Goodbye to you, my dear old friend

Nyttår. Konfetti. Yey!!

Det er den tida på året igjen. At vi sitter der, litt tykkere enn for en måned siden, og er sånn ubehagelig mette hele tiden, og lurer på om det ikke er på tide med en treningstur? Eller en twist? Og det er bare noen få dager eller timer eller minutter til det er her, det nye året, og det er storslagent og kritthvitt og vi har fargestifter tell, og kan tegne både Babylon og Gomorra, om vi vil det. Og da er det jo bare naturlig å ta et lite dypdykk i året som gikk, en slags avskjed eller oppsummering, kanskje. Ikke minst slik at jeg har en god grunn til å verne om mine favorittbiter en liten stund til.

Nyjobb-vær

2015 skulle liksom bli mitt år. Mitt. Resultatet? Tja.. I januar begynte jeg i ny jobb. Etter over ti år på samme skole, bare avbrutt av diverse mammapermisjoner og en snarvisitt innom Hardangerbrua og vegvesenet, er det på tide. Finfine folk. Fine oppgaver. På min kappe skal det legges at jeg ikke er spesielt flink til å jobbe deltid. De tre første månedene jeg pendlet (med ferge), blåste det storm. I september sendte jeg oppsigelse til skolen, og fikk avskjedskakeogtaleogklemmer i desember. Fint. Vemodig. Trist. Deilig.

Skitur. Med eller uten riktig smurning

Kajakken MIN!!!

Trim og trening. Jeg er ikke i spesielt mye bedre form enn i januar. Ikke er jeg i spesielt mye dårligere form heller, har syklet en del til den nye jobben, og 2014-avgjørelsen om at vi klarer oss veldig bra med en bil, står ikke akkurat fast.  Har kjøpt kajakk til meg selv, og padler mellom holmer og skjær. Alene, til nå. Har gått på ski, og til og med lært en gutt å gå på ski. Gikk fem kilometer på verdens mest bakglatte ski i februar, og skjønte hvorfor noen tar skade på sjela av vinteridrett. Mental aktivitet: Spiller fortsatt wordfeud. Daglig.

NSB-student

Bassengtær

Studier: Mønsterstudenten skulle opp og fram dette året. Vel. Studenten er der, iallfall. Sitter fortsatt i diverse styrer og stell som student, og synes det er spennende. Men pensum leses, og deltidsukene i Oslo er sosiale til tusen effektive som bare det. Jeg besto praksis i St.Petri. Jeg har vært på studietur til Spania. Tok bilder av tær foran bassengkanten, og flere blomstrende planter. Ledd veldig, veldig høyt. Sluppet folk inn forbi masken. Våget å stole på mennesker. Fått klemmer. Blitt kost veldig diakonalt på armen. Viste godsida mi når jeg delte både spenstig ordforråd og mindre flatterende opplevelser.  Har blitt rådet til å behandle (mannlige) forelesere på en litt sartere måte, og vært så starstruck over å sitte ved siden av Sturla Stålsett at jeg ble stum i lengre perioder av gangen.

Vennegrilling

Venner: Jeg har hatt for lite tid med venner, spist for få lunsjer og drukket for lite vin (det siste kan selvsagt diskuteres, men jeg vil definitivt stå fast på at anledningene til å løse verdensproblemer over et kjøkkenbord eller i en sofa er definitivt mange flere enn jeg har benyttet meg av. Trist.), men jeg har opplevd å få nye venner. Noen helt, helt nye venner, som tåler både sinne og uro og grining, og som kan plukke ned sommerfugltanker sammen med meg. Noen vennskap har blomstret, andre har kjølnet. Dessverre. Noen vennskap har til og med begynt i såkalte sosiale medier, og jeg har faktisk drukket kaffe og pratet med noen av dem live i løpet av året! Stas, og svært moderne. Jeg har etterlignet dialekter med lite hell, og framført dikt med større hell. Jeg har til og med sunget Ole Paus, og jeg har nesten delt noe av det jeg skriver med andre. Jeg har vært på Stingkonsert og vært så sliten etterpå at jeg ikke greide å snakke med folk, og jeg har lagd nye spillelister på Spotify.

