søndag 21. desember 2014

Å ikke være klar




Det er fjerde søndag i advent. Facebook og Instagram bugner av hjemmebakst og familieidyll, renskurte flater og hjemmebakst, av lykke, glede, harmoni og forventning. Det rapporteres om verdens beste ditt og datt, om romantikk og kjærlighet, om å ha oseaner av overskudd og tid og å være fullstendig superklar til alt. Det er fjerde søndag i advent. Nettavisene og nyhetssendingene bugner av vold, drap, sønderskutte barn, overgrep, ødeleggelser, mismot, krig, trusler og ensomhet. Det er som om det aldri tar slutt, bølge på bølge av smerte, lidelse, uforståelighet, hat, vold... Det er fjerde søndag i advent, og jeg skulle gjerne sett at julefreden senket seg, at håpet tentes, at livet var til å bære for alle de barna som akkurat nå ikke har noe håp.  Det er fjerde søndag i advent, og selv om desember ikke ble slik den skulle i år heller, sitter jeg så trygt i den delen av verden som hverken er hvitskinnende juleharmoni eller håpløs julesmerte, og den eneste jeg kan gjøre er å tenne noen lys og tenke på
dette



Vi tenner et lys for alle som undrer
for undringen driver oss fram dit vi skal
Som kongene følger vi julenattsstjernen til Frelseren, 
født som et barn i en stall.


Vi tenner et lys for alle som lengter, 
for lengselen rommer et evighetsfrø.
Det vokser mot himlen fra Betlehem-stallen. 
Det rommer det livet som aldri skal dø. 


Vi tenner et lys for alle som håper, 
for håp er en fakkel som lyser oss hjem.
Det lever i alle som våger å tro på 
at englenes julenattsang gjelder dem. 


Vi tenner et lys for alle som leter, 
for letere finner det gjeterne fant:
At barnet i krybben er Guds Sønn, vår Frelser. 
Vi ser og vi tror og vi vet det er sant. 


(Hilde Dagfinrud-Valen. Som jeg kjente en gang, og nesten kjenner litt ennå)


søndag 2. november 2014

Litt om nye begynnelser. En føljetong.

Del tre.

Føljetong, føljetong, føljetong.... Fint ord fortsatt!!!

Denne egenskapen kom som en overraskelse på meg, men den er såpass sjelsettende og ny, at jeg velger å ta den med i føljetongen min. Den er faktisk også helt nødvendig for at det skal bli noe at del fire i føljetongen. Fredag debuterte jeg som TelefonTerrorist.

(nå.. debuterte og debuterte... les jeggremmes.com for den litt mer sannferdige versjonen)

Av en eller annen særdeles spennende og cliffhanger-aktig grunn, måtte jeg ringe Statens Vegvesen denne uka. Jeg trengte informasjon, og jeg trengte å snakke med et levende menneske. Jeg hadde knapt med tid, et friminutt, faktisk, og hadde gjemt meg inne på det ene grupperommet uten vinduer, men med kopimaskin like utenfor, og et vanvittig renn av folk som bare MÅ snakke NÅ hele tiden.

Vel.  Samtalen foregikk omtrent på denne måten:

-Ring, ring
-Du får nå 4 valg. Trykk bla bla bla for (avbrudd nr 1: "Liv, skal du holde på lenge??")
-Ring, ring
-Dersom du er interessert i bla bøa bla press bla bla bla ("Liv, vet du om det er noe mer plaster noe sted? Nei?")
-Ring, ring
-Det er for tiden lang ventetid. Du er nr 4 i køen.
-Ring, ring
-Dersom du vil bli oppringt, trykk bla, bla, bla ("Liv, har du sett laderen min? Nei?")
-Ring, ring
-Statens vegvesen?
-Eh, øh, jo, eh, mitt navn er Liv...
-Registreringsnummer?
-Jo, det er xxxxxx
-Ok
-Jeg lurer på noe i forbindelse med et avskiltningskrav, jeg har ikke fått informasjon om at noe mangler, og jeg har heller ikke....
-Det er et krav ja. Hva er registreringsnummeret?
-Du fikk det jo nettopp!
- (taushet)
-Hallo?
-Registreringsnummer?
-Jo, det er xxxxxx
-Ja, det er et avskiltningskrav.
-Ja, men det var en feil hos forsikringsselskapet ("Liv, dersom du ser BølleBørre, sier du i fra??")
-Ja, jeg ser det er melding om det.
Hva gjør jeg da, må jeg klage, eller..
-Nei
-Nei?
-Avskiltningsvarselet er trukket tilbake
-Og jeg må...?
-Du må få vognkort.
-Av dere?
-Ja.
-Så da må jeg bare vente?
-Ja
-Og ikke bli avskiltet?
-Nei.
-Ok
-Ok
-Vognkort?
-Mhm.

RRRRRRRIIIIIIINNNNNNNGGGGGGGG

-Jeg må gå.
-Ja.

Klikk.


OK, ikke veldig stolt av dette. Men gjorde det sannsynligvis godt igjen da jeg senere på kvelden kledde meg ut som "Et Vegves" på HalloVenn-fest. Med hår nok på brøstet til en hel hærskare.
Bloggaren byr på seg sjølve. Mindre rosabloggar blir ein neppe.


Debuterte både som mann og telefonterrorist på en og samme dag. Og beklager på en måte litt. Og på en annen måte ikke.






tirsdag 28. oktober 2014

Litt om nye begynnelser. En føljetong.

Del to.

Gleden over å ta ordet føljetong i bruk, er fortsatt lettere euforisk, kjenner jeg. Dette til ren orientering.

Nattog til Oslo. Nesten plass til meg og en
koffert.
Noen har sagt at de venter i spenning på denne delen. Stas. Selv tviler jeg vel litt på at ventingen når samme intense høyder som da jeg ventet på neste bok i Sagaen om Isfolket en gang på 80-tallet, når jeg besøkte biblioteket støtt og stadig for å få neste glimt av Tengel og Silje og Sol og... (puh. Det husker jeg. Spør meg om telefonnummeret mitt! GONE!!)

