mandag 29. mars 2021

People with a limp

Noen ganger, når det blåser stiv kuling fra alle kanter, og det er storm i kastene på innsida, når tankene ikke fester seg men flyr avgårde, når uroen i magen gjør vondt og når søvnen tar farvel, noen ganger når livet kjennes ut som en seilas og man ikke aner hvor man skal, da er det nødvendig å bli sett. Noen ganger, når livet leker og man har full kontroll, når man med letthet gjennomfører de mest kompliserte dansetrinn her i livet, og med et smil innkasserer gode stilkarakterer, da gjør det godt å bli sett. Noen ganger, når man smiler utvendig og tilsynelatende ler høyt, mens skyggene fyller alt inni og tåkelegger følelsene, kan det at andre ser, være det eneste som hjelper. Noen ganger, når man føler seg ubrukelig og når man føler seg liten, eller når man føler seg stor og uovervinnelig, noen ganger trenger man å bli sett. Bekreftet. Utfordret, kanskje, men mest av alt regnet med. 

Første gang jeg ble utfordret og ble sett, var som 11-12 åring i barnekoret, hvor jeg fikk vikariere som en slags dirigent på noen opptredener. Et hode kortere enn de fleste andre i koret, men eldst- og sett. Jeg har fått ansvar, tatt ansvar. Bidratt, engasjert meg- og jeg har flere ganger opplevd å bli sett. Som voksen student ble jeg sett og utfordret, selv på de tøffeste dagene, de dagene pusten gikk i stå, av kloke medstudenter og forelesere. Jeg har blitt sett. Men ikke alltid. Andre ganger har jeg vært mer usynlig, jeg har ønsket å bli sett, ønsket det såpass at jeg har blitt til en støy, at jeg har blitt til andres uromoment, at jeg har blitt til et problem. Feil og mangler roper høyere enn verdi. Ganske ofte har jeg latt meg overse, gjemt meg i tryggheten som finnes i å være usynlig, en falsk trygghet, for jeg trenger å bli sett. Det er så lett å bli mer synlig som et problem enn det er å bli sett på som en mulighet. 

Å møte mennesker som vet hvor vondt det kan gjøre i livet, har vært en del av jobben min de siste åra. Samtaler med mennesker som virkelig vet hvor vondt det kan gjøre på innsida, og som gjentatte ganger opplever at erfaringene de har blitt påført av andre gjør at de blir sett på som et problem av andre mennesker, har lært meg utrolig mye. Alle trenger å bli sett, ikke som et problem, men som en mulighet! Jeg har lært utrolig mye, sett andres styrke, se hvordan den mest smertefulle erfaring kan anvendes til å vokse. Jeg har grått på jobb, grått med mennesker, grått av fortellinger og av ydmykhet- jeg har fått sett mennesker reise seg. Ta plass. La seg bli sett. Anerkjent. 

En av de klokeste jeg har møtt, skulle fortelle sin historie til mennesker i helsevesenet en gang. Jeg fikk lov til å være med som heiagjeng og støtte, og like før, mens mikrofonen ble festet, spurte vedkommende "hvorfor vil dere egentlig høre på meg? Jeg har jo ikke utdanning eller noe annet?" Svaret var: "men du har akkurat det vi trenger!" Trenger jeg si at foredraget gikk strålende? At de fleste av oss gråt oss gjennom hele greia, og at jeg boblet av stolthet over å være heiagjeng? 

Alle trenger vi å bli sett som en mulighet. Ikke et problem. Uansett hvem. Hvor. 


Tung tids tale

Det heiter ikke: eg - no lenger
Heretter heilter der: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot 
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd
barm slår varmt imot barm. 
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!

(Halldis Moren Vesaas)



(Sist av alt: tittelen har jeg lånt. Jeg har lånt den av en ypperlig forfatter som heter Truls Åkerlund. I en av bøkene sine forteller han om at han spurte en amerikansk kirkeleder en gang om hvem han så etter da han ville finne ledere i en menighet. Svaret var "People with a limp")






søndag 21. mars 2021

“Ask yourself: 'Do I feel the need to laminate?' Then teaching is for you.”

