Voksen

Jeg er ikke sint. Ikke er jeg veldig skuffet heller, jeg er bare litt... snurt? Føler meg litt lurt, litt sånn katta-i-sekken lurt.

Fordelen med å være voksen

Som barn trodde jeg oppriktig at de hadde svar på alt. De. De voksne. Mamma. Pappa. Frøken. Skoletannlegen(!). Presten. Rektorfaren til venninna mi. Han i banken. Hun litt gamle på butikken. Han med de snille øynene som jobbet sammen med faren min. Legen.  Hun snille på biblioteket. Ja, til og med han som var nesten voksen og bodde i leilighet regnet jeg med hadde oversikt og peiling, visshet og svar på alt! Ikke minst hadde de roen, tryggheten og ikke spor av hverken sommerfugler, elefanter eller skrekkøgler i magen.

Jeg gledet meg til nettopp dette. Ro. Trygghet. Manglende hurlumhei i magen. Trygghet. Oversikt. Og ikke minst: Alle svar. Ja, jeg hadde det en stund litt travelt med å bli voksen nettopp på grunn av det. Ro. Svar. Oversikt.

Jeg ble lurt. Barndommens grønne dal og høye fjell holdt meg for narr.

Jeg har ikke særlig mange svar. Ikke har jeg særlig peiling heller, og i skrivende stund sitter jeg med skrekkøgler i magen, og jeg lurer ennå på mangt og mye og mangler ennå svar på det meste. Jeg gruer meg til ting jeg burde glede meg til. Fordi det er folk der. Gode folk. Jeg leter etter svar. Svar jeg aldri får.  Svar jeg fryktelig gjerne skulle hatt. Etterhvert innser jeg at det gjelder de fleste. Statsministeren spiller Candy Crush for å rydde i hodet mellom slagene. Kjendiser danser til "What does the fox say?", kollegaer smugspiser japp på jobb, flere enn meg har tørket tårer på do og latt som om alt er vel. Selv presten har snakket om sin tvil, og selv tannlegen har innrømmet en feil.

Voksen, altså. Uten svar. Uten ro. Uten full kontroll.

Skummelt. Og litt fint.

Litt om hjemlengsel

Farget av tidens tann, av nostalgi og egne barnefødsler, av tilegnede erfaringer, av levd liv og av fargespekteret sorg, lengsel, lettelse og glede setter på livet, på det levde livet, på bakgrunn av dette er det jeg pakker med et skjevt smil, en usikker beving. En lengsel og et tap. Jeg skal på tur til min barndoms grønne dal. Vel, ikke helt, ikke til stedet med elva vi badet i og gikk på skøyter på, ikke til fotballbanen hvor jeg gravde ned en skatt, ikke til den leide boligen med de fantastiske syrinene og med en hestestein utenfor, en hestedrømmestein. Ikke til min barndoms georginer, eller min barndoms endeløse ettermiddag, ikke til de gråe dagene med skyer som presset seg nedover fjellsidene og fylte lungene med fortettet ensomhet og mørk lengsel, ikke til forelska blikk og evinnelige sykkelturer for å få et glimt av han, han med gitaren, han med det drømmende blikket eller han på fotballbanen. Ikke til min barndoms lengsel etter å bekreftes og drøm etter å bli sett, ikke til uendelige timer med høytlesning, eller spionering på broren min. Ikke til redselen for at nabogutten, han skikkelig skumle, skal kaste råtne epler eller banke meg opp eller... eller at han skal skjønne hvor vidunderlig spennende det er at han gjør det. Jeg skal ikke til stedet hvor jeg delte alle hemmeligheter med Tass, hunden min, eller trærne jeg falt ned fra. Jeg skal ikke til lange samtaler ved kjøkkenbordet, eller min fars gitargodnattsanger. Jeg skal ikke tegne med min mor, eller vente på at det ringer på dørklokka. Jeg skal ikke kle meg ut med en bestevenninne, eller gå på butikken, eller leke gjemsel i mørket. Jeg skal ikke til Frøken, som var en ordentlig frøken, en vi neide for, eller til Presten, som var en sånn prest med trompet og levende øyne og stor entusiasme og stor empati, og som alle andre prester har måttet se seg sammenlignet med i etterkant. Jeg skal ikke på barnekor, ikke på trening. Ikke på korps eller barneteater. Ikke til det skumle huset, eller han skumle Ungdommen. Jeg skal ikke løpe gjennom høyt gress, og ikke være redd for usynlige. Jeg skal ikke late som om jeg er in og kul. Jeg skal ikke late som om jeg hører til.  Jeg skal ikke på kiosken, eller hoppe i høy og få tyggis i håret, eller ligge på ryggen på en endeløs plen og se skyene danse over himmelen, de skal ikke fortelle meg historier, og ikke ta meg med over fjellene. Jeg skal ikke se støvkorn og stjernestøv danse i kveldssola, eller kysse noen gjemt bak en gammel låve. Ikke holde hender med noen, eller ønske å holde hender, eller vifte bort fluer fra en  altfor varm hund. Jeg skal ikke gråte fordi jeg er usynlig, eller sykle omveier for å slippe å bli ropt til. Jeg skal ikke være redd de store, og jeg skal ikke ha klump i magen når jeg treffer andre, en klump av usikker beving om jeg er god nok i dag. Jeg skal ikke være håpløst forelsket eller lidenskaplig lengtende. Jeg skal dit. Ikke til selve stedet, men til nærheten, til noe av det jeg engang var en del av, på en måte. Men jeg skal ikke. Jeg skal ikke hjem. Hjem er her nå, selv om det en gang var der.