Takker for overveldende oppslutning etter del en av føljetongen, og takker spesielt for den andelen av menn(esker)(2stk) som ivrig påpekte 40-årskrisa. Vil bare orientere om at jeg fortsatt er 29, og at jeg i går NESTEN kunne betale barnebillett på bussen. Kommer sannsynligvis alltid til å gå i sort regnjakke og rosa lue.

Den andre begynnelsen jeg vil fortelle om, er at jeg er student igjen. Masterstudent denne gangen, og omtrent nøyaktig 20 år etter at jeg første gang ble student i Oslo, ble jeg student i Oslo igjen.

Fantastisk. Denne gangen er jeg deltidsstudent, noe som betyr at jeg får leve i studentboblen en liten uke av gangen sånn dann og vann, og de ukene jeg har vært der til nå, har store deler av fritiden gått med til å traske rundt på "gamle stier" og nikke sånn "hm-mmmm, her brukte jo det å være en liten kafé, se nå er det en Brazilian wax-sjappe.... og her brukte det å være en bokhandel, se så, det har visst blitt en Brazilian wax-sjappe det også... eller hva med den fantastiske indiske restauranten jeg brukte å gå på... nei, se, det har visst kommet en Brazilian wax-sjappe der, gitt" (og ja, jeg studerer på Majorstua...). I tillegg har jeg besøkt gode, gode folk, hatt laaaaaange samtaler, og blitt introdusert til MandagsChampagne. Studentlivet er ikke som det var, selv om mye er akkurat slik det var.

Litt småvoksne studenter bor gjerne på hotell!
Jeg liker å studere. Virkelig. Jeg virkelig nyter gode forelesere og dyktige folk, og synes det er stas å treffe folk igjen som man traff for noen uker siden, og så kjenner man hverandre litt siden vi satt på siden av hverandre i auditoriet sist gang. Og det er spennende folk, fra tjueåra og opp. Heldigvis en del oppover min alder, men likevel. Jeg er en av De Voksne. En av de som ikke må vise legitimasjon for noe som helst lenger, og som har Livserfaring. Jeg husker selv noen av de Voksne da jeg var ung student, og nå er jeg plutselig en av dem. Snodig. Og jeg har blitt en rev til å fake voksenrollen. Jeg har nikkingen, sukkingen og den tilsynelatende Kontrollen på plass. Jepp. De skulle bare visst at jeg dirret av usikkerhet og rødmet av engstelse, eller at jeg heller ikke dette studiet har kontroll over pensumlitteraturen, og at jeg blir helt starstruck over å høre hvor kloke de er, De Andre, og at jeg fortsatt er engstelig for om noen snart vil gjennomskue meg og si at jeg ikke har noe der å gjøre, eller at nå bør jeg skjerpe meg eller.. ja. 

Jeg skal med tid og stunder skrive en master i diakoni, og jeg svarer gjerne utfyllende på hva dette studiet innebærer om du lurer. Med tid og stunder kan jeg også svare på hva jeg skal skrive om, for i øyeblikket har jeg 13 ting jeg har lyst til å skrive om, innenfor faget. 13. Jepp.

Effektive studenter skriver ikke mindre enn
to oppgaver på toget fra Oslo til Bergen...
Jeg har det topp. Og litt strevsomt. Mest topp, i grunnen. Mitt mest magiske øyeblikk til nå, var da en av lærerne jeg hadde for 20 år siden, Stephanie Dietrich, åpenbarte seg som lærer nå også. Hun var prikk lik seg selv, holder noen fantastisk engasjerende forelesninger, og faktum er at hun er en av de få jeg kan gjenfortelle noe av undervisningen til for 20 år siden. Det er magisk. Og skremmende, jeg tviler sterkt på at mitt intensitetsnivå oppleves likt som for 20 år siden. Å kombinere med full jobb skal jo bare skje fram til jul, og jeg tror jeg skal overleve det presset.  Ved hjelp av melkesjokolade.

Å studere byr forøvrig på gjensyn med noen utfordringer. Skippertaksmetoden vs fornuftig og jevn lesing? Hvilke pensumbøker MÅ jeg ha? Hvor mye kaffe kan jeg egentlig konsumere i løpet av tre kvarter? Og hvordan holde styr på treogførtitusenmillioner utskrifter og kopieark? Er det virkelig godt nok-angsten?

...og rekker å kjede seg nok til å lese sporten!!



Likevel. Til tross for alt dette: Makan til flott studie. Til flotte medstudenter. Til flott familie som lar meg gjøre dette. Til arbeidsgiver (nåværende) som har gitt meg permisjon i ukene jeg trenger det, og arbeidsgiver (ny) som har lovet at jeg skal kunne ha muligheten for å tilrettelegge. Makan til mann som tar logistikkdelen (OG vaskemaskinen!!!!). Makan til venner som spanderer middag og kakao og kaffe og gode timer, makan til fine, fine Oslo, makan til fabelaktige lærere og vanskelige tanker, til utfordrende samtaler og til netter med tusenmillioner tanker. Makan.

Og enda er det flere nye begynnelser denne høsten.
Makan.







Fortsettelse følger!!!!



lørdag 25. oktober 2014

Om nye begynnelser. En føljetong.

Del 1.

Det er høst og det er lørdag, og huset er litt ryddigere enn da jeg sto opp og den enorme haugen på vaskerommet er litt mindre enn i går kveld. Grøten er fortært, ferga ligger værfast og for en gangs skyld er alle som bor under samme tak som meg, på riktig side, slik at ingen må nødovernatte hos mormor og morfar. Akkurat i dette øyeblikket skal jeg ingenting, ikke annet enn å drikke lunken kaffe og lade opp til brettspill med ungene, ikke annet enn å se litt på den pjuskete bjørka som skjelver utenfor stuevinduet.

