torsdag 29. november 2012

Maraton, makroner og magesår!!!!

Bilde fra nrk.no
(...Og badevekt til tiåringer!!!!!!!!)

NRK hadde i dag en sak om julegaver og elektronikkjeden Euronics kampanje hvor de reklamerte med Hello Kitty badevekter. For barn! Som artikkelen sier, reagerte Euronics selv også (selvsagt etter å ha blitt gjort oppmerksom på det av... eh, ja, pressen..), og vil fjerne vekta. Vel og bra. Klapp på skuldra for å legge seg flate, men.. bra? Men hvor bra? Hvor bra er det at vi i vår forskrudde voksenverden produserer slike ting? Som klistrer Hello Kitty-merker på en badevekt og tenker at det er en fin tanke, slik lærer ungene at det er viktig å leve sunt og ha et normalt forhold til kropp? Hvor bra er det at det tilbys bh'er og undertøyssett som, umiskjennelig, er like blondete, spennende og sexy som undertøyet til oss i "Fifty shades of grey"-generasjonen(e) til ti-åringer? Hvor bra er det at vi mødre i det ene øyeblikket trener som gale og legger ut løpedistanse og tempo og påmeldingsbeviset til halv- og helmaratoner i fleng, mens vi i neste øyeblikk åpenbart mesker oss med hjemmelagde makroner og vasker huset og nyter et glass rødvin i godt lag og har verdens beste kjæreste og fått brettet all klesvasken og malt taket og hatt svigers på middag, hjemmelaget selvfølgelig, og realisert seg selv med et par timers yoga og ørten studiepoeng etterutdanning og har det "viduuuuunderlig, ihvertfall på face"?

 Hvor bra er dette fokuset på nytelse og velvære og skjønnhet og fråtsing og vellykkethet og... Puh.

Vi vet svaret. Alle vet svaret. Det er like sunt som det er sant. Vi lyver, og vi later som om. Men vi påvirker. Vi påvirker hverandre, jeg får dårlig samvittighet hver lørdag når jeg leser hva alle andre har bedrevet i helga av romantikk/husvask/vennelag/baking/trening/selvrealisering/SPA/turiskogogmarkoghei/kvalitetstid med ungene osv osv osv. Og makroner. Jeg vet at ikke alt stemmer.... Selvsagt vet jeg det. Men badevekta til Euronics kombinert med nyheten om vordende smørkrise, får meg til å gremmes. Hva slags verden er det vi gir videre til neste generasjon?? Vi er en gjeng med kroppsfikserte, selvforherligende hyklere som kommer til å slite oss dønn ut med å være så perfekte, og med å stille sinnsyke krav til ungene våre, ikke bare som dualege menneskje, men som toppen av kransekaka når det gjelder utseende, interesser, kunnskap, opplevelser, evner, baking og matlaging. Og altså: vekt. Og smørkrise. Folk sulter i hjel og sulter seg til døde, folk spiser seg ihjel og dør av livsstilssykdommer. Krig, uro, våpen, opptrapping, ekstremvær, klimaforandringer, mobbing, arbeidsledighet, finanskrise, utdanningskrav.... Joda. Vi forvalter jammen klokt denne kloden.

Og kjeftingen på Euronics? Tja. De selger vel bare, tragisk nok, det vi kjøper.

Euronics skal kutte ut badevekta. Jeg skal kutte ut Hello Kitty-produkter, og jeg skal prøve å lære ungene mine at de er fabelaktige perfekte mennesker, med og uten halvmaraton, makroner og magesår.

Og jeg vil sende penger til noen som trenger det i en del av verden hvor mødrene har andre ting å bekymre seg over enn tåpelige salgsutspill fra Euronics, og truende smørkrise.

Oppfordrer alle andre makroner og matroner om å gjøre det samme.

tirsdag 27. november 2012

Just do it!!!

Fra Kristin! Magisk!!!
Jeg har dager og år og vintere, uendelig med minutter og tid, uendelig med ting jeg skal rekke. Og en dag skal jeg. Jeg skal. Virkelig. Jeg skal bare så veldig mye først. Jeg skal bli litt flinkere. Tynnere. Penere. Jeg skal vente litt, det går kanskje over av seg selv? Jeg skal ringe om en stund, i morgen eller i overimorgen, det passer liksom ikke nå, det passer om en stund. Jeg skal besøke ham, men ikke nå, ikke i dag, i dag er det travelt og mye annet men snart og om en stund. Jeg tør ikke, jeg våger ikke, ordene vokser i munnen på meg, boken jeg drømmer om å skrive, sangen jeg drømmer om å synge, ordene jeg ønsker å si, klemmen jeg skulle ha klemt. Meldingene jeg skulle skrevet. Ordene som skal sies, klemmes, deles.