Doctor Who

Konfirmantsko

Familie: Jeg har tilbrakt for lite tid med foreldre og brodern, svigerinner og svigermor. Familie generelt, egentlig. Den nære familien fyker jo hit og dit som alle familier gjør nå for tiden, og samles til middag innimellom (litt mer også da. Heldigvis).  Ambisjonene om å gjøre noe i denne bolken, står ved lag. Men vi var på ferie i London og i Wales, og nerdet rundt Doctor Who i hele juli. Hytteturer. Filmkvelder. Finfint. Konfirmantmor var jeg også, og poden mente bestemt at han hadde trodd talen fra mor skulle bli mer pinlig. Noterer meg det slingringsmonnet. Næringsrik, hjemmelaget mat er jeg fortsatt ikke en ringrev på, og jeg lener meg fortsatt på Møllerens og Toro når jeg baker. Ja, blir fortsatt ikke bedt om å ha med kaker på så veldig mange arrangement heller. Gemalen redder stumpene når det blir for mye for en stakkars mor. Fint.

Boller i ovnen

Kaffe: Det har blitt mye kaffe. Sammen med andre. Alene. Vond kaffe. God kaffe. Mikrobølgeovnoppvarmet kaffe. Oslohipsterkaffe. Fergetermoskaffe. Besøk hos gamle venner-kaffe. Nye venner-kaffe. Sent på kvelden-kaffe. Ekteparpratekaffe. Får jeg nok kaffe på studietur?-bekymring.

Ble nok kaffe på studietur. Puh. 

Litterært har dette vært et godt år. Fikk Kindle til bursdagen min, og har fråtset i bøker som ikke tar plass i bokhylla (vel... noen av bøkene har også fått plass i bokhylla da, i tillegg til på lesebrettet. Men det trenger jo ikke gemalen vite). Prinsippet om at man kan lese mange bøker samtidig, står jeg ved. I skrivende stund leser jeg tre. Og ikke noe pensum!!! Jeg har gjenopprettet kjennskapet til Hans Børli, og jeg har delt kronikker av Knut Nærum.

Hus og hage: Etter å ha tapetsert stua den varmeste dagen i 2014, har vi ikke pusset opp i 2015. Det mintgrønne soverommet med blomsterbord er like fint som det var på begynnelsen av 90-tallet. Altså. Hagearbeid: Vi fikk ånda over oss, bygde bedkasser og satte opp drivhus. Noe til glede. Høststormen 1.juni gjorde at vi hadde et drivhus i hekken (og en trampoline hos naboen), og det ble med sukkererter og jordbær, tomater og larver i kasser. Men for noen sukkererter!! Nam! Har ikke fått katt. Til tross for mye mas. Fra meg.

Fikk ikke katt i år heller

Teater har jeg ikke vært på. Litt på kino, men barnefilmer er ikke helt det store å skryte av. Gjenvalgt i kommunestyret er jeg, tradisjonen tro var jeg i utlandet under kommunevalget, og stakkars medstudenter opplevde mitt temmelig maniske meg mens vi ventet på valgresultatet. Har vært på flere gudstjenester enn noensinne, takket være jobb og studier, og ikke våget å gå på arrangementer på bedehuset. Jeg har også våget å gå på arrangementer på bedehuset. Tøyenkirka er besøkt når jeg er i Oslo, like rørt hver gang. Jeg har lært å lyse velsignelsen, fnist meg gjennom en dramatisert utgave av et sognebud, hatt på meg sånn kløende, hvit kjole som de bruker i kirka (alba), drømt om framtida, tankedrodlet om framtiden, grått, hylt, skreket, bannet, frest, ledd, smilt, bedd, danset, falt, klemt, kysset, elsket, hatet, lest, tekstet, forfattet, blogget, fryktet, fantasert, takket, ødelagt, fikset, trøstet, syklet, gått, kjørt, betalt, likt, mislikt, assosiert, kjeftet, kjedet meg, snurret hår, diskutert, kverulert, kranglet, gitt meg, vunnet, grust ungene i kortspill, sett dårlige (og gode!) serier på Netflix, prokrastinert, spist, drukket, sovet, vært søvnløs, lyttet til musikk, vasket klær, besøkt, lyttet, snakket, lært og... mye mer.

2015 er nesten slutt. For et år. Livet, altså.

Fish Eye Camera. Kan det bli mer smigrende bilder?

“It's time that we began to laugh and cry and cry and laugh about it all again.” 
(Leonard Cohen)

Om å tenne fire adventslys.