Ingenting skjer, og det er akkurat passe vidunderlig at det ikke skjer noe som helst. Et lite pusterom i en ellers svært hektisk høst, og det er på tide å gjøre opp status. Litt status, iallfall. Ikke sånn kleint utleverende status, men litt sånn "joda, jeg har et liv"-status og "reinspikka førtiårskrise i huset"-status" jepp, det har jammen skjedd mye det siste halvåret!"-status. For det har det jammen. Og fordi jeg synes alt som "fortsettelse følger" på er magisk og svært avhengighetsskapende, gjør jeg mitt for å følge opp de 47 bindene av Sagaen om Isfolket jeg slukte i ungdommen: Jeg lager en føljetong. Bare ordet... ordet er så nydelig godt i seg selv at det er helt magisk. Føljetong. Man blir nesten en mann med pipe og dress i filmavisen bare ved å si ordet: Føljetong.

Vel. Ting har altså skjedd, og jeg har gjort ting jeg ikke trodde jeg skulle gjøre, ting jeg har drømt om å gjøre, ting jeg hater å gjøre og, rett og slett TING.

Først og fremst: Jeg er rømmelærer. Jepp. Erna og resten av gjengen skisserte så vakkert en drømmelærer, og selv om jeg synes elever er det beste som finnes, og selv om jeg tenker at norskfaget er svaret på de fleste viktige spørsmål, og selv om jeg egentlig synes at lærerjobben er stor stas, selv om alt det, har heg tatt mot til meg og søkt på ny jobb. Og fått den. Og bestemt meg for å si ja. Og sagt ja. Og sagt det til lærerkollegaer (trist) . Og sagt det til elever (fryktelig trist). Og bestemt meg for å tømme pulten som bugner av bøker, ideer, tegninger, hilsener, mer eller mindre vellykkede læringsprosjekter, private bøker, private kulepenner, private skjøteledninger(!) og kaffeflekken som, når jeg er skikkelig trøtt og holder hodet litt på skrå, nesten ligner litt på en sebra. Mye er veldig trist, mest av alt å forlate elever og kollegaer, og redselen for å miste vennskap når vi ikke lenger trør rundt hverandre åtte timer hver dag, og aller mest trist blir det kanskje å ikke ha sin beste venninne rygg mot rygg på arbeidsrommet (en plassering jeg tror andre kollegaer muligens har sett på mer som en belastning for dem enn en glede, med tanke på fnise-og-småspydigheterbyrden de har levd med), og det er trist å ikke være en del av skolen lenger. Andre ting er mindre trist, og noe er rett og slett bare veldig godt å ta en pause fra.

Rømmelærer, altså. Jeg! Så ikke den komme selv, før muligheten kom og jeg hoppet på den. Jeg blir aldri regjeringens Drømmelærer. Det er ikke motvilje mot videre studier (går på masterstudie nå). Det er ikke lønna en gang, ikke er det arbeidsrommet heller, eller alle avisskriveriene. Det er ikke på noen måte elevene eller foreldrene, det er ikke mangelen på batikk eller fotformsko.

Det er summen av så mye annet. Summen av behov får å se med nye øyne en stund. Summen av ønsket om å gjøre noe helt annet. Summen av de uendelige timene man sitter og dokumenterer ting, summen av alle de forskjellige kravene som stilles til elevene hele tiden, summen av krav til en oppvoksende generasjon mennesker som skal kunne alt og greie alt og være best i alt og vakrest konstant og... og summen av hva en Drømmelærer er.

Jeg er svært glad i å være lærer. Jeg er svært glad i elevene mine.

Likevel er en av høstens store beslutninger å bli en rømmelærer. En rømmelærer i en stilling som kommer til å være både annerledes og spennende og utfordrende og krevende, og ikke minst litt bedre tilpasset neste punkt i føljetongen min... Jeg gruer meg til juleavslutningen, for avskjeder er på ingen måte min greie. Jeg gleder meg til nyttår. Nye begynnelser og nye sjanser, andre utfordringer og andre input. Jeg tror jammen meg at det kan være min greie!!





(og... fortsettelse følger!!)

lørdag 4. oktober 2014

Goodbye to you, my trusted friend

...så er denne epoken over. I dag gikk berlingoen, selveste Berlingoen, til de evige biljaktmarker, og man skulle ikke tro at det ville medføre noen annen klump i halsen enn lettelsens sukk ville by på, men dengang ei. Vi sørger litt, iallfall poden og jeg, for det er avskjed med så veldig mye. Det er avskjed med selveste småbarnsfamiliebilen, bilen med det geniale bagasjerommet, med plass til vogn og storebrorsykkel og handleposer og bleiepakker og tusen-millioner tegninger og til og med mors luer og hansker og votter og pannebånd og ekstragenser og diverse skjerf, til og med de hadde god plass i bagasjerommet. Vi har kjørt trommesett og xylofoner til diverse avslutninger, vaskemaskiner og tørketromler, flyttelass, ja til og med juletrær har vi tatt med oss uten å tenke oss om i to sekunder, miljøstasjonen har hatt jevnlig besøk av Lille Røde Lynet, vi har vært på bilferier og hytteturer, tørket litervis med spy og tiss og bæsj etter diverse uhell, det har vært sovet et ukjent antall timer i bilen, den har hentet Lillebror på sin aller første biltur noensinne utenfor magen, og jammen hentet den ikke Lillesøster også, da hun var helt kliss ny. Den har kjørt på grusveier og asfaltveier, motorveier og til og med utenlandske motorveier har den sust avgårde på. Den har vært på glattis og sommerføre, vært borti en mur og to, rygget borti en annen bil og hilst et par ganger på garasjeporter, og den har jammen hatt besøk av noen nærgående andre biler også, den har vært veldig hardt borti  en stolpe og den har bodd i fire forskjellige hus. Den har vært i Bergen og på Bryne en bråte ganger, og den fikk søskenbarn i Bergen, noen flotte nesten like biler, like praktiske som Berlingo. Vi har ledd høyt og lenge i den bilen, jeg har vært gravidkvalmen og gravidvettskremt to ganger i den bilen, ungene har grått, fnist, bråkt, hoppet, danset, jeg har grått, frest, øvd meg på jobbintervju, jublet, sunget julesanger sammen med Carola fra sånn ca midt i oktober, vi har spist sjokolade og salater og middager og drukket uante mengder kaffe i den bilen, og store avgjørelser har blitt tatt inni godbilen.
Forfatteren byr på en selvfie. Kan konstatere at jeg
også trenger en frisør.  Og lover at det kun
er resultat av dårlig kamera og ikke  stor fart,
som vi ser i bakvinduet.