Hva om jeg ikke hadde den tiden? Hva om jeg visste at tiden var kort? Hva om jeg tok inn over meg den reelle faren trafikk, sykdommer, uhell, uforsiktighet og ondskap utgjør, hva da? Hva med ordene når de ikke kan sies? Skrives? Klemmes? Hva med venner jeg aldri får le med, vinglasset vi aldri deler, godheten og varmen jeg skjuler av pur redsel for hva du vil si, du som gjerne blir glad. Hva med boken jeg ønsker å skrive, drømmene jeg drømmer, fortellingene jeg vil dele med ungene... hva med dem? De venter ikke til jeg er tynn nok, pen nok, flink nok og sprudlende nok. Tiden vil være forbi, kanskje til og med før jeg aner det!

Jeg har henvist til denne før, skrevet egen blogg om det, faktisk, som du kan lese her. Men ingenting slår tankene til den eneste jeg har vært forelsket i mens han var ikledd piasavakoster, nemlig Gunnar, og hans fabelaktige bloggpost du kan lese her.
What would you do if you were not afraid?

Vi har ikke all tiden i verden!!!

Det siste halvåret har lært meg dette mer enn noe annet, at det er ikke sikkert jeg har den tiden jeg tror skal komme, den tiden da jeg helt sikkert skal rekke og... eller den tiden da jeg kan si akkurat de rette ordene til... Det er ikke sikkert at jeg skal vente med å gjenoppta gamle vennskap til jeg er tynn nok, eller til jeg har tatt en til eksamen, eller til jeg føler meg uthvilt eller sprek nok, eller, eller, eller... Det er ikke sikkert at jeg har en evighet med ungene, mannen min, familien min. Det er ikke en gang sikkert jeg har morgendagen, og her sitter jeg... uten å gjøre det!

For en stund siden fikk jeg en pakke i posten. Den kom fra en gammel venninne, en av de jeg så gjerne skulle delt tid og latter og tanker med, men som bor der når jeg bor her og som... vel... hun hadde tenkt på meg, og ville glede meg, derav ørten små innepakkete gaver, hver og en med en koselig hilsen, kommentar, bibelvers eller lignende. Resultatet er at jeg griner litt av glede hver dag når jeg pakker opp, jeg gledes så innmari og hun har rett og slett tatt sjansen, hun gjorde det, hun ventet ikke. She did it!!! Jeg gledes hver eneste dag. Og det er mange der ute som er rause, gode, som bruker tida, lever og er. Min beste venninne er hun med klemmene, de fantastiske klemmene og tiden, alltid tid. Jeg vil også leve slik, jeg vil også klemme, elske, glede...

(og jeg vil skrive den boka og synge den sangen. Og klemme nettopp deg!! Jepp!!!!)

 
 

søndag 25. november 2012

Liten dame med hund

Jeg så deg nok. Eller meg da, jeg så meg nok, og ikke tro at jeg ikke greide å tenke ut Sannheten, jeg er en rev på mysterier og spenning og selv om jeg ikke er en rev på konspirasjonsteorier eller fysikk: Dette løste jeg. Tidsreiser finnes. Jepp. I framtida har noen, en eller annen, sannsynligvis en av de elevene på skolen gymlæreren var bekymret for, en av de som brukte, i voksenøyne, uanstendig mye tid foran dataskjermen (eller en eller annen form for skjerm med et navn som begynner på i....) og som vi bekymret oss absolutt unødig for, ei eller en som nå velter seg i luksus og kjendisrelaterte utfordringer, en som ler kjempehøyt og sist.

-Hjelp, en halvmeter hundedame kommer og tar oss!!(filmweb.no)
Tidsreiser er sannsynligvis framtidas Sydenferie, reisen man først klapper entusiastisk over, så drikker seg sanseløst beruset og lager et grisefesttema rundt, før den blir all inclusive og et must for slitne småbarnsforeldre. Eller muligens er den framtidas interrail, dannelsesreisen man må gjennom før man skjønner hva det betyr å holde budsjetter og leve forsiktig, og hvor viktig tannbørtsen og rene sokker faktisk er. Ikke vet jeg.