Jeg tenner et lys. Det første lyset, og jeg tenner det for alle som er på flukt, alle som ikke har et hjem, som i denne stund gjemmer seg, i redsel, uforståelighet, på et hav, i en bil, i en container, til fots. For barna, revet opp og ut av trygghet, barn på vandring. For mødrene, fedrene, menn og damer, de som leter etter noe bedre på flukt fra det uforståelige. Jeg tenner et lys, jeg tenner en million lys om det kunne hjelpe, lys til å finne veien ut  av det uforståelige, lys til å finne trygghet, til forståelse, til varme, til å finne en havn og et hjem. Til å møte klok forståelse og vennskap, til å møte menneskelig varme, til å ikke bli vi og dem, men til å bli oss, Oss. Jeg tenner et lys for oss. I en verden som på så mange måter føles håpløs, tenner jeg et lys for de som trenger det  så veldig, veldig mye mer enn oss andre. Og jeg tenner det samme lyset for oss som skal se, som skal se hva andre mennesker trenger, som skal fatte og begripe at mennesker på flukt trenger trygge havner, lys opp og lær meg å se hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med.  Vis hvem jeg kan varme, og hvordan. Gi oss å være fargeblinde, gi meg å være raus og åpen for det ukjente.

Det tenner jeg lys for. 

Jeg tenner to lys. Det ene fortsatt for flyktninger,  for de av oss som ikke lever i trygghet, de av oss som har mistet et hjem, håpet, framtiden. Det andre for alle de som ikke vil legge seg og sove. De som frykter mørket, både mørket inne i en selv, den grå tåken som mørkner og hardner til ugjennomtrengelig tristhet, men også mørket utenfra, at noen vil en vondt, at noen slår. Utnytter. Skader. Skremmer. Smerter. Ensomheten, stillheten overdøvende hyling.  Jeg tenner lys for alle de som er så redde for mørket at søvnen ikke er en venn. De som er på vandring. De som er på flukt. De som gjemmer seg hjemme. De som gjemmer seg såpass at ingen vet hvilket mørke de bærer på. Vis oss hva vi kan gjøre, vis oss hvordan vi kan dempe mørket, hvordan vi kan sende stråler av håp inn i tåka, hvordan vi kan være til stede og være fyrtårn for mennesker vi kanskje ikke en gang vet har det vondt.  Jeg tenner lys for oss.

Det tenner jeg lys for.

Jeg tenner tre lys. Det første for alle de som lever på flukt, som er på leting etter trygghet, som mister alt, også det umistelige. Det andre for dem som lever i et mørke, de som frykter mørket. Det tredje tenner jeg for de som er syke. For alle som ser skyggene og konturene av døden i livet sitt, for de som lever med redsel, smerter, sår, engstelse, utmattelse. For leger, helsepersonell og en medisinindustri som er nådeløst preget av kapitalisme. For de som styrer pengene, for de som skal forske på medisiner, trøste, gi håp, tørke tårer, være der i det siste åndedraget. Jeg tenner lys for de som ikke får de medisinene som er tilgjengelige, fordi de ikke har penger, eller bor i feil land, eller ikke har kunnskap, jeg tenner et lys for de som ikke finner styrke til å tenne det selv.  Jeg tenner lys for oss som skal være medmennesker. Som skal se, som skal forstå at noen av oss trenger oss. Gi oss å være modige nok til å strekke ut en hånd til trøst.

Det tenner jeg lys for.

Jeg tenner fire lys. Et for flyktninger. Et for de som frykter mørket. Et for de syke. Det siste lyset tenner jeg for håp. Hvor naivt det en kan kjennes, tenner jeg et lys for håp. For håp for verden. At mennesker kan møte hverandre i en klem, utstrakte hender. Respekt. Håp om å bli sett. Hørt. At det skal være trygt å leve i verden, som jente, som gutt, som dame, som mann. Et håp om at medmennesker skal vise seg, at det er vi som er det, et kollektivt vi, en håpsring av medmennesker som tenner uendelig med lys i verden, og som aldri lar være å se, eller rope høyt, eller stå opp for andre. Jeg tenner et lys for en verden som trenger et barn født i en stall for å huske hvor stort håpet om livet kan være.

Det tenner jeg lys for. Oss. La denne jule bli et oss. 

Det skjer i disse dager

Det skjedde i de dager at en ung kvinne og mannen hennes, så livende redde som bare førstegangsfødende kan være, så alene som man er når man er på vandring fra et sted til et annet, ble avvist. Det var ikke plass, ikke i herberg eller hus, dessverre, eller kanskje ikke dessverre en gang, fullt, det er nok av folk her, mer enn nok, de kan betale for seg de fleste også, dere burde kommet før, føde, sier du? Nå? Hva slags planlegging er det du driver med, tar du med deg en fødende kvinne på reise, gående? Hva slags mann er du egentlig, her er det ikke plass til dere, ikke rom, gå, bort, vekk, det er ikke vårt problem, gå et annet sted.