Den har aldri fått en eneste bot, den har vært eksemplarisk enkel å parkere og den har aldri vært fristet til å kjøre særlig mye over fartsgrensene. Den har kjørt en sånn ca to millioner ganger med ferga, den var det tøffeste ungene visste en gang, den var sånn ekte Postmann Pat-aktig, og det var skikkelig kult, ikke minst når jeg spilte dårlige barnesanger på stereoanlegget, ja, den har til og med hatt ubudne gjester, Berlingoen, da den overnattet på kaien i Mekjarvik og sentrallåsen hadde bestemt seg for at den ikke virket lenger, sånn helt uten å si det til oss, og selv om ubudne gjester hadde vært innom og prøvd seg på verdisaker, var både stereoanlegg og Carola-cd fortsatt på plass dagen etter.

Berlingo har vært en del av livet vårt lenge, lenge, og den har ikke sviktet så veldig, sånn rent bortsett fra vindusviskerne, som ikke virket bak, og de framme som bare virket når det regnet veldig mye, eller vinduene som ikke var tette, slik at det regnet inn de gangene vindusviskerne kunne jobbe. Og så lakk den en hel del, da. Og lagde noen mystiske lyder iblant, spesielt når alle fem satt i, og vi svingte til høyre, da var det sånn "dunk-dunk-dunk" som ikke var helt bra, men som oftest var det så mye annet som lagde lyder, slik at vi ikke hørte det. Og den rustet jo. Mye. Og den ene skjermen var jo løs, da. Og det datt noe av den siste dagen før sommerferien, men vi fant det aldri igjeg, så vi vet ikke helt hva det var. Og de røde sikkerhetsselene som, til tross for at noen LO av fargen, virket ganske bra, dersom man ikke dro dem for langt ut, da. Da virket de ikke lenger. Og klagingen da vi var på motorveien og jeg slulle prøve å holde 90 var hjerteskjærende, det hørtes nesten ut som om bilen gråt, og den lagde som sagt spor overalt hvor den sto, sånne dryppespor, og den brukte en hel del bensin, og var nok ikke helt til å stole på når det gjaldt hvor mye bensin som egentlig var igjen.

Poden foreslo at bilen skulle plasseres i hagen. Minsten hadde tegnet Mars, og plassert oppe i høyre hjørne av framvinduet. Eldstemann ville heller sykle i storm og orkan enn å bli hentet i Berlingoen, iallfall iblant, iallfall sier han det, men det er jo snodig da, at han gjerne må bli hentet likevel da, av godbilen med plass til sykkel og fjortisdikkedarer, gymbager og ransler og gjenglemte jakker. Vi sto mot, og i dag kjørte vi til Knoksen.

Jeg fulgte den ikke helt inn.

Det siste den gjorde, var å kvele motoren da den ble rygget ut fra parkeringsplassen.

I kveld skal jeg sitte og lytte til Terry Jacks og "Seasons in the sun"...


Siste hvilested før spikerheaven.
Den siste olje. Eller bensin, da, slik at vi
kommer oss til selveste "Knoksen"

...we had joy, we had fun, we had seasons in the sun..."

torsdag 4. september 2014

Om å danse på brostein

I går så jeg de useelige i byen stå
foran en mikrofon
tenne lys
takke
gråte
smile
sukke
be

Jeg så dansende prester
virkelig, dansende,
hørte piano og saksofon
gåsehud
sang høyt
sang lavt

Virrende sjeler
slitne ansikter
levende øyne
leende øyne
gråtende øyne

Jeg så nestene, alle disse nestene jeg ikke ser så ofte
de jeg haster forbi
jeg så dem være
mennesker
de så meg
jeg var der som et menneske
en fremmed
men et menneske å smile til
å se

Håpløsheten ble danset ned i sprekkene 
mellom brosteinene
forsvant i skyggene fra alle
de tente lysa
bønnene

Nestene.
Menneskene.
Dansende prester.

Takk



onsdag 27. august 2014

Jeg velger meg høst

Jeg velger meg høst. Jeg velger meg den klare høsten, den høye himmelen, luften med et friskt, kaldt drag, vind som virvler løvblad, jublende farger og nye begynnelser. Jeg velger meg nattmørke kvelder, stearinlys og tekopp, jeg velger meg innedag og støvler, regnbukse og sydvest. Jeg velger meg forventning og stress, jeg velger meg langbukser og genser, jeg velger meg bok i sofaen og tid til gode venner. Jeg velger meg den lange samtalen, jeg velger meg de dype tonene og en famous, blue raincoat som har fulgt meg fra studiedagene. Jeg velger meg plaskende pytter, jeg velger meg vindsus og kald luft, jeg velger meg stjernene og månen, jeg velger meg å puste inn så dypt og så kaldt at det kjennes ut som om det dannes is i lungene. Jeg velger meg boblejakke og skisko, jeg velger meg hverdag og lekser, jeg velger meg fisk til middag en tirsdag, og jeg velger meg trettheten som siger over meg en fredagskveld, rett etter Nytt på nytt. Jeg velger meg den helt ordinære høsten, og tenker at det er godt å kunne. Jeg velger meg forventningen om at disse klare, nyvaskede høstmorgenene skal romme mulighetene, og jeg velger meg den rødgyldne høsttonen som kan varme det innerste hjørnet av en forkrøplet sjel.