Men jeg vet hva jeg så. Jeg så meg.

Jeg hadde sunket sammen enda noen centimeter, og hadde omsider sluttet med høyhælte sko, så jeg var knappe halvannen meter der jeg gikk. Jeg hadde brun jakke og jammen en snasen liten hatt på håret, som var et grått villniss, åpenbart oppgitt av kam og bøste for lengst. Jeg hadde en ellevill og lettere overvektig liten dachshund i bånd, og jeg spiste japp med høylytt nytelse. Tennene var forøvrig overraskende hvite, og det var det som egentlig overbeviste meg helt, for mine egne tenner kommer nok ikke til å være i 40 år til. jeg møtte blikket mitt ett sekund, og tidsreisende-meg ble helt skrekkslagen og forvirret, jeg vippet meg selv skikkelig av pinnen, og tenkte jeg skulle hilse på meg, før jeg husket all filmerfaringen jeg har om tidsreiser (Tilbake Til Framtiden... klinte litt på bakerste benk under den, ja!), det er jo LIVSFARLIG, tenk om jeg tuklet med.... den brune jakken, eller.. eller minnet meg selv på viktigheten av jevn bruk av balsam... eller... Hvem vet hva som kunne skjedd, liksom, men jeg så raskt bort og rettet framtida eller verden eller... Hvem vet??

Hvordan jeg vet at det var meg jeg møtte? Ha, slikt vet man bare. men det som virkelig overbeviste meg, var ganglaget, blikket og hunden. Aller mest hunden. Kom da, Knut, sa jeg, og det overbeviste meg enda mer. Min plan om en pensjonistruslehund med navn Bjørg har åpenbart blitt forpurret, men på den gode måten. Knut Nærum har fått en hund oppkalt eller seg, og "Knut" var tykk og god og rund og rufsete, nøyaktig slik en dachshund i mine øyne skal være. Så jepp. Jeg så meg. Kan umulig være feil. Meg, med Knut i bånd. Jepp.

Litt fordi ingen vet, eller kanskje noen vet, men jeg vet iallfall ikke, litt fordi jeg er utrolig nysgjerrig og veldig mye fordi jeg har lyst til å bli rik i en fei og sitte hjemme og skrive hele dagen stor interesse for fagfeltet, vil jeg likevel gjøre et eksperiment: Er du en tidsreisende og leser dette, legg igjen en kommentar. Anonym eller ei, kommenter, gi meg en hilsen Fra Fremtiden, et Gløtt Inn I Det Ukjente.

Er det framtidsmeg som leser.... Legg igjen en forklaring på jakka, hatten og håret. Og hunden!!!

Jeg så meg nok. Nå gleder jeg meg til enhver kommentar!!!!!! Fra framtida eller ikke!!!

torsdag 22. november 2012

Litt om syndefallet og Det Ondes Problem

Adam, Eva og Zebra-Sverre
 
-Mamma, koffor trur du Kunnskapens Tre blei satt i Edens Hage?
-Eh, nei, eg vett jammen ikkje heilt....
-Eg trur det va fordi Adam og Eva sko læra noge om å vær frista, og ikkje gjør noge galt sjøl om de va veldig frista....
-Ja, det høres klokt ut (det skulle jeg nesten tenkt på selv!!), det e jo viktig å kunne lære seg å motstå fristelser og ikkje tru at alt som e rundt oss kan me bare forsyna oss med!!! Det e viktig å respektera andre, respektere grenser og læra seg å vær et godt menneske!! Det e det me ska vær som voksne, vett du, me kan ikkje bare ta det me har lyst på, me må delta i samfunnet, hjelpa te og yta og respektera og dela og... Hørre du itte?
-Mhm...
 
 
                                                                           ........................
 
 
 


Kunnskapens tre, Johan 9 år


-Mamma? Mamma!!! MAAAMMMAAAAAAA!
-Ja, vennen min, va det noge? (flere teologiske utlegninger, etikk og moral?? Jiha!)
-Ka skjedde med den sjokoladen eg hadde liggande på gangen? Den eg hadde spart te nå... Den e liksom... vekke! Nogen har STJÅLE han, mamma!!
-Nei... eh.... hm.....

 
(busted)


tirsdag 20. november 2012

Gi meg de brennende hjerter!