Englene forkynner en stor glede!

Til slutt: Stallen. Skitten. Dyrelukt. Mat. Høy. Kaldt. Lyder, mus, insekter. Men det er ly for en fødende, for smerten som river i kroppen, for alt som kan gå galt og som det ikke er noen der som kan hjelpe med, annet enn han og henne, og hun er så ung og har mer enn nok med å holde ut, mens han må vite hva han skal og gjøre det rette og hele tiden vet han at dette barnet er noe spesielt, noe stort, men akkurat da, i det rødglødende smertekaoset, i redselsskrikene og i fødeinstinktene som rir henne, vakre, vakre Maria, er det bare barnet og henne redselen dreier seg om. Det er først etterpå. Når han ligger der, og Maria hviler, lukten av blod og fødsel har gitt seg, varmen fra bålet fyller rommet, fyller han, Maria er svett, sliten, skitten, men uendelig vakker, og barnet, barnet er uendeligheten alle nyfødte speiler, selv om han vet at det er noe mer, noe større. Det kommer gjetergutter, de er små, skitne og oppspilte, de forteller om engler og englesang så vakker så vakker, om stjerner og om en stor glede. Maria har satt seg opp, lyttende. Blikket vender stadig tilbake til den lille, uutgrunnelig blikk. Det er mer besøk. Tre menn med kostbare gaver, de forteller om farlige tider, om faren for å bli drept, om redde ledere i landet, og igjen må de reise, de to som nå er tre, de må pakke det de har, gjemme seg, bort, de skal avvises ofte, de skal møte hat, mistro, men også varme, de skal møte mennesker som tar imot en liten familie, som vogger barnet i fanget mens de får hvile, de skal møte harde ord og avsky, og så, til slutt, skal de få komme hjem.

Hjem.

Det skjer i disse dager at vi møter mennesker på flukt. Gravide. Syke. Velutdannede. Redde. Sterke, svake, engstelige mennesker. Hvorfor i all verden går dere nå, på vinteren? Og i en båt over Middelhavet med en gravid kone, hva tenkte du på? Her er det ikke plass, ikke noe sted, vi har ikke plass til dere, snyltere og unnasluntrere. Og de skal møte uendelig med sinne, hat, mistro. At noen hater så at de tenner fyr på stallen, at de tenner fyr på stedet de kan finne ly. Og de skal møte redselen vår for det ukjente, og de skal møte våre forestillinger om takknemlighet, om hva en flyktning bør være og hvordan alle må være. Og de skal møte uendelig med skrevne, hatefulle ord fra mennesker de ikke vet hvem er, og møte fordommer og kulde, og den uforståelige stillheten vi mennesker kan omgås med.

Men jeg håper at noen vogger barnet i fanget så de får hvile i trygghet. At noen strekker ut en arm. At noen har en stall, og at den får stå trygt. Og at det forkynnes store gleder og store håp. At en skal finne et hjem, selv om en er langt fra hjemme.

Hjem.

Ein blues i november

Eg sit åleine i stova. Vinden knirker ute, lauv dansar i lyset frå gatelykter. Regnet strøymer skrått

nedover, og eg sit åleine og kjenner november prikke i nakken min, kjenner november som ein klump i magen, sliten rygg, føter som ikkje orker lea seg. November er i hendene kring kaffekoppen, og i flammen som danser på peisen. November er vemod og ettertanke, alt som kunne vært men ikkje er, november er sus i sjøen, bølger som stig, ein skugge i sjela og eit mørke over smilet. November er den tjukke genseren og å gøyme seg bak eit skjerf, november er kakao og stearinlys, ull som klør og kalde fingertupper. November er å gå ute i været og bøye seg mot vinden, kalde kinn og våte sko. November er tanken på det som var og det som skal kome, og november er saknet etter dei eg skulle ønske var her no, november er lengsel og smerte, von og glede. November er å hugse, november er å håpe.

November er åleine. Og saman.

November er ein blues som stig mot dei mørkeste djupa og dei lysaste høgdene.

November er å høyre på Leonard Cohen som syng Almost like the blues. Noko eg tenkjer du bør gjere.