Jeg velger meg høst.


torsdag 14. august 2014

Første skoledag

Det er første skoledag, og det er lette, dansende hoppetrinn, det er tunge, slepende gruetrinn, det er føtter som har blitt altfor store i løpet av sommeren, det er føtter som er gjemt i nye sko, føtter med gnagsår og føtter som ikke kan stå stille. Det er klemming, smiling, skjulte blikk, høye utrop, det er gruing og gleding og engstelse, det er usynlighet og altfor synlighet, det er redsel, glede, uro. Det er første skoledag med sommerfugler i magen, med glødende redsel, med tøft skalkeskjul, med skjelvende knær og med rette rygger. Det er solbrente neser og solbleika lugg, skjelvende stemmer og altfor høy latter, hjertebank og svette hender, utålmodighet, glede, ensomhet og fellesskap. Det er fnising og forelskelse, tristhet og sjalusi, det er lengsel og spenning, det er nedtelling til neste ferie og det er å sperres inne i et bur. Det er tunge sekker og spreke gymsko, det er bukken som skal over og det er fotball i skolegården. Det er nye voksne og nye venner, det er andre mennesker og krav og lukten av tørre blyanter og lyden av viskelær mot papir. Det er lange blikk ut av vinduet og det er interesserte øyne, det er å reise seg opp og si noe høyt, det er å synge, danse, alene, felles. Det er gloser og grammatikk, det er lek med ord og lek med tall, det er umulige lekser og lette oppgaver, det er klump i magen og det er jublende glede. Det er tårer, det er smil, det er hodepine og trøtthet. Det er å sammenligne seg selv med De Andre, de kule og de snille, det er de slemme og de skumle. Det er rektor og det er lærere, det er kaffeånde og det er tørr kneipp med svett ost. Det er samhold, det er alene, det er krangel og det er hemmeligheter. Det er å være alene når man ønsker å være med mange, og det er å aldri være alene når man ønsker litt fred. Det er blåmerker og kvalme, styrke og lærdom. Det er lapper i pennalhuset og det er forventninger og gruing og glede og en hel uendelighet av tid igjen til jul.

Det er første skoledag.

Og midt blant alle disse er ´ene er du. Du som bærer håpet i blikket.

Du.

Du som er framtiden, selveste framtiden.

Du.

Du som har føtter som danser og vinden i håret, som lar hjertet danse og som vet at dette er nå.

torsdag 7. august 2014

40-årskrise!

Det er visst bare å innrømme det. Det går den veien høna sparker, det vil si, det gjør det slettes ikke, det går den veien gravitasjonen trekker, og gravitasjonen skal man såvisst ikke kimse med. Har jeg lært, blant annet med et halvt øye på Newton, og et febrilsk desperat øye da jeg studerte naturfag. Så jeg kimser ikke på noen måte av den, jeg tar den svært alvorlig, og det ser jammen ut til at den tar meg alvorlig også.

Bortsett fra det har jeg lest at mange 40-åringer har en krise. En eksistensiell krise, en krise hvor man gjerne skal reise til India og finne en eller annen guru som gir deg svaret på det meste, eller man blir sånn supersprek og solbrun med skikkelig betalte struttepupper og sånne hvite tenner som sannsynligvis lyser i mørket, eller man begynner å realisere seg selv ved å bake muffins cupcakes og stæsje huset til det ugjenkjennelige, eller man bytter ut partneren sin i en mye yngre og strammere modell (gjerne blond, har jeg lest. I et kvinnemagasin. På venterommet hos tannlegen, forøvrig). Man skal kjøpe cabriolet og tung motorsykkel, og bli ung igjen.

Danmark. Ikke helt India.
Og selvsagt skal jeg ha en krise jeg og, hallo!

Reising har jeg gjort, bevare meg vel! Familieferie på feriesenter i Danmark. Så ingen guru, men flere menn i velbrukt speedo, flere også i hudfarget variant. Sa meg ganske mye om livet.

Supersprek o hoi, jeg betaler fortsatt for den elleville kajakkpadlingen i stiv kuling, som nesten tok knekken på meg. Eller ikke meg da. Mobilen min. Saltvann og iPhone er en dårlig kombinasjon, men når den lider, lider jeg. Så altså. Det var nesten som Birken og Nordsjørittet på en og samme dag, å oppdage at mobilen nesten var død! Solbrun er jeg (litt, hvem er ikke det etter denne sommeren?), og tennene er både hele og rene, og betalt godt for, iallfall den ene jekselen. Den oppe. Til venstre.
Nyblond. Med en av stasjmotarbeiderne.
Bakingen har ennå ikke tatt meg, men jeg har vært på tupperwareparty og kjøpt brødform i silikon. Huset er pusset opp, stua iallfall, og det er jeg særdeles fornøyd med, men det blir ikke svart-hvitt-grått-med-en-dæsj-duserosa for det om. Jeg har beholdt ungene, så jeg kan stæsje det jeg vil, de motarbeider det så mye de kan. Partneren gjorde forsåvidt en så god jobb da han tapetserte nevnte stue i 30 varmegrader og nesten ikke klagde i det hele tatt, at jeg tenker at det å bytte ham ut i noen som ikke vet forskjell på gjæringsag og båndsag, dor og kjørner, er  en personlig bjørnetjeneste, iallfall så lenge soverommet fortsatt er 90-tallsmintgrønt med tapetbord, og jeg tror at det å få ham til å bli blond ville være direkte.... snodig.... ikke minst tatt i betraktning mengden hår som ikke kan bli blondt, så jeg fant ut at jeg kunne stå for det blonde selv.
Elbilstørrelsen vi prøvekjørte.

Så til cabrioleten. At den praktiske, franske syvseteren har glasstak, er vel NESTEN for cabriolet å regne? Iallfall når vi ikke har på takboksen? Og vi har prøvekjørt biler, den ene snasnere enn den andre. Små, kjappe og hendige. Elbil. Som ikke på noen måte begynner på T.