(Gordon Korman)

De samme bøkene som for 
6 år siden..


 Siden jeg åpenbart er en sånn ytterst bevisst og karrierepreget person, som har en helt klar plan og som følger den slavisk for å oppnå akkurat det jeg yrkesmessig ønsker i livet (jada...), tok jeg i februar turen tilbake til lærerlivet igjen. Selv om jeg har undervist og omgått barn og unge mer eller mindre pedagogisk gjennom jobb og fritid alle disse seks åra borte fra kateteret, har det rent en god del vann i både hav og innsjøer siden sist. Digitalt har jeg gått fra å være midt på treet oppegående til å være hun som knapt kan noe, og det hjalp ikke nevneverdig på at den digitale tavla i klasserommet havarerte etter to uker på jobb... det ventes enda på deler, og jeg er tilbake til kritt, tavle og eksem. Takk og lov for at bøkene i liten grad er fornyet siden jeg underviste sist.


Å begynne som lærer midt under en pandemi er jo noe utfordrende, kohortene har blitt litt større og spritingen tatt til nye høyder, møter skjer digitalt og det er nok over halvparten av de andre ansatte på skolen som hverken vet hvem jeg er eller at vi er kollegaer. Lunsjen inntas stort sett sammen med elevene eller ved arbeidspulten, og jeg har redusert kaffeforbruket såpass kraftig at jeg nesten er helbredet for ettermiddagshodepinen. Jeg har lært at mine nærmeste kollegaer er verd å lene seg tungt på, og uteskole har fått et rosenrødt skjær over seg! Målet mitt før sommeren er å bli hun som ikke må spørre om alt, og å før eller siden være hun som bidrar med noe sånn helt på ordentlig.


Det er på mange måter fint å være lærer, elevene er finfine, foreldre og kollegaer er finfine, man rekker i liten grad å være oppdatert på nettavisene og det er ikke så veldig utfordrende å nå ønsket antall steg i løpet av en dag. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, enten det er om kommunalt intranett (MYE å lære) eller det er om elevers fritidsinteresser, eller det er smittevern eller digitale utfordringer. Det er mye jeg har glemt, og jeg har mange rom jeg ikke har vært i på skolen, og jeg blir så og si hver dag geleidet til nye steder som lager, møterom, kunst- og håndverkssalen, ekstra parkering, boklager, utstyrslager, blyant- og viskelærlager. Mye er fint. Mye er utfordrende. Mye skal bæres, og mye blir båret av de elevene vi hver dag møter. Lærerlivet er mangfoldig. Utfordrende. Krevende. Lærerikt. Det var en del ting jeg hadde glemt, og det er en hel del ting som kommer tilbake til meg nå. Som lyden av viskelær mot papir. Kritt mot tavle. Duften av gymgarderobe, og min mangel på evne til håndarbeid. 

Hvor veien går videre, sier du? Etter dette årsvikariatet? Neimen om jeg vet. Ser du skrift på vegg eller en brennende busk, er det mulig det er et tegn til meg. (Og ja. Jeg hadde også glemt litt hvor stressende det kan være med midlertidige ansettelser...)


Jeg hadde glemt at det å være 
lærer kan føles litt som om 
man går på slak line




Jeg hadde glemt hvor stas det er å 
spille fotball hver eneste gang 
anledningen byr seg



Jeg hadde glemt hvor stas det er med 
uteskole og hvor utrolig lenge lukten
av bål sitter igjen i klærne



Jeg hadde glemt hvor godt det kan 
smake med småsvidde pølser
som oversvømmes av ketchup



Jeg hadde glemt at det å ake i
en lang, lang rekke er så utrolig 
fint (og at det er viktig å ha gode og 
varme sko når det er utegym i akebakken)



Jeg hadde glemt at elever feirer læreres
bursdag med glede, og at kreativiteten
ikke har noen grenser: her feires jeg med isdans!



Jeg hadde glemt hvor utrolig
dårlig jeg er i kunst- og håndverk



Jeg hadde glemt (fortrengt) hva
som er inni erteposene i gymmen, og hvor
utrolig lettspredt det er!