Neida. Dette har hverken noe med Gerd Liv Valla eller Edvard Hoem å gjøre, det har igrunnen heller ikke noe å gjøre med kommunisme eller dikttolkning eller Rudolf Nilsen. Nei, det handler om de brennende, de levende, de engasjerte! De med dunkende hjerter og ivrige hender, de som går den ekstra mila og tar den ekstra børa. De som møter opp med kaffe og kaker og ukuelig stå-på-vilje, de som tenker at dette, nettopp DETTE er viktig, de engasjerte, levende og ivrige. Gi meg dem!

Jeg var 17 år. Halvt oppreist, halvt sittende. Framoverbøyd over pulten, høyrøstet og med bankende hjerte og adrenalin pumpende rundt. Resten av klasserommet var tomt, bortsett fra samfunnsfagslæreren min som sto bøyd mot meg, over en annen pult, mørkerød i ansiktet og med hissige flekker på halsen. Han var engasjert, høyrøstet engasjert, i en debatt om fordelingen av verdens goder, og jeg var en glødende engasjert motpart. Vi ble ikke enige, timen var slutt og han hadde annet å gjøre og annet å føre, det samme hadde vel jeg, men i det øyeblikket vi gikk ut av klasserommet og jeg planla en demonstrativt sukkende gange, rakte han ut hånda, takket for en engasjert time og, ikke minst sa han: "Dette gjer meg truå på framtiå!" Jeg svevde avgårde i min adrenalinlykkeboble, jeg skulle redde verden og glødet av entusiasme.

Noen år senere truet jeg med sivil ulydighet mot politiet i min iver etter å beskytte elever, jeg ropte høyt og engasjert, bestemte meg for å leve et liv til forandring og i iverens tjeneste, jeg skulle gå, gå langt og høyt og vidt for Den Gode Sak. Noen hadde troen på meg. På framtiden. På meg.

SUKK

Sånn litt entusiastisk og ivrig grestikulerende. Og brun!!! Yeah!
Jeg har nok skuffet og det til de grader, både han og kanskje noen andre, og ikke minst meg selv, som faktisk oppriktig trodde jeg kunne forandre verden. Hva skjedde med mitt brennende hjerte? Hva skjedde med mitt halvt oppreiste og ivrig gestikulerende meg? Når ble jeg Lunkne-Liv? Når ble jeg litt-overbærende-og-hoderistende-Liv?

Niks. Jeg vil ikke være det. Jeg vil være hun som brenner, hun som ivrer og gestikulerer og som gråter over verdens urett og gir så det svir og som er klar til å gå og til å ivre og til å reise seg halvveis opp over en pult og engasjere seg såpass at folk får røde flekker på halsen og får truå på framtidå... Litt.

Men her sitter jeg da. Og drikker kaffe som ikke er fairtrade en gang, men som var på tilbud og som er veldig god. Og jeg skrur av nyheter og hvisker i gangene og blir provosert over mangelen på ost på butikken.

Ost.

Jeg gremmes.

Gi meg et brennende hjerte!! Nå!!

Fortell meg gjerne... hva tenner ditt hjerte??

mandag 19. november 2012

Trade for hope!



 






De som kjenner meg, og iallfall de som kjente meg i mine litt yngre dager, vet at jeg forferdelig gjerne vil redde verden, og at jeg har en idealist-Liv som får tårer til å sprute og penger til å sitte løst og som fryktelig ofte kjenner på kombinasjonen av dårlig samvittighet, frustrasjon og oppgitt iver etter å ta tak, rydde opp og brette opp ermene til hjelp for... noen...

Dessverre har det foreløpig blitt med idealismen, men jeg skal spre et lite redde-verden-litt-iallfall-tips som jeg håper mange tar til seg og benytter seg av:SallyAnn, hvor små produsenter i fattige land skal kunne få rettferdig kompensasjon for varene sine, hvor nydelige og litt spesielle ting lages og selges i samarbeid med Frelsesarmeen og hvor målet er å drive selvstendig med god og sunn livskvalitet utenfor SallyAnn-konseptet, les mer om verdiene bak her.

I tillegg er det fine ting, flotte gaver og pent produsert!!