Jeg skal ikke hjem, men jeg lengter hjem. Hjem til det som var, som ikke egentlig var, men som er, fordi jeg har valgt å huske akkurat disse tingene. Jeg lengter hjem. Til en annen tid, et annet sted, hvor dagene var endeløse, framtiden evig, klatrestativet høyt og gresset grønt. En tid hvor jeg lengtet ut og opp og fram, en tid jeg lengtet til at hjem skulle være et annet sted enn der, at hjem skulle være noe annet, noe nytt. Jeg lengter hjem.

I morgen setter jeg meg på bussen som tar meg sånn nesten litt hjem. Selv om hjem ikke er hjem. Hjem er her nå. Sier de. Hvor hjertet er, er hjemmet.

Likevel.

Jeg lengter hjem.

Hvor er jeg hjemme?

Hvor er du hjemme?

Jakten på julestemningen. Del 17.

Venter på det lille barn
som i en krybbe lå!

Jeg var 9 år gammel. Stor nok til å være livredd, liten nok til å være vågal. Jeg sang i barnekor, og hadde rollen som Maria. På selveste julaften. I kirken. Jeg kan ennå kjenne det stikker i magen, køller seg bak ørene, sitrer i fingrene, hjertet dunke og det piper i hodet. Jeg kan sangen utenat ennå; "ser du barnet i krybben...." Det gikk fint, selv om jeg etterpå knapt husket at det var julaften. Det gikk bra, noen heiet meg i land, noen smilte stolt og noen tørket tårer over denne barnekorforestillingen av juleevangeliet.

Ingen jul uten sitrende nervøsitet, laken som klær, sauene på marken og dukke-Jesus. Ingen jul uten engstelse, tårer i øynene, oppmuntrende tilrop og uendelig glede når en lykkes. Ingen jul uten kamera, svette hender og minst en søvnløs natt, kvalme og uro. Ingen jul uten rørte mammatårer. Eller rørte lærertårer. Jepp. Jeg er lærer. Lærer av den sorten som synes dramatisering, dans og sang er topp, som synes smånerver er viktig i dannelsen og en slik lærer som synes det er det mest givende på jord når de lykkes, de nervøse. Jeg vil så gjerne heie dem i land, få dem til å føle på gleden ved å lykkes, ved å beseire seg selv og styrken ved å klare det. 

I kveld er det en ny runde. Josef, Maria, englene og gjetere. Forteller en, to og tre, vertshusmennene. Folkemengde. Ingen saueroller, har brent meg på dem! Jesus er i krybben, sceneteppet på plass, nervene til stede og.... Joda. Juleklumpen er på plass i magen.  Og i halsen, forsåvidt....Jeg heier på alle små og store og veldig store og veldig små som skal oppleve at jeg klarer det!! i dag!

Ha en fin kveld, juleklump eller ei!!!

Jakten på julestemningen. Del 16.

Det er søndag. Igjen. 3.søndag i advent, og det er ikke fritt for at de har begynt å spørre, de unge håpefulle, om når VI skal bake pepperkaker. Eller pynte juletre. Eller ha juleverksted. Eller alle de andre tingene som teoretisk høres fantastisk ut, og som er en del av min romantiserte barndom, og som gjør seg så godt hos alle, ikke minst hos den fantastiske bloggeren vedsidenav, som ved siden av å være bloggeren vedsidenav, er en fabelaktig kollega, og norsklærer, som ved siden av det meste annet fortjener honnør, ære og jubelbrus, slik alle norsklærere fortjener. Sånn i all norsklærerbeskjedenhet (ta veldig gjerne hintet noen!)

Vel, tilbake til pepperkakebakingmaset. Gemalen har litt å si, ikke minst om dette. For hvorfor, spør han, hvorfor er det slik at vi greier å glemme igjen en pepperkakeform hvert år, den blir liggende i kjøkkenvinduet fram til like før det er på tide å bake nye pepperkaker, da er den søkk borte, og vi leter, leter og leter, helt til vi resignerer og har kun mann, kone og puslespillbiter-pepperkaker.

Men vi er ferdige å bake, oppvasken er tatt og julen er ryddet ut av huset så
ligger
den

Ett år har den ligget i vinduskarmen!
Og like blid!

der
fortsatt
i
vinduskarmen
den
eller
en
annen

Vi er ikke så veldig påtrengende ordensmennesker, nei...

