhåra dama som sikkert var hundre år gammel og jobbet på Tonstad Landhandel visste at det var en stor dag og gratulerte meg... det var liksom bedre da. Nå, sukker jeg, nå er det jobb og oppvask og smuler i senga og vaskemaskiner og fotballtrening og barnekor og regninger og litt lenge til lønn og...

...og det er tre par glade barnehender som klemmer en, synging på kjøkkenet og kort med hjerter og "værdens beste mamma." Og det er kaffekopp på badet og nok en bursdagssang fra de gullgode elevene som ikke sparer på klemmer og kos og hjemmetegnede kort, det er spøkefull småerting fra kollegaer, sms'er og telefoner. Facebook. Hvite konvolutter. Smil. Og det er alle dere som husker på meg og gjør meg rørt og glad og stolt og takknemlig, dere som jeg kjenner mye og kjenner litt og ser sjeldent og ser ofte og som jeg deler mange eller få minner med. Dere. Alle. Livet!

Jommen meg har jeg blitt ett år eldre. Og det gjør ingenting, for jeg kan dimme lyset på badet, og kjenner varmen fra klemmene på kinnet. Jeg er rørt og glad, og takknemlig. Takk!!

(Og jeg kan bestemme middagen selv (som jeg egentlig kan hver dag) og spise så mye sjokolade jeg bare vil, for bursdagskalorier teller ikke. Nemlig!!!)

Legg på lydeffektene skjærende falsk happy birthday, og hulkende frøken. Jepp.

Hurra for meg!!!!