Alle bilder har jeg fått lov til å låne fra nettsida til SallyAnn. Mange flere flotte bilder der, anbefaler deg mang en lang kikk!

mandag 12. november 2012

Chilli til ungdommen.

iStockphoto.com pepo
 
Dette er et lite beklager-innlegg. Ja, jeg vet at man ikke skal le av andre mennesker. Ja, jeg vet at du er eldre enn meg og at jeg er i en posisjon sammen med deg som gjør at fnising er utilgivelig. Ja, jeg antar at du hadde et kjempegodt poeng og at du hadde øvd deg godt. Unnskyld. Eller Unnskyld som det heter på bloggespråket når man er skikkelig skikkelig lei seg. Eller bare bittelitt flau. Som nå. Sorry.


 
 
 
Men man bretter ikke opp armene, ikke en gang når man maler sin egen kake (godt det var din kake, jeg liker min best når jeg kan spise den!). Ikke er det alt i livet som er ambivalent heller, og ærlig talt: INGEN UNGDOMMER CHILLIER'N. Ikke på noen måte.

Hevet under(!) enhver tvil er det at du prøvde. Jeg skal ikke kaste glass i ildhus og skjære alle på en kam. Derimot vil jeg si at jeg er fryktelig lei meg for at jeg lo, og fryktelig glad for at jeg gjorde det.

Vet ikke om du chillier'n litt med blogglesing, men kan jo tipse deg om din neste outfit: Kommer buksa høyere opp nå, trenger du ikke annet enn en snipp!

torsdag 8. november 2012

Uro i kroppen (og i toppen!)

Et ikke-deprissivt innlegg litt til ære for den anonyme bloggkommentatoren som etterspurte det, og ellers til alle andre og meg selv.

-Når det krible inne i håve, mamma, då har du ein tanke du må tenka på! Sjikkelikt!
(9-årig filosof)

Det er en god beskrivelse, rent bortsett fra at det ikke bare kribler i hodet. Det kribler også i mage, rygg, hender og føtter, og nei, det er ikke slik kribling som resulterer i at jeg kaster meg ut i hodeløse prosjekter som halvmaraton eller Birkebeinerritt. Det er heller ikke (bare) resultatet av usømmelige mengder kaffe og hemmelig konsumering av sjokolade. Nei, det er resultat av mange gode samtaler, mange gode råd, mye god lesning og mye, mye som har skjedd i det siste. Livet er kort (OK, bittelitt deprissiv tanke, men...). Ofte fyller vi det med alle mulige tåpelige og unødvendige gjøremål vi tror er så innmari viktige. Ofte har vi ikke tid i det hele tatt til å tenke at dette er livet, jeg, iallfall, er liksom alltid på vei til livet, på vei til det som skal komme og sjelden i det som er.
hib.no

Krible-krible!

Men nå kribler det i hode og i kropp. Jeg snur noen av kortene som ligger foran meg, stopper litt opp (nipper til litt kaffe), tenker de store spørsmålene og kjenner at det gløder i magen og prikker i hodet, det ligger gylne muligheter og det ligger nye sjanser der framme, kanskje både langt framme og veldig nært. Hvilke muligheter har jeg til å følge kriblingen, uroen, drømmen? Aner ikke. Det er det jeg skal finne ut! Men jeg vil! Jeg vil kaste meg ut i noen bølger, gå inn noen åpne dører og slenge meg litt fra noen stup, litt sånn... fryktløs. Jeg skal ta sjanser. Jepp, tøffeLiv skal på banen, utfordringer sier du? Bring them on!!!

Jeg prøver å tenke de kriblete tankene og prøver å se de åpne dørene. Litt spent, litt urolig og litt mindre engstelig enn jeg var i går.


-Hvis det ikkje stoppe å kribla i håve itte du har tenkt, mamma, e det kanskje bare et nys.
(9-årig realist)


Er det ny hobby vi snakker om her? Nytt kosthold?  Alvorlig tilfelle av hodelus? Ny  med KK? Ny sveis og etterlengtede kaskader av blondt hår? Er det ny jobb eller er det simpelthen.... jakten på Spektralsteinene?? Følg med i neste, kriblende episode!

onsdag 7. november 2012

Om å late som om...