Jeg velger meg høst

Oktober

Disse brådjupe kveldene om høsten
når håen rimer over engene
og måneskinnet ligger som
en snirklet gammel urnøkkel av gull
midt i en sølepytt i hjulsporene på vegen.
Et traneskrik går vilske i skogen,
det lukter blod og is i vinden,
- du er så higende nær ei lykke at
hele atlanterhavet av sorg i verden
skiller deg fra den.

Hans Børli




Jeg skulle skrive noen ord om høsten. Om denne vakre, vakre årstiden, fylt med vemod og smerte, lengsel, glede, avslutninger, begynnelser, minner, håp, sorg og uendelig klump i magen. Om gleden og roen, om peiskvelder og bøker med slitte permer. Om te i krus, om skjerf og tykke gensere. Om monopol og brettspill, film og stearinlys. Men ingen av ordene jeg valgte sa det finere enn mitt nye litterære bekjentskap sier det. 

Form&fix

Det var noko slikt
eg skulle trengt
i livet

brustne hjarta
sorg
arbeidspress
uro
lengsel
eksamensnerver
svik

eg skulle forma
og fiksa
til det var heilt

dei eg elsker

Til deg

Dette er til deg som aldri går på trynet. Du som har de riktige meningene, som svarer riktig uansett, og som aldri, aldri snubler i konsonanter eller i uttale av litt lange navn. Du som står inne for de samme meningene hele tiden, som aldri vingler, men som uansett vet hva svaret er, og som uansett opplever at svaret alltid har to streker under seg. Til deg som aldri har strømpebukser som ruller ned under magen, eller må bruke hold-in truser for å gå i bunad. Til du som aldri snubler i høyhæla sko, eller har løse skolisser. Som aldri lukter tåfis. Eller svette. Eller tåfis og svette. Til du som ikke blir klam i hendene, eller rødmer, og som iallfall ikke promper! Til du som aldri har glemt lommeboka, som aldri har begynt å grine nesten uten grunn foran kollegaer. Som aldri har strøket på en eksamen, eller fått bulk i bilen, eller flerret en bukse. Spist for mye snop, hatt sjokolade til middag. Drukket for mye vin. Skravlet uten hemninger. Angret på det du har sagt, kranglet med folk du liker godt. Bannet. Til du som aldri har villet bite av deg tunga, eller ledd for høyt. Til du som aldri har vært så redd at du ikke klarte å sitte rolig, eller så glad at du ikke har kunnet stå stille. Til du som aldri gråter om natten, eller du som aldri handler mer enn lommeboka tillater. Til du som ikke har bomkjøp i skapet, og som aldri går opp fem kilo i jula. Til du som aldri har skulket en trening, og som aldri har ledd for høyt, eller ikke klart å slutte å le når det egentlig er alvor. Som aldri tenker stygge tanker, eller får kviser når man egentlig bare vil være pen. Som får på deg buksa, uten å holde inn magen. Du som aldri lyver. Aldri utelater sannheten. Aldri angrer, aldri gruer deg og aldri har villet gjemme deg i et mørkt hull. Til du som aldri har møtt på jobb uforberedt, aldri utsetter husvasken og som aldri har hull i tennene. Til du som aldri følger strømmen, og til du som aldri har prøvd å bli en annen fordi du selv ikke er god nok, som aldri har følt at livet er helt umulig og som aldri har dobbeldippet chipsen. Til deg som aldri gjør som andre forventer istedenfor det du selv mener er riktig. Til deg som aldri, aldri tryner, og aldri, aldri faller. Som aldri gråter foran fremmede, som aldri er så redd og så ensom og så liten at du føler deg usynlig. Som aldri har tenkt at nå, nå reiser jeg meg ikke igjen, nå, nå går det ikke.

Du, som aldri tryner. Aldri vingler. Aldri faller. Aldri feiler.

Som aldri får oppleve å reise seg igjen. Som aldri får vite hvor godt en utstrakt hånd kan føles, en klem, et smil, en tekstmelding. Som aldri har grått deg i søvn, og våknet vemodig-modig, som aldri har kjent hvor lindrende stillhet kan være. Du som aldri har ropt deg tom for lyd i stormen, som aldri har kjent hvor godt det er å begynne å puste igjen, hvor godt det er å smile, litt, forsiktig, kjenne at kroppen virker igjen, at den står støtt og kan løpe bortover og kanskje fange en sommerfugl av håp. Du som aldri har gått ustøtt, hånd i hånd, forlatt av noen, omkranset av andre. Du som aldri har opplevd en fremmed bli en venn fordi nettopp du trengte vedkommende. Du som aldri faller.