Jeg hadde glemt at man som lærer møter
farer av bestialsk slag, og at man ikke
kan vise hvor redd man er for frittgående
og skumle svaner.





 

søndag 14. mars 2021

Lyset du treng finst

Helge Torvund 

I dag har jeg vært på tur, helt alene, til et av de stedene som betyr mest for meg. Et av de stedene jeg kjenner meg hjemme, sånn absolutt helt på ordentlig. Et av de stedene hvor jeg puster med magen, og alltid finner lys, selv når det er nattsvart. Og selv om jeg måtte fjerne mus fra musefella og trå forsiktig  over sauelort, fikk jeg en god stund med tanker, med pust og med livet måkeskrikende tett på. Himmelen hilste meg, og minnet meg om bildet som henger i trappa her i huset, og plutselig ble dagen både lysere og litt mektigere, og jammen ble det ikke litt lysere inni meg også 



Til deg som trenger å bli minnet på dette

lørdag 6. mars 2021

Om å våge. Og om å blåse liv i en blogg. Igjen.


“How odd I can have all this inside me and to you it’s just words.” 
― David Foster Wallace, The Pale King


Mye vann har rent i både hav, innsjøer, bekker og fjellvann siden sist gang jeg la ut noe her på bloggen, og det har vært dager i alle farger siden jeg delte tanker sist. Noe har gått tapt på veien, noe jeg trodde sto fjellstøtt viste seg å ha sandgrunn, noe jeg trodde var tilfeldige bekjentskap viste seg å være solide vennskap. Jeg har grått mange tårer, gått sinte turer, jeg har snakket og og jeg har skrevet ord som har gjort vondt og ord som har vært vanskelige. Jeg har ledd, og jeg har danset, jeg har sunget høyt alene i bilen, og jeg har ledd så det gjør vondt i magen sammen med venner. Jeg har sovet dårlig og spist sjokolade til middag, jeg har sovet dårlig og spist sunne middager.  Jeg har vært tilstede i menneskers beste øyeblikk, og jeg har holdt hender med mennesker som ikke vet hvordan de skal klare de neste timene. Jeg har pakket ned hele huset og pakket opp igjen en del av eskene i et nytt hus, i en ny by, midt i korona, og jeg har fått nye utfordringer og kjempet for rettferdighet og rettigheter som arbeidstaker. Jeg har sendt jr langt avgårde, og sendt en annen jr litt kortere avgårde, jeg har blitt kjent med mennesker som buldrer høyt, mennesker som er nesten usynlige og mennesker som danser gjennom livet. 

Huset ble lagt ut for salg en vårdag, og vips, 452 dager senere ble det solgt, og realiteten slo oss til bakken da vi en sen novemberkveld leverte fra oss nøkler og ikke lenger er øyboere, men rett og slett en del av folketalløkningen Stanley Wirak var svært fornøyd med. Koronaflytting anbefales ikke, men jeg får nå dekket litt sosialt behov ved å drøse med de ansatte på Jokeren, og å jobbe et sted med flere elever og ansatte enn det er innbyggere på Kvitsøy. 

Å skrive har vært viktig hele denne tida. Ord på ord, noen i mailer, noen i meldinger, noen i lange samtaler på messenger eller tekstmeldinger, de fleste bare til mac´en, de fleste blir aldri lest eller sett av andre enn meg, noen er begynnelse på en fortelling, noen er en fortelling, noen er et luftslott.. men de er mine ord. Og nå kjenner jeg at jeg har lyst til å ta dem fram igjen. Lyst til å dele noen av tankene mine, lyst til å dele noen av ordene mine. 

Mye vann har rent i både hav, innsjøer, bekker og fjellvann. Jeg har endret meg. Tankene har endret seg. Opplevelser, på godt og vondt, har endret meg. Om motet er der, inni meg, til å skrive de orda jeg egentlig vil dele, vil tiden vise. Men jeg håper likevel at noen vil lese. At noen vil nikke gjenkjennende, fnise, fnyse eller bli fornærmet. Eller bli rørt. Eller glad. 

...og dersom noen som leser vet hvordan jeg endrer på presentasjonsteksten av meg eller noe annet av det som ser ut til å være hugget i stein... hjelp!