søndag 14. juli 2019

Kan et hjem for oss bli et hjem for deg?

Kygo. Katten. 
I skrivende stund, som er søndag etter kirketid og vel så det, sitter jeg lunt og godt i solstua og hører vinden suse, bølgene slå og mennesker tusle småpratende forbi. Hekken rundt eiendommen er mørkegrønn og gjør at jeg sitter her ganske så usjenert, og kombinasjonen husvegger, utbygg og selsamme hekk gjør at det er en temmelig varm affære å sitte her ute. Katten Kygo mener det samme, og ligger rullet sammen i skyggen, kun avbrutt av en og annen flue som simpelthen bare må jaktes på. Måkene jubler for at det har lagt til en båt i båthavna, og i kveld skal jeg tusle de få metrene bort og hente krabbene barna mine fanget forleden.
Båthavna, båtplassen og sjøhuset

Båthavna fortjener noen ord for seg selv. Idylliske sjøhus på rekke og rad, kaien har blitt et yndet sted for å møtes på fine dager; for en kaffekopp, fiskeskrøner eller rett og slett bading. Sjøhuset vårt fungerer som mye forskjellig, og ungene har utallige minner fra utallige timer og uendelig mye kjeksspising der nede.  Vi har også fanget diverse fisker og sandkrabber som har fått navn som "Maud Angelica" og "Mette Marit",  som alle havnet i sjøen igjen. Vi har to små båter på båtplassen vår, og de tøffeste legger ut i kajakk fra utriggerne. Jeg er ikke så tøff, og tar kajakkturen fra Sandrennå, som er en liten strand like nedenfor. Padlingen foregår mellom holmer og skjær, og selv om jeg padler for stillhet og rekreasjon, er det andre som padler for treningens skyld. Det er holmer og skjær nok til oss alle. 365 holmer og skjær, for å være sånn lokalpatriotisk korrekt. På noen av holmene beiter Kvitsøylammet og blir til herlig pinnekjøtt om noen måneder, andre steder regjerer måker, hegrer og svaner.

Hekken som borg
Tilbake til hus og hagestue, huset ble oppført i 1980 av Televerket, og skjøtet er signert av selveste Kåre Willoch. Hvis du mot formodning ikke vet nok om Kåre Willoch til å bli bittelitt starstruck, har jeg kjennskap til flere mennesker med rikholdig samfunnsfaglig og politisk kompetanse, ja, en drøss av dem bor i nærområdet til huset også! Huset heter Kroken, og passer forbausende bra til navnet sitt. Det har blitt gjort mangt og mye med huset på disse åra, og huset er nå i veldig god stand. For to år siden ble taket skiftet, vinduer skiftet, ny isolering ble satt inn og all kledning skiftet, vi satte inn ventilasjonsanlegg og garasjen har ny port. Terrassen er ny av året, og kjelleretasjen har godkjente soverom og oppholdsrom etter at vi skar ut større vinduer for noen år siden. I tillegg har vi to boder, et hjemmekontor (som kanskje også egentlig er en bod), et soverom, et bad (nyoppusset i fjor), et vaskerom og en kjellerstue. Mor har innredet seg et lite bibliotek i kjellergangen, men der har vi også hatt kontor, spillebule og fars treningsapparater. Hagen er diger. Tørkestativet er i stadig bruk, og sjeldent er vel tørking av klær mer effektivt enn her! Ripsen vokser villig her ute, og metter både familie og fugler, og stort sett hvert år har fuglene fått avsluttet sesongen til de er sprekkmette. Rabarbraen metter fem tusen eller så, og i grønnsakshagen har vi et og annet jordbær. Ramsløken har funnet sitt paradis i den tidligere nevnte hekken. Ja, hekken kan også benyttet som et slags fort eller en hytte for små sjørøvere. Og katter. Et år ga vi fuglene i julegave meiseboller i hekken. Det viste seg at også fungerte som en julegave til Kygo (katten)