Jeg synes litt synd på deg.

Du mister noe.

Du mister konturene.

Du mister å være liten.

Du mister å få.

Å finne de riktige orda.

I dag hadde jeg tenkt å skrive litt om valget, litt om politikk, litt om flyktninger og litt om hvordan vi, som verdenssamfunn, skal hjelpe de av oss som ikke har det så greit. Så ville jeg skrive litt om kirkevalget, litt om å ta riktige standpunkt og lytte til andre mennesker med et åpent sinn, og litt om å tenke at alle er like elsket som deg og som meg, alle faktisk, og jeg ville skrive litt om å tryne og om å reise seg igjen, og referere til at det er verdensdagen for selvmordsforebygging i dag, og at det alltid vil være lys, et eller annet sted vil det være lys, muligheter og en liten dør på gløtt, at jeg vil gjerne være der for deg om du skulle trenge det, om det er deg det gjelder, at mørket ligger over deg, og jeg ville skrive de gode, sterke tankene om livet. Livet.

Men for hvert ord jeg skriver står bildet av den gråtekvalte faren der. Moren. Onkelen. Bestefaren, tanten, de triste øynene. Barna. Barna på stranden og barna i lange rekker. De døde. De levende. Barna som skulle lekt, ledd, grått og danset. Barna, som skulle vært framtiden og håpet, men som nå avvises og mistenkeliggjøres, fratas håpet, fratas smilet. Smerten. Uforståeligheten. Og her sitter jeg og vet ikke hva jeg kan gjøre, bortsett fra nettopp dette:


SOS-barnebyer

Røde kors

Unicef

Kirkens nødhjelp

Solgløtt

Det er tidlig morgen i Oslo. Tidlig morgen, og regnet høljer ned, det er støvler og regnjakker, paraplyer og travle blikk, og vi står tett og klamt og fuktig på t-banestasjonen, og selv om vi later som om det ikke er noen andre rundt oss, er vi så veldig klar over hun jenta med de store krøllene og brun ullgenser, hun lukter våt hund, og han med den store paraplyen, og han som har fått telefon om at han burde vært et annet sted men som nå står i en våt og klam t-banekøog lover å skynde seg alt han kan, ikke vær redd, han er der snart, og vi er så veldig klar over han loslitte mannen som sitter i trappa og sover, han skal ikke være der, men er der, og lukter gårsdagen og dagen før det, og gjør ikke noen fortred, det regner ute og er en helt vanlig, våt morgen i Oslo.

Men bare tilsynelatende. På en av banene sitter hun nemlig, en liten jente med blå støvler og rød regnjakke, og sammen med henne sitter både mamma og pappa, det er så sjeldent at de er der begge to, som oftest er det bare mamma, og annenhver onsdag og noen helger er det pappa, men i dag er de der begge to, og det er bae veldig fint. Pappa har den grønne regnjakken og lukter så veldig pappa, og mamma sitter ved siden av og er bare en helt nydelig vakker mamma. Det er så fint å være der sammen med dem, og når de kommer til Majorstua og pappa skal av, pappa og så veldig mange andre, er det både litt trist og litt rart, han klemmer henne, og han kikker gjennom vinduet og gjør en rar grimase, og hun sender slengkyss, mange, mange slengkyss, og mamma smiler og pappa ser ordentlig glad ut, sånn pappaglad som han blir når hun kommer, og mamma ser sterk ut og det gjør ikke noe at de ikke skal reise sammen sånn hver dag, for de skal gjøre det i blant, og da skal mamma smile og pappa skal ta slengkyssene hennes og det gjør ikke noe at det regner.

Det er tidlig morgen i Oslo. Det regner, og skoene mine sier kjipp kjapp og det sildrer en dråpe ned over ryggen min, og hele dagen er badet i et gyldent lys.

Valgkamp

Lykkeland 2016. Jepp.

Januar 2016:

Jeg står opp, uthvilt og bekymringsløs. Spiser en sunn og balansert frokost, får i meg de riktige næringsstoffene fra gode norske råvarer, kjøpt billig hos min lokale kjøpmann og produsert av kortreiste bønder som tjener klekkelig per egg. Jeg smiler til speilbildet mitt, og avslører kritthvite, sunne tenner uten det minste spor av økologisk kaffedrikking eller Baktus, og noterer meg at Sydenferien vi fikk på resept i vinter gjorde godt for gusten hud. Takk og lov at vi valgte et slikt ikke-forurensende fly, ferie med god samvittighet er det beste! Skal si teknologien går raskt! Ikke mange månedene siden vi snakket om klimakvoter og utslipp.