Nei, jeg slo meg heller på dette med sykkel. Hva om, tenkte jeg, hva om jeg fikk meg et nytt fremkomstmiddel, med passende hjelm og kjøredress? Hva om jeg kjøpte meg en liten kjapping, ikledde meg noen kule gevanter og kanskje til og med tegnet et lite kinesisk tegn på skuldra (eller noe som ligner et kinesisk tegn da, siden de tegna jeg kan har jeg lært på kinarestaurant og betyr "kylling i sursøt saus" og sånt). Hva om jeg kjørte løpet helt ut, kjøpte meg et vidunder med breie dekk, et landeveiens frihetsmirakel?

Som sagt, så gjort.

Nå trenger jeg bare å sy på et sånt kult merke bak på jakken, eller, enda bedre, få meg en sekk med Utdanningsforbundslogoen på, eller en annen grepa organisasjon, da blir det jo både i pose og sekk(!) da, emblem, statement og oppbevaringsmiddel. Jadda.

Kom ikke her og si at jeg ikke kan kriser, altså!!!



Vroom vroom. 

mandag 4. august 2014

Sommervarme høsttanker

Det er mandag. Mandag i august, og ennå er det vannsprederlykke i hagen, ennå er det is til lunsj og sand mellom tærne, ennå smaker huden salt og det er korte bukser og kjoler, det er kaffe på terrassen og det er enda en bok igjen i bokstabelen med sommerbøker, og det er fortsatt lov til å sove litt lenge og være litt lenge oppe og lov til å plukke rips rett fra buskene og inn i munnen. Det er mandag med elleville jentehyl og sykler som for øyeblikket galopperer som ville hester, med gutter på trampolinen og fnisende, lattermilde fregnefjes og småforelska blikk, det er mandag og sommeren er her fortsatt, litt til.

For på bakken ligger det gule blader, ikke mange, bare noen få, virvlet opp og rundt. Natten er mørk, nesten sort, og vinden kan av og til ha noe kjølig i seg. Man vet at det skal bli kaldere, at det skal bli mørkere, man vet at hverdagen er her, snart, med ransler og joggesko, matpakker og vekkeklokker. Man vet at det begynner igjen snart nå, like om hjørnet, hverdagslivet, det som egentlig er så fint, men som akkurat nå kjennes så umulig for det er myggstikk å klø på og blomsterbed som må lukes, kaffeavtaler man ikke har greid å gjennomføre, og det er samtaler til langt på natt man ennå ikke har tatt. Det er bading i sjø som man liksom ikke er helt ferdig med, og det er is man ikke har smakt på en gang! Det er barbent dansing som ikke er utført, og det er bålpannekvelder som ikke har vært gjennomført.

Det er mandag og jeg har høsttanker i sommervarmen. Høsttanker som jeg så gjerne vil skal være gyldne og lyse, langt inn i novembermørket. Boblende latter jeg vil ta med meg, jeg vil ha lyse netter og lange kvelder inn i høsten, jeg vil ha tid og kaffeavtaler og jeg vil se ungene mine som jeg har sett dem denne sommeren, sterke, uavhengige, lattermilde; jeg vil se minsten stråle over hvert svømmetak hun greier, jeg vil se mellomsten bli kjent med mange, overvinne redsler og uro, stå på en scene og være en av mange og helt suveren, jeg vil se eldstemann ta ansvar, brette opp ermene, jobbe hos besteforeldre og være hjertelig tilstede i livet vårt, kaffedrikkende, solbrun og tenåringsreflektert. Jeg vil være kjæreste, jeg vil være venninne, jeg vil være fri til å tenke og jeg vil være barbent i gresset.  Jeg vil bære med meg minner fra sommerdager, fra gode samtaler, fra nye venner og gamle venner, søskenbarn og ukjente kjente, fra late lesestunder, fra lattermilde kvelder, fra kvelder hvor vi er engstelige for å miste noen man er glad i, tanteminner, mammaminner, aleneminner, venneminner. Marihøneminner.

Høsttanker i sommervarme. Gyldne tanker.



mandag 14. juli 2014

Rosa, hvit og bittelitt rødstrømpete interiørblogging

Et funn av en handyman, og hans rosa bøtte.
Etter en ganske lang stund hvor det har vært litt smålabert på bloggefronten, tror jeg definitivt at jeg nå har funnet min nisje. Interiørblogging, nærmere bestemt oppussingsblogging! Bare vent, fra nå av blir det smakfullt og ryddig og omsydde loppemarkedfunn og et lite strøk maling på alt og ingenting, og vips, det lekreste interiør presentert i duse bilder.

Eller ikke.

Joda, vi pusser opp. Vi. Som i mannen min. Jeg?

Jeg har handlet tapet.

Jeg har båret 14 ruller tapet ut fra butikken og inn i bilen.

Jeg har navnet mitt på en bestilling på 3 nye tapetruller.

Jeg har kokt kaffe.

Jeg har sluttet å klage over at jeg må brette så innihampen mye klær.

Jeg skryter masse.

Jeg har båret 90-tallets brystningspanel ut i bilen, til sin siste ferd.

Jeg passer på at han får sjokolade når han trenger det.

Jeg er åpenbart ikke så praktisk anlagt som jeg trodde.

Jeg er godt gift.

Jeg innser at dette tar tid.

Jeg har tatt bilde av gemalen i arbeid, og fått lov til å legge det ut.

Jeg har vært bortreist når sparklingen og pussingen satte i gang.

Jeg nevner ikke en eneste gang at vi har ganske stor stue, eller at jeg har lyst til å male soverommet.

Vi pusser altså opp.