-Gå inn. kvinnemenneske, og legg igjen
brødskiva di!
Oppe har vi tre soverom, bad, kjøkken, stue med utgang til nevnte terrasse og solstue, vindfang og innergang. Vi er fem i familien, og det er god plass til smått og stort i huset, og omtrent alle kunstprosjekter har hatt sin plass på veggen. Kunstprosjekt, ja... Det er nok å henge fingrene i her ute. Idrettslag, kulturskole, bedehus, kirke, kunstlag, historielag, foreninger, bibliotek, kor, Kvitsøylyd... oppslag henges opp både på butikken og på "tavlå i krysset", lapper kommer i postkasser og invitasjoner kommer pr sms og på Facebook. Både mor og far ser tilbake på perioder i kommunestyret, med diverse verv. Man er en del av det, her ute. En del av det som skjer, en del av de som bestemmer. En del av samfunnet. Folk vet om oss, og da sønnen min på 19 hadde praksis på sykehjemmet, var det viktig å finne ut "kem så eige han!".

Kvitsøy har sykehjem og legekontor. Vi får timer veldig raskt og uten særlig venting, men skulle du ønske å sikre deg time på dagen, er begynnelsen på oktober en fin periode, da er det folketomt på legekontor og tannlegekontor, hummerfisket har nemlig begynt. Hummerfisket er like sentralt som fyret ("fyren") og kirka fra 1600-tallet, og betyr noe for folk. Sorg og glede deles, og både bryllup, konfirmasjon, dåp og begravelse fyller parkeringsplassen til kirka til bristepunktet. Kirka er vakker inni, og gammel rosemaling på veggene gir ro i sjelen. Når det gjelder oktober, er det å være "på hommaren" viktig, og jeg har overhørt en heftig diskusjon mellom to menn solid oppi åra, om hvor stinkende hummeragnet egentlig må være.

Selv med barndommen i Sirdal, risikerer
man å bli maritimt påvirket
Tilbake til huset: Vi selger altså hjemmet vårt. Nydelige naboer, måkeskrik og ripsbusker til tross. Vi bor fem minutters gange fra ferga og pendlerbåten (2 minutters løping for B-mennesker), nærmeste nabo er tidenes klatrepark, det er 900 meter til skole og barnehage, og 500 meter til idrettshall og fotballbaner. En liten kilometer til butikken. Sjøen er rundt oss over alt, og vi har ly når andre blåser bort. Vi har de tre største bjørketrærne på øya, rikelig plass til både krokket og trampoline, og vi har signaturen til Kåre Willoch. Kan en be om mer?

For en fyldigere og noe mer profesjonell presentasjon av huset og eiendommen vår, trykk her
Dersom du tenker at huset var spennende, men at sjøhuset var uinteressant, er det nå mulig å selge sjøhusene og båtplassen!

Lurer du på noe? Eller vil gjerne komme og ta en kikk? Bruk gjerne kommentarfeltet, eller her på facebook Eller går du forbi og hører krokkethoing i hagen? Ta kontakt over gjerdet. Alltid kaffe her!

Alle bilder er forøvrig godkjent for bruk av de det gjelder.

St.hans. Til tider en værhard affære. I år en drøm! Mye folk, og
tradisjonell tautrekking aust mot vest
St.hans og årets første bad. Det er ikkje forfattaren på biletet.



Kirka. Så vakker!

Mye maritimt å se på!

Kvitsøyfolket er gode på kaker. Mange kaker. 

Ferga i morgenstemning (merk at det er siste bil som kjører inn, ja)

Det finnes en hel del slike dager..

....og det finnes muligheten for vind i håret

Vi er så til de grader selvforsynt med rabarbra

Så til de grader....
Mye å se, både til lands og til vanns

Delikatesse!

Hagestuekveld i godt lag!