Ungene er velpleide og står, kledd i harmoniske kaki-farger, klare for å ta fatt på nok en dag på skolen, Framtidas Skole, sammen med andre svært veltilpassede og motiverte barn, og den store gjengen med masterutdannede lærere som bare klør i fingrene etter å teste hvilken kunnskap de kan krysse av på lista over høy måloppnåelse på. Jeg ser ikke barna igjen før i kveld, og priser meg lykkelig over at jeg slipper å lage fisken de skal spise til middag på heldagsskolen i dag, det er det ansatte kokker (masterutdannet, selvsagt!) som skal gjøre. Jeg og mannen får kvalitetstid sammen, vi streamer sannsynligvis en film på 8G-nettet vårt, mye greiere enn alle andre kanaler som stort sett bare består av reklame eller amerikanske TV-serier fra 90-tallet. De er jo gratis da, alle kanalene. Det skal de ha.

Etter at hele Norge ble én kommune, har det meste vært uproblematisk, og innen jeg går ut døra har jeg fått svar (positivt, selvsagt, det er jo bare en formalitet i grunnen) på gårsdagens byggesøknad, og jeg vinker til de polske arbeidskarene jeg har inkvartert i hagen i påvente av tommel opp, "sett i gang"! Trolig kommer jeg hjem til nytt hus. Energinøytralt, selvsagt. Og digert. Naboen får bare klage, vi er fem i familien, og trenger en etasje hver. Han får bare flytte og bruke huset til hytte så mye han vil. Jeg har tomt i strandsonen, og med planene mine om å gjerde det inn med piggtrådgjerder, vil det nok bli slutt på at han kjører vannscooter til alle døgnets tider. Tror ikke han gidder gå særlig langt for å komme på vannscooteren, latsabben! I fjor sommer satte han forøvrig fra seg både sko, termos og håndkle, og badet på min strand. Kan tro det ble sjau når han ikke fant det etter dukkerten! Men, den som finner, får! Gjerde, levegg, badehus og en sånn innsynssperre har jeg tenkt å anskaffe meg etterhvert. Privatlivets fred, vet du. Etter at renta nådde den magiske null-grensa, er det så greit å ta opp lån og holde folk i arbeid! Og ikke er de så kravstore heller, disse utlendingene. Snekkerne, eller hva de er. Veldig greit etter at det språkkravet kom. Nå slipper jeg å lære meg ord som karnapp, terrasse, takplatting og funkis på engelsk.

Jeg stikker innom den døgnåpne lokalbutikken og tar med meg en flaske vin og en lokalt produsert biff fra Tasmania, før jeg stikker ned på kaia og tar den kontinuerlige fergen til jobb. Merker meg litt irritert at valgløftene om finvær i hele 2016 ikke holdt mål, men kan glede meg til en oval weekend etter avtalen om Lengre Helg ble innført. Leiligheten i Spania står klar, og jeg gleder meg til å treffe alle de lokale igjen; Helge og Gry, Janne og Erling. Espen. Trond og Pål. Blir stas. Heldigvis ble vi kvitt alle de spansktalende, for et slit å forstå dem! Pedro bassenggutt er igjen, da, han er jo så nydelig, og veldig sjarmerende når han serverer schjøttkakke. 

På jobb er det artig. Mye kursing og videreutdanning har satt standarden for small talk, og selvsagt er alle de som mistet jobben i oljå før valget tilbake i mer enn full jobb, siden det ble funnet så mange nye svært lønnsomme oljefelt. Og det i Lofoten, liksom! Får bare være at fisken vi spiser kommer fra andre steder nå. Fisk er fisk. Og SÅ pent var det jo ikke der oppe. Det er penere i Pyreneene. Fem timers arbeidsdag går som en røyk (el-sigarett...), og jeg stikker innom fastlegen for å ta ukens blodprøver og helsesjekk. Irriterende at jeg må vente nesten et kvarter før jeg slipper inn, men det er visst slik at folk med alvorlige sykdommer fortsatt går til samme lege som oss friske. Snodig. Legen deler ut noen tabletter for å få fart på "det ene og det andre", og han henviser meg til gratis timer på treningsstudio med personlig trener, og en røntgentime i morgen sånn for sikkerhets skyld.