Vi.



tirsdag 24. juni 2014

Livet på landet

Nydelig sjølvfi. 
Det er fint å bo på landet. Og det er ikke fint å bo på landet. Alt er smått på landet, noe som er bra, alt er smått på landet, noe som ikke trenger å være bra. Det er bra at man er synlig, at noen vet, selv før en gjerne selv vet. Det er igrunnen fint. Er man litt ensom på landet, eller syk, eller krangler med noen, eller er uenig i noe, eller i det hele tatt om man bare er litt sær, kan det være tungt å bo på landet. Man kan være utrolig ensom på landet. Utrolig trist. Utrolig rar. Det er ikke så fint.

Nå skal jeg bare tenke på det som er fint. For det er sommer, og de fineste elevene jeg vet om har tegnet og skrevet og kjøpt gave til meg, de har klemt meg og smilt og grått sånn helt uten at noen har sagt noe på det. De vil leke de samme lekene som i fjor og i forfjor. Det er fint. Det er fint at båtmotoren ble fikset av kyndige hender, at folk kjøper lodd og går på ordentlig basar, det er fint at noen synes det er lenge siden jeg var på butikken og om jeg er frisk nå? Det er fint at naboen har kanel-og-sukker-blanding til låns en lørdag, og at vi kan si at vi ikke vil ha tilbake brødet vi lånte bort, neste gang kan vi ha glemt å handle. Det er fint at vi vet hvem som skal flytte hit før de kommer, det er fint å vite at noen vet hvem jeg er. Det er fint at noen vet jeg trenger en klem en helt vanlig tirsdag.

Det er fint å bo på landet når det er sånne dager som st.hans. Dager som er spekket med tradisjon. "Hva, selger man kaker der? Det gjorde de ikke i fjor, da sto de der borte!", hørte jeg meg selv si i går. Og det er fint. Fint med grilling i temmelig stiv og kald vind, fint med folk og leker og unger som springer rundt og gjorde akkurat det samme som i fjor. Og forfjor. Bare at ungene er større, og hjelper hverandre i sekkeløp og potetløp. Det er fint med landet. Og så er det så veldig fint at brannbilen møter opp, at det lokale brannvesenet er med på å få fyr på bålet og slukker tilløp til spredning, og slukker grillen. At de smiler og ler, og ungene deres er minst like store beundrere som de andre ungene.

Det er fint.

Enda finere er det grunnen at livet på landet nå er ganske likt livet på landet før. Da jeg var ung. Og da andre var unge. Og det er veldig fint at noen skriver sanger om sine minner, som blir til våre minner. Som Tønes. Som synger om St.Hans 1987. Og det er nesten akkurat slik jeg husker mine st-hanser, bare krydret med min barndoms sommerferie-og-herme-etter-mamma-og-pappa-sin-dialekt-språk. Jeg synes du skal høre på denne sangen jeg, mens du ser noen av podens blinkskudd fra i går, her på landet. For det var fint. Selv om det var St.Hans 2014. Og bålet var trygt.


Tautrekking

Potetløp. Med far.

Sekkeløp. 

Sekkefall.

Fylle-vann-på-flaske-i-stiv-motvind-stafett


Bål. Endelig med fyr.


Ja, vi bor på en øy.


Lokale helter stiller opp. 


søndag 4. mai 2014

Om å gjøre slikt jeg slettes ikke tør...

Sønn. Ellevill.
Muligens er det en aldri så liten midtlivskrise på gang, eller kanskje er det våryrheten som har tatt meg, eller overdosen sjokolade jeg har tilført kroppen sammen med kombinasjonen varm kaffe, lunken kaffe, god kaffe, vond kaffe, pulverkaffe, kald kaffe, svak kaffe, ut-av-tellinga-på-hvor-mange-skjeer-kaffe-kaffe, vennekaffe, alene-kaffe og generelt koffein-og-sukker-kombinasjonen, eller kanskje er det vissheten om at det er mai, du skjønne, milde allerede, eller det er pur glede etter å NESTEN ha betalt barnepris i skitrekket, eller det er et eller annet ellevillt virus som har satt seg, men jeg har begynt å bli klar til å gjøre slike ting jeg egentlig ikke tør.

Sist helg trosset jeg vannskrekk og manglende retningssans, og padlet kajakk. Magisk. Vakre, vakre Kvitsøy, og vakre, vakre været. Nå skal det nevnes at jeg ikke padlet alene. Ikke padlet jeg særlig fort heller. Men jeg gliste stort sett hele tiden, og nøt det heftig! Og har store planer om å gjenta det, må bare finne noen som er fjollete/modige nok til å låne bort kajakk til engstelige pingledamer uten vett og forstand.

Jeg vurderer å tatovere meg. Jepp. Bildebevis loves, dersom jeg tør. Og dersom jeg klarer å bli enig med meg selv om hva og hvor og hvordan.

Jeg har øvd på å si nei. Øvd på, ikke helt gjennomført, men iallfall øvd på. Snill-pike skal bli til fornuftig, snill pike.

Jeg har tenkt grundig gjennom hva jeg vil og ikke vil, satt meg noen hårete mål og tenkt at jeg faktisk skal gjennomføre noen av dem, selv om jeg må hoppe litt høyere enn jeg er komfortabel med, selv om jeg må være til bry og selv om jeg sannsynligvis ikke når målene, så er de der!

Jeg har rent slalåm med ellevill 14-åring uten vett og forstand, og jeg beholdt eget vett og forstand.

Jeg har møtt og klemt mennesker jeg ikke har sett siden mitt "forrige liv", mennesker som en gang var blant de viktigste, mennesker jeg har lengtet etter og mennesker jeg har savnet, mennesker jeg har fryktet og mennesker jeg har fortrengt. Nå har jeg klemt dem! Og noen av dem skal jeg faktisk møte igjen i ferien!