hvordan har du det, spurte du, og jeg svarte at joda, jeg har det veldig bra, kjempebra, livet smiler og er superdupert, jepp, aldri vært bedre

sier jeg
og smiler

og du sier så bra det er da, det står godt til med meg også, så livet smiler, vet du, jepp,

jepp

og jeg ser en svart smerte i øynene dine, et stikkende drag men jeg spør ikke fordi da hadde du kanskje begynt å se etter noe i øynene mine også og jeg er redd redd redd for at du skal se og spørre og kanskje til og med si at du ser at ikke alt er greit, og selv om det jeg aller mest vil i hele verden er å gråte og få trøst, og selv om jeg tror at du egentlig bare vil det samme smiler jeg og vitser litt og går

jeg snur meg litt og ser at du står der fortsatt på samme sted og jeg ser at livet ikke smiler


ikke til deg heller



søndag 4. november 2012

Katapult-arsehole

Livet har vært grått og mørkt og tungt en stund nå, og vi har tatt De Store Ordene i bruk, vi har snakket om kjærlighet og sorg og savn og lengsel og himmelen. Vi har tent stearinlys og hørt på litt sart og rolig og fin musikk (OK, ikke helt sant. Jeg har hørt på det. VI har hørt på det imponerende utvalget dårlig musikk poden på 12 klarer å lage spilleliste på Spotify av...). Vi har kost oss med god mat og gode samtaler (og mye TV...) Vi har vært sammen og vi har snakket om at nå må hverdagen snart komme, og livet må begynne igjen. Og, vi har prentet det inn, det er lov å være trist og glad og sørgende og sint. Sint. Jepp, kjære barn, det er lov å være sint, men det er aldri lov å slå.  Aldri! Eller fekte. Eller sparke. Eller brøle ut trylleformularer fra Harry Potter (gjerne fritt etter hukommelsen). Veldig høyt! Ikke lov! Neida, vi skal snakke sammen og frese sammen og den pedagogiske mor skal gjerne hjelpe til med å plassere følelsene Der De Hører Hjemme. Jepp. Alt er klart, fiksemamma er på plass.

Umnet.com
-Mamma, eg har funne et nytt ord!
-Funne, eller lært av nogen i klassen (et par uheldige erfaringer i vokabularutviklingen, ja)
-Eg vett ikkje, men eg syns det passe godt te ka eg har lyst te å gjørr nå.
-Gjørr? E du veldig sinte nå??
-Vett kje, eg e litt sint, iaffal, men eg har litt lyst å vær så sint at eg kan sei det...
-Eh, åh... OK.. ka e ordet då (skysser lillesøster ut på gangen)
-Det e... Katapult-arsehole!!! (han lyser opp under luggen) Et herligt ord, mamma! Eg ska bruga det neste gong eg krangle med deg. Eg ska roooopa Katapult-arsehole, og du blir liksom heilt.. øh...!
-OK... Men då vil eg og ha et ord, eg vil og ropa noge... Finn et ord te meg og då!!
-Hmmmm.... (lang pause...) Eg trur bare det e ett ord så passe, mamma. Du kan sei sjokolade!
-???
-Ja, då blir ikkje eg Katapult-arsehole-sint lenger. Då blir eg glad!

Hm. Jeg tror sjokolade kan hjelpe samme hvor sinna vi er. Men kjenner at jeg er litt Katapult-arsehole-sint, og venter spent på at noen andre tar ordet!!!






fredag 2. november 2012

Yesterday is History

Foto: WEBB
Yesterday is History,
’Tis so far away
Yesterday is Poetry
’Tis Philosophy

Yesterday is mystery
Where it is Today
While we shrewdly speculate
Flutter both away

(Emily Dickinson)




I går trodde hun at hun aldri skulle kunne le igjen, at hun aldri skulle boble over av fnising, at hun aldri skulle kjenne gleden sprenge seg ut gjennom øyne og ører og nese og munn, at hun aldri mer skulle boble under tærne av lykke, smålykke som fikk henne til å ville danse, sveve, hoppe, juble. I går trodde hun det kun ville være avskjed og ingen velkommen. At tårene og den bunnløse, uforståelige sorgen hadde fylt alt og blitt hele henne, både gårsdagen og dagen i dag og morgendagen.

Men så kom de fem år gamle småjentearmene rundt halsen hennes, og hun ble elsket høyere enn sjiraffene, og hun ble bustet til på håret og kysset vått på kinnet og hun møtte tindrende blå øyne som gledet seg til å ha på støvler i barnehagen og hoppe høyest i pyttene, og plutselig var den der igjen, fremtiden. Gleden rant ut av øynene hennes og blandet gårsdagen og morgendagen og ga løfte om latter og glede og boblende smålykke.

En annen dag.