People with a limp

Noen ganger, når det blåser stiv kuling fra alle kanter, og det er storm i kastene på innsida, når tankene ikke fester seg men flyr avgårde, når uroen i magen gjør vondt og når søvnen tar farvel, noen ganger når livet kjennes ut som en seilas og man ikke aner hvor man skal, da er det nødvendig å bli sett. Noen ganger, når livet leker og man har full kontroll, når man med letthet gjennomfører de mest kompliserte dansetrinn her i livet, og med et smil innkasserer gode stilkarakterer, da gjør det godt å bli sett. Noen ganger, når man smiler utvendig og tilsynelatende ler høyt, mens skyggene fyller alt inni og tåkelegger følelsene, kan det at andre ser, være det eneste som hjelper. Noen ganger, når man føler seg ubrukelig og når man føler seg liten, eller når man føler seg stor og uovervinnelig, noen ganger trenger man å bli sett. Bekreftet. Utfordret, kanskje, men mest av alt regnet med. 

Første gang jeg ble utfordret og ble sett, var som 11-12 åring i barnekoret, hvor jeg fikk vikariere som en slags dirigent på noen opptredener. Et hode kortere enn de fleste andre i koret, men eldst- og sett. Jeg har fått ansvar, tatt ansvar. Bidratt, engasjert meg- og jeg har flere ganger opplevd å bli sett. Som voksen student ble jeg sett og utfordret, selv på de tøffeste dagene, de dagene pusten gikk i stå, av kloke medstudenter og forelesere. Jeg har blitt sett. Men ikke alltid. Andre ganger har jeg vært mer usynlig, jeg har ønsket å bli sett, ønsket det såpass at jeg har blitt til en støy, at jeg har blitt til andres uromoment, at jeg har blitt til et problem. Feil og mangler roper høyere enn verdi. Ganske ofte har jeg latt meg overse, gjemt meg i tryggheten som finnes i å være usynlig, en falsk trygghet, for jeg trenger å bli sett. Det er så lett å bli mer synlig som et problem enn det er å bli sett på som en mulighet. 

Å møte mennesker som vet hvor vondt det kan gjøre i livet, har vært en del av jobben min de siste åra. Samtaler med mennesker som virkelig vet hvor vondt det kan gjøre på innsida, og som gjentatte ganger opplever at erfaringene de har blitt påført av andre gjør at de blir sett på som et problem av andre mennesker, har lært meg utrolig mye. Alle trenger å bli sett, ikke som et problem, men som en mulighet! Jeg har lært utrolig mye, sett andres styrke, se hvordan den mest smertefulle erfaring kan anvendes til å vokse. Jeg har grått på jobb, grått med mennesker, grått av fortellinger og av ydmykhet- jeg har fått sett mennesker reise seg. Ta plass. La seg bli sett. Anerkjent. 

En av de klokeste jeg har møtt, skulle fortelle sin historie til mennesker i helsevesenet en gang. Jeg fikk lov til å være med som heiagjeng og støtte, og like før, mens mikrofonen ble festet, spurte vedkommende "hvorfor vil dere egentlig høre på meg? Jeg har jo ikke utdanning eller noe annet?" Svaret var: "men du har akkurat det vi trenger!" Trenger jeg si at foredraget gikk strålende? At de fleste av oss gråt oss gjennom hele greia, og at jeg boblet av stolthet over å være heiagjeng? 

Alle trenger vi å bli sett som en mulighet. Ikke et problem. Uansett hvem. Hvor. 

Tung tids tale

Det heiter ikke: eg - no lenger

Heretter heilter der: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot 

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd

barm slår varmt imot barm. 

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!

(Halldis Moren Vesaas)

(Sist av alt: tittelen har jeg lånt. Jeg har lånt den av en ypperlig forfatter som heter Truls Åkerlund. I en av bøkene sine forteller han om at han spurte en amerikansk kirkeleder en gang om hvem han så etter da han ville finne ledere i en menighet. Svaret var "People with a limp")

Jakten på julestemningen. Del 6.

(vl.no)

Tung tids taleDet heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas

Vi har sett dem. Overalt. Tiggerne. Rumenerne. De fattige. Vi har lurt på om de lurer oss, spekulert og vært hissige nordmenn. Vi har pføyet og føyset og snakket om folks eget ansvar og egen evne og Reis deg da, menneske! Vi har klagd over makt og myndigheter som ikke gjør noe, vi har skrevet tusenvis av krasse kommentarer på nettet og vi har vært glade for å kunne gå hjem og lukke døren og glemme det... Vi har glemt at på en måte er de oss, der de sitter i alle de litt ukjente klærne sine og der de lager mat som lukter.. annerledes... og der alenemoren må holde sønnen hjemme fra en bursdag fordi hun ikke vil la ham gå uten gave, men gave kan de ikke gi, eller den gamle, han som sitter der og fryser, inne, som ikke har penger til strøm eller penger til ved, eller han som sover ute på gata, som glemmer i rus, de er oss, vi er alle en del av dette, vi er mennesker, vi er søsken. Det er lett å glemme dette, lett å glemme at det er flaks, tilfeldigheter og god helse som kan utgjøre forskjellen. Det er igrunnen ikke dem. Det er vi.

Og VI burde ikke bare være vi i desember når noen av vi'ene åpner lommebøker og matlager og deler av vår overflod, men vi burde vært vi hele året, mange fler av oss, og vi burde jublet høylydt over de vi'ene blant oss som bretter opp ermene og tar i et tak, for oss. Ikke dem. Oss.

Noen gjør det. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, Røde Kors er noen av dem som tar tak. Hele året, også, og kanskje spesielt, i den såre julehøytiden, fråtseriet, fellesskapet, gledens og varmens høytid. For å bruke et gammelt og banalt, men også høytidsaktuelt bilde: De inviterer inn pikene med svovelstikkene. Helt inn, i varmen. Jeg beundrer dette, virkelig, og kjenner med hele meg at jeg burde tatt skikkelig tak i dette, gjort noe med VI'en jeg også, vært med på å bygge opp og hjelpe folk. Ikke for å beundres, men for å gjøre en liten flik av verden litt bedre!!!

Se på dette. Frelsesarmeen i Oslo. Beundringsverdig, fabelaktig og til å ta mye lærdom av. Selv skal jeg gi så det svir i barnehagen til minsten, som samler inn til Frelsesarmeens julegryte. Fordi jeg er en av vi som har mulighet. Og som burde gjort så mye mer.

Ingen jul uten at noen fryser.