I tillegg har eldstemann proklamert at vi må til IKEA for den pepperkakedeigen er bedre enn den i "de hvite boksene". Jommen bringer de med seg gode husmorminner inn i framtiden, gitt....

(Vel, vi har gjort det godt igjen, litt. For dersom du kikket inn i kjøkkenvinduet i dag morges (lunsjtid..) kunne du se 4 pysjamaskledde mennesker danse kreativt og ellevilt til gamle juleschlägere, og skape juleminner av den gode sorten. 5.mann himlet seg med øynene ned i kjelleren, hvor han ble befridd fra teite foreldre av selveste Playstation. O barnelykke!)

Innerst inne i alle voksne mennesker sitter et lite barn som skal begynne på skolen i august.

(Janneke Øverland)

Har gått et helt år på skolen allerede og KAN det!

Det knaste i grusen under skoene mine. Skolegården var så uendelig stor, og selv om jeg hadde vært der mange, mange ganger og sett alle de andre mange, mange ganger var det skummelt og høytidelig å stå der, under det jeg husker som gigantiske grantrær, og knuge en trygg voksenhånd. Det var det året Diana hadde giftet seg i en enorm prinsessekjole og jeg hadde vært i England, samtidig som bryllupet, og sett reklamer for Bounty på TV og kjøpt souvenirer og spist sukkerstenger og sagt "twenty-two please?" til mannen i resepsjonen og tatt bilder i fotoautomat og mistet tenner, og sommeren hadde vært uendelig lang og jeg hadde lengtet og ventet til Dagen, Skolejentedagen, og mamma tørket tårer og pappa smilte med det litt rare smilet som glitret så merkelig i øynene. Og Skolejentedagen kom, og plutselig var det skikkelig kjempeskummelt, selv om jeg kunne lese og selv om jeg kjente alle i klassen, ihvertfall bittelitt, og ihvertfall jentene, guttene var skikkelig kjempeskumle egentlig, og jeg husker at jeg sto der og tenkte at jeg egentlig hadde mest lyst til å være fire år igjen og gjemme meg under et teppe. Borte var hun tøffe englandsfareren, tilbake var en bitteliten jente som snart ville knekke tenner og blø neseblod og gjemme seg på do for de Store Skumle. Og som skulle opptre med blokkfløyte og høytlesning og sykle store omveier forbi Guttene og forelske seg og få hjertet knust og krangle og fnise og ELSKE og HATE og krangle og lengte.

Frøken ropte navnene våre, det var en ordentlig Frøken, en frøken som het Fru Sandvik og som var skikkelig rett i ryggen og skikkelig streng og jeg pugget jammen Fadervår og kan (den dag i dag!!) uendelig mange Margrethe Munthe-tekster med god moral og høyt hevet pekefinger. Og frøken synes jeg tegnet fint og at jeg var flink til å sitte stille og konsentrere meg, og vips var hun borte, jenta som for noen måneder siden hadde stått på førskolen og sunget hele Papegøyen fra Amerika helt mutters alene mens hun tok noen vågale dansetrinn, for nå sto Skolejenta der, med fletter og tannløst smil og tegnesaker og et snikende Flink Pike-syndrom som har fulgt meg gjennom ungdomsskole og videregående og universitet og høyskoler og like inn i de ansattes rekker, og jammen litt inn i fritida også.

I dagene som kommer skal det knase i grus og store ransler skal fylles med bøker og tegninger og et og annet Flink Pike-syndrom. Hver høst er det som om vi holder litt pusten, alle, disse første dagene, til timeplanen er rutine og livet er i gang, hverdagen. Lesekoder skal knekkes, roller fylles, forventning innfris og forventning knuses. Vi må være kloke, alle vi voksne som er så heldige at vi har dette som vår jobb. Vi som får lov til å være der, se dem, oppleve læringsglede og læringssorg. Vi som fyller dem med ord og tanker, vi som lager hverdagen og er med på å fargelegge livet til disse fantastiske ungene. Vi som lager lover og vi som bestemmer antall timer og vi som har forventninger og krav og måloppnåelser og tester og enda flere krav og enda flere tester og vi som så fryktelig gjerne vil være BEST I VERDEN!!!!!! For de skal ut i Livet, ikke ut som tall i en statistikk og et klaps på skulderen til oss selv, vi superflinke supervoksne i superlandet, men som sprell levende mennesker med en viktig oppgave i å ta vare på seg selv, andre og framtiden til våre barnebarn og barnebarns barn...

Husk: Inni meg er det fortsatt en liten, sped jente med fletter, manglende fortenner og skjelvende knær, som later som om hun heller vil tegne snirklete roser enn å danse rockete til papegøyesanger. Og jeg tror at det sitter en førsteklassing inni deg også, muligens skjelver du litt også med tanke på at du kan komme til rektor dersom dansetrinna rocker for hardt?