(Sist av alt: tittelen har jeg lånt. Jeg har lånt den av en ypperlig forfatter som heter Truls Åkerlund. I en av bøkene sine forteller han om at han spurte en amerikansk kirkeleder en gang om hvem han så etter da han ville finne ledere i en menighet. Svaret var "People with a limp")
mandag 29. mars 2021
People with a limp
(Sist av alt: tittelen har jeg lånt. Jeg har lånt den av en ypperlig forfatter som heter Truls Åkerlund. I en av bøkene sine forteller han om at han spurte en amerikansk kirkeleder en gang om hvem han så etter da han ville finne ledere i en menighet. Svaret var "People with a limp")
søndag 21. mars 2021
“Ask yourself: 'Do I feel the need to laminate?' Then teaching is for you.”
Siden jeg åpenbart er en sånn ytterst bevisst og karrierepreget person, som har en helt klar plan og som følger den slavisk for å oppnå akkurat det jeg yrkesmessig ønsker i livet (jada...), tok jeg i februar turen tilbake til lærerlivet igjen. Selv om jeg har undervist og omgått barn og unge mer eller mindre pedagogisk gjennom jobb og fritid alle disse seks åra borte fra kateteret, har det rent en god del vann i både hav og innsjøer siden sist. Digitalt har jeg gått fra å være midt på treet oppegående til å være hun som knapt kan noe, og det hjalp ikke nevneverdig på at den digitale tavla i klasserommet havarerte etter to uker på jobb... det ventes enda på deler, og jeg er tilbake til kritt, tavle og eksem. Takk og lov for at bøkene i liten grad er fornyet siden jeg underviste sist.
Å begynne som lærer midt under en pandemi er jo noe utfordrende, kohortene har blitt litt større og spritingen tatt til nye høyder, møter skjer digitalt og det er nok over halvparten av de andre ansatte på skolen som hverken vet hvem jeg er eller at vi er kollegaer. Lunsjen inntas stort sett sammen med elevene eller ved arbeidspulten, og jeg har redusert kaffeforbruket såpass kraftig at jeg nesten er helbredet for ettermiddagshodepinen. Jeg har lært at mine nærmeste kollegaer er verd å lene seg tungt på, og uteskole har fått et rosenrødt skjær over seg! Målet mitt før sommeren er å bli hun som ikke må spørre om alt, og å før eller siden være hun som bidrar med noe sånn helt på ordentlig.
Jeg hadde glemt at det å være lærer kan føles litt som om man går på slak line |
Jeg hadde glemt hvor stas det er å spille fotball hver eneste gang anledningen byr seg |
Jeg hadde glemt hvor stas det er med uteskole og hvor utrolig lenge lukten av bål sitter igjen i klærne |
Jeg hadde glemt hvor godt det kan smake med småsvidde pølser som oversvømmes av ketchup |
Jeg hadde glemt at det å ake i en lang, lang rekke er så utrolig fint (og at det er viktig å ha gode og varme sko når det er utegym i akebakken) |
Jeg hadde glemt at elever feirer læreres bursdag med glede, og at kreativiteten ikke har noen grenser: her feires jeg med isdans! |
Jeg hadde glemt hvor utrolig dårlig jeg er i kunst- og håndverk |
Jeg hadde glemt (fortrengt) hva som er inni erteposene i gymmen, og hvor utrolig lettspredt det er! |
Jeg hadde glemt at man som lærer møter farer av bestialsk slag, og at man ikke kan vise hvor redd man er for frittgående og skumle svaner. |
søndag 14. mars 2021
Lyset du treng finst
Helge Torvund
I dag har jeg vært på tur, helt alene, til et av de stedene som betyr mest for meg. Et av de stedene jeg kjenner meg hjemme, sånn absolutt helt på ordentlig. Et av de stedene hvor jeg puster med magen, og alltid finner lys, selv når det er nattsvart. Og selv om jeg måtte fjerne mus fra musefella og trå forsiktig over sauelort, fikk jeg en god stund med tanker, med pust og med livet måkeskrikende tett på. Himmelen hilste meg, og minnet meg om bildet som henger i trappa her i huset, og plutselig ble dagen både lysere og litt mektigere, og jammen ble det ikke litt lysere inni meg også
Til deg som trenger å bli minnet på dette
lørdag 6. mars 2021
Om å våge. Og om å blåse liv i en blogg. Igjen.
“How odd I can have all this inside me and to you it’s just words.”
― David Foster Wallace, The Pale King
Huset ble lagt ut for salg en vårdag, og vips, 452 dager senere ble det solgt, og realiteten slo oss til bakken da vi en sen novemberkveld leverte fra oss nøkler og ikke lenger er øyboere, men rett og slett en del av folketalløkningen Stanley Wirak var svært fornøyd med. Koronaflytting anbefales ikke, men jeg får nå dekket litt sosialt behov ved å drøse med de ansatte på Jokeren, og å jobbe et sted med flere elever og ansatte enn det er innbyggere på Kvitsøy.
Å skrive har vært viktig hele denne tida. Ord på ord, noen i mailer, noen i meldinger, noen i lange samtaler på messenger eller tekstmeldinger, de fleste bare til mac´en, de fleste blir aldri lest eller sett av andre enn meg, noen er begynnelse på en fortelling, noen er en fortelling, noen er et luftslott.. men de er mine ord. Og nå kjenner jeg at jeg har lyst til å ta dem fram igjen. Lyst til å dele noen av tankene mine, lyst til å dele noen av ordene mine.
Mye vann har rent i både hav, innsjøer, bekker og fjellvann. Jeg har endret meg. Tankene har endret seg. Opplevelser, på godt og vondt, har endret meg. Om motet er der, inni meg, til å skrive de orda jeg egentlig vil dele, vil tiden vise. Men jeg håper likevel at noen vil lese. At noen vil nikke gjenkjennende, fnise, fnyse eller bli fornærmet. Eller bli rørt. Eller glad.
...og dersom noen som leser vet hvordan jeg endrer på presentasjonsteksten av meg eller noe annet av det som ser ut til å være hugget i stein... hjelp!