Jakten på julestemningen. Del 17.

Venter på det lille barn
som i en krybbe lå!

Jeg var 9 år gammel. Stor nok til å være livredd, liten nok til å være vågal. Jeg sang i barnekor, og hadde rollen som Maria. På selveste julaften. I kirken. Jeg kan ennå kjenne det stikker i magen, køller seg bak ørene, sitrer i fingrene, hjertet dunke og det piper i hodet. Jeg kan sangen utenat ennå; "ser du barnet i krybben...." Det gikk fint, selv om jeg etterpå knapt husket at det var julaften. Det gikk bra, noen heiet meg i land, noen smilte stolt og noen tørket tårer over denne barnekorforestillingen av juleevangeliet.

Ingen jul uten sitrende nervøsitet, laken som klær, sauene på marken og dukke-Jesus. Ingen jul uten engstelse, tårer i øynene, oppmuntrende tilrop og uendelig glede når en lykkes. Ingen jul uten kamera, svette hender og minst en søvnløs natt, kvalme og uro. Ingen jul uten rørte mammatårer. Eller rørte lærertårer. Jepp. Jeg er lærer. Lærer av den sorten som synes dramatisering, dans og sang er topp, som synes smånerver er viktig i dannelsen og en slik lærer som synes det er det mest givende på jord når de lykkes, de nervøse. Jeg vil så gjerne heie dem i land, få dem til å føle på gleden ved å lykkes, ved å beseire seg selv og styrken ved å klare det. 

I kveld er det en ny runde. Josef, Maria, englene og gjetere. Forteller en, to og tre, vertshusmennene. Folkemengde. Ingen saueroller, har brent meg på dem! Jesus er i krybben, sceneteppet på plass, nervene til stede og.... Joda. Juleklumpen er på plass i magen.  Og i halsen, forsåvidt....Jeg heier på alle små og store og veldig store og veldig små som skal oppleve at jeg klarer det!! i dag!

Ha en fin kveld, juleklump eller ei!!!