Litt kjedelig med nettavisene nå, siden VerdensFreden brøt ut
har det liksom ikke vært noe tragisk som har skjedd, men det er jo alltid stas å kritisere kongelige kjoler da. Vi betaler jo fortsatt for dette gildet, monarkiet, men Mette Marit kommer nå månedlig og kaster glans over nærbutikken, og det er jo greit å slippe at vi får se henne i samme kjole flere ganger på rad! Og etter at skattenivået ble 2%, er det mulig å glede seg over lilla silke og tyll over eplene. Middelhavet er igjen for rekreasjon for kalde nordboere, og vi blir forskånet for mennesker i nød og overfylte båter. Ingen får kreft eller øreverk, og så stas med alle de som ble friske fra Ebola og AIDS, da!

I gatene patruljerer tungt bevæpna politi, og selv om det er litt vanskelig å forstå hva de sier med den kniven i munnen, er det ikke så mye som en snurt å se av tidligere tiggerbander eller narkolangere eller arbeidsledige, og jeg husker ikke sist jeg tråkket i hundebæsj! Nei, setter meg inn i Teslaen, jeg, og suser avgårde hjemover på veier med fartsgrenser satt fra egen samvittighet. Om du valser ut i veien er det ikke mitt problem, herlighet, firefelts vei er til for å brukes!

Ute er det en evig regnbue, jeg går aldri sulten og er ikke trist mer.

Kommunevalget 2015, altså. Takk.



Og dersom du lurer: Ja, jeg stiller til valg i min kommune. Gjenvalg, faktisk. Og jeg håper du bruker stemmeretten både i lokalvalget og i kirkevalget. Din stemme teller. 

Sau i solnedgang

Til Gry: Takk for utfordring!!!! Det var stas!

Jeg er en sau. Udiskutabelt. Jeg er en krøllete gråhvit drøvtyggende sau med fire ben, og siden ordet "sau" stammer fra det norrøne sauðr som er et ord i slekt med å syde/ å koke (takk twitter, et uvurderlig redskap for får som lever i tiden og forventer effektivitet), er det udiskutabelt hva som er livsoppgaven min. Den lå der klar, i det øyeblikket jeg ble født. Jeg skal spise gress, bli stor og sterk og kanskje få noen lam, før jeg havner sammen med kål og pepper i gryta. Da jeg var liten spratt jeg rundt og var av den elleville sorten, da kom det barn for å se på meg, ta bilder og kose litt, ja en dag sto det til og med en hel barnehage der og sang BæBæ lille lam, og lurte på om jeg hadde noe ull (noe som forsåvidt fikk meg til å stille et spørsmålstegn ved oppfattelsesevnen til denne menneskerasen, kjære min ulldott, jeg spratt like under nesa på dem med all min krøllete herlighet, og de synger ut et spørsmål??)

Bitter på skjebnen? Nja. Jeg kunne spist meg gjennom livet og vært fornøyd med det, hadde det ikke vært for elgen. Elgen som er avbildet hos bonden. Jeg så bildet tilfeldig en dag jeg skulle sjekke om gresset var litt grønnere på andre siden av gjerdet, nærmere bestemt rundt inngangsdøra til huset, og før bonden (og spesielt kona til bonden) så mye som rakk å si husj eller æsj eller bæsj, som bruker å være normalreaksjonen deres, så jeg bildet gjennom døra. Det var digert, plassert på veggen slik at alle måtte se det, nesten hvor enn de måtte finne på å tusle rundt i stua og gjøre det sånne tobente gjør. En elg. Foran et vann, i en skog (eller skau, kanskje, hva er egentlig forskjellen?). Stolt, jålete oppstilt, i solnedgang, med hele den derre greia han har på hodet pekende rett til værs, sånn "se hvor innmari vellykket jeg er, så hvor flott jeg er!"

Og det stoppet ikke der. På låven har, bjølle meg rundt, bonden hengt opp hodet til en død elg (forhåpentligvis var det den samme fyren som jålet seg ved det vannet!), og tror du ikke bonden og hans bondevenner står der og kikker og skryter og kaller elgen et "prakteksemplar", mens den egentlig bare er et tåpelig plassert tørkestativ? Tror du ikke de tar bilder og snakker om "nydelig eksemplar"? Og imens går jeg rundt her og er sau. En dum, drøvtyggende sau. En sau som sier BÆ, samme hva jeg prøver å si, om jeg så synger en arie, eller om jeg siterer Shakespeare eller funderer over meningen med livet... bæ bæ bæ. I blant BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ. Da hender det at det kommer litt andre