Sommerminner

Så glad blir jeg om du deler, om du vil komme og se eller om du vet om noen som vil ha et hus!

mandag 8. juli 2019

Draumen om å spele i rockeband


 Denne sporadiske blogginga er til å rive seg i håret av, men av mangel på plattformer til å skrive for andre enn meg sjølve, legg er det no ut. Stas om du les. 

Rockehår og rot på kjøkkenbenken 
Eg har ein draum. Eigentleg har eg mange ulike draumar, men den siste tida har eg tenkt på dette igjen og igjen, og no nytter eg høvet, når Noreg er i sommarmodus og eg sjølve berre driv dank (eller heiltidshusarbeid, som det vel eigentleg heiter når ein er heime i ferien). Eg har ein draum, og den er på mange måtar både tåpeleg og særs egosentrisk i ei verd der eg burde ha draumar om å redde verda og gjere mitt for ei betre framtid (og tru meg, eg drøymer om det òg), men eg drøymer om å spele i rockeband! 

Det er ein temmeleg tåpeleg draum, for eg kan berre tre grep eller så på gitar, eg har ni (9) kvarter med pianoundervisning og sjå tilbake på, og speler nok berre til husbruk, eg har ei skulder som etter å ha tatt imot resten av meg, ein koffert, ein ryggsekk og ein kaffikopp ein glatt januarmåndag, ikkje kan traktere trommer, ein nakke som nok ikkje toler utagerande digging og eg har ikkje puddelrockhår. I grunnen likar eg og best musikk kor eg greier å høyre tekstane, og ikkje berre tenkjer på at eg burde gitt vokalisten ein halstablett, og eg tenkjer at åletrange skinnbukser kan andre ha på seg så mykje dei vil for meg. 

Eigentleg veit eg ikkje om draumen er så mykje å spele i rockeband, som å være del av eit musikalsk fellesskap. Eg har så lyst til å være ein del av den gjengen som framfører noko, og som trur på det dei gjer, og som ristar laus utan å tenkje så veldig mykje på om det er sømeleg eller sunt å hoppe rundt med armane over hovudet. Eg har lyst til å synge høgt, eg har lyst til å rocke laus og eg har lyst til å være med- eg har dugande altstemme og eg er habil på tamburin og triangel, om så berre for ein kveld!

Eg er ikkje i same alder som dei mest framståande rockeartistane som turnerer hardnakka, og ikkje er eg i alderen til strengemusikantar (når eg tenkjer meg om er vel dei i same aldersgruppa), men eg er heller ikkje i den unge og hippe alderen kor ein berre gjer ting. Berre fordi ein kan. 

Eg er ein draumar. 

Eg drøymer om å være ein del av noko større, om å synge så høgt og så saman med andre, at taket lyfter seg sånn bittelitt, iallfall. 

Så eg er redd det blir med draumen. Om det då ikkje er ein lesar med eit rockeband (eller noko anna liknande) som tenkjer at dette er nett det dei ser etter. Då er eg klar. Som eit egg (rytmeegg! Bada-tching).

Eg ber ikkje draumen åleine. Forleden åt eg middag i Fredrikstad. Inn døra kom ei dame, langt lenger nord i livet enn meg, temmeleg lut i skuldrene og heilt grå. Ho stavra etter ein spenstig kelner, og eg rakk å sjå handveska hennar lenge og vel før ho sank ned ved nabobordet: handveska av den store, solide bestemorssorten, var pryda av eit stort bilete av ein smilande (og ung) Elvis Presley. Eg smilte til dama, og nikka det eg voner var eit ”du og eg, altså… du og eg…”-nikk, før ho forsvann ned i menyen. 

Kan hende eg berre  skal kjøpe meg ei handveske med ein rockehelt på, jo før jo betre. 

Eg er ein rock´n rollar
In my next life, I'm going to be a rock star. I was a ballerina in my last life. 
Kate Moss