Jeg har tatt ordet i et par forsamlinger og jeg har brukt høy stemme og sagt det jeg egentlig mener, og jeg har dramaturgisk understreket det hele med italiensk gestikulering, himling med øynene og en aldri så liten Mama Mia! Jeg har vært helt utenfor og ikke kjent noen i en stor forsamling, og jeg har hilst på mennesker jeg synes er skumle, mennesker med Stor Autoritet Og Rutete Skjorter og et ordforråd jeg forstår kun bittelitt av, ja, ikke nok med det, jeg har sagt i mot de samme menneskene og smilt meg gjennom reaksjoner av sukkende karakter.

Jeg skal våge mye mer. Og jeg begynte i en grønn kajakk.


søndag 30. mars 2014

Å sitte på en flyplass og bare være

Jeg sitter på en flyplass og bare er. Er.  Jeg har god tid. God tid til alle de viktige gjøremålene på lista mi før jobb i morgen, god tid til en mengde måting, god tid til den boka som igrunnen ikke er så spennende, men som jeg bare må bli ferdig med nå snart. God tid til å spise resten av sjokoladen fra i går, småsmeltet sjokolade som smaker søtt kliss, men som liksom hører til når man for en gangs skyld reiser alene.

Jeg bare sitter og jeg er. Jeg er her, pustende og levende, tvers overfor en småbarnsfar med dårlig samvittighet siden han ikke rekker hjem til de skal på kino, tvers overfor en travel og klok student, en fyldig forretningsmann med lilla sokker, og hun som later som om hun leser et ukeblad. Det er føtter i fleng, travle føtter, velkledde føtter, snertne føtter, sporty føtter, tuslende føtter, triste føtter, rullende føtter, løpende føtter. Det er kaffelukt og høyttaleropprop, det er trøtte øyne og brustne drømmer, vakre minner og forhåpninger. Barn som reiser alene, barn som ønsker de reiste alene, fedre med travle miner og bustete helgepappahår, mødre med tårer i øynene og påklistra smil. Engstelig bestemor, sulten bestefar. Lekende barn. Gråtende barn. Ventende mennesker og slukørete mennesker.

Jeg bare er der, og prøver å være et smil eller et hyggelig nikk, jeg prøver å tenke at å være her også er en del av reisen, en del av prosessen, og at akkurat nå er det at jeg er her, livet mitt.




Jeg har vært et annet sted, og skal et annet sted. 


Men akkurat nå er livet mitt her.

Hvor jeg sitter

på en travel 

flyplass

og

bare

er



- fint- 




onsdag 5. februar 2014

Fødselsdagsføleri

Faktisk fortjent.
Forvirret. Fantete. Fraværende. Forvanskende. Funderende. Forbedringspotensiale. Fordomsfri. Fortreffelig. Forfinet. Fornuftsstridig. Ferdigspilt. Fortolket. Fælen. Forankret. Frustrert. Fiasko. Fremmøtt. Forelska. Forgifta. Fager. Forseggjort. Fantasi. Forkastet. Feminist. Forenkla. Feilhåndtert. Forteller. Fastboende. Fintfølende. Forbauset. Ferie. Furete. Forkortet. Fighter. Frøken. Formell. Forfall. Flink. Frue. Feminin. Forstummet. Fyrrig. Feig. Filmelsker. Forhåndsdømt. Forarget. Fantastisk. Forrykt. Ferge. Forkjølt. Fektende. Forsvarsløs. Filosofisk. Fandenivoldsk. Fordomsfull. Fryktelig. Frekk. Fiffig. Fårete. Folkemunne. Flokkdyr. Fleksibel. Feit. Fisefin. Fnisete. Fortryllende. Fjog. Farlig. Følende.  Feilsitert. Flokse. Ferdig. Forspist. Fåmælt. Forutbestemt. Fakturert. Fysak. Formulert. Fortrengt. Forvirret. Fin. Forvaltet. Flørtete. Frydefull. Forjettet. Forrædersk. Flemrende. Fenomenal. Fornærmet. Finslig. Fest. Forfatterspire. Fiktiv. Forundret. Forbruker. Feilplassert. Forbanna. Funklende. Forskremt. Forunderlig. Fonologi. Flåkjefta. Forpliktende. Fatteevne. Forfjamset. Frelst. Fryktinngydende. Fullført. Forsvart. Fuktig. Førsteelsker. Folkeskikk. Funky. Fjollete. Formidlingsglede. Fjasete. Festlig. Fadder. Foredlet. Fundamentalist. Fagforening. Forferdelig. Forstandig. Forhastet. Forsiktig. Fastklort. Fiende. Forsømmende. Flyttelass. Forøvrig. Fabulerende. Forut. Fjompenisse. Forsikret. Facebook. Fargerik. Fakir. Familiær. Forelder. Fiktiv. Framtredende.  Fulltidsarbeidende. Forgrått. Fortjent. Fargeglad. Forlangende. Fehode. Forkledd. Fredelig. Feiltrinn. Født. Forhekset. Forstandig. Fascinert. Femteklasse. Forutsagt. Fiksfakseri. Filleristet. Førerkort. Forgylt. Fysisk. Forurenset. Fæl. Furtete. Fyldig. Forsynt. Forskjellig.  Forsørger. Fryktløs.  Forvandlet. Forvitret. Forynget. Fri. Fastlåst. Fotograf. Fotfolk.  Fotgjenger. Framtidsdrøm. Fordypet. Framsnakke. Frankofil. Fremprovoserende. Frivillig. Fritid. Folkevalgt. Fornuftig. Forpjusket.

Førti.

Førti. 

Førti.


søndag 12. januar 2014

Noen dager...

...noen dager er det simpelthen ikke allright, ikke noe er allright, hverken om morgenen eller in the evening, men man henger jo med likevel, gjør man ikke, jeg mener, man kan jo ikke slippe taket bare fordi det blåser litt, eller stormer, eller regner litt hardt, man slipper jo ikke taket om det blir frost en gang iblant heller, gjør man, eller om det blir sånn springe-rundt-uten-klær-varmt, eller om det hagler eller snør, man holder taket likevel, gjør man ikke, samme hvor allright eller lite allright det egentlig er...

gjør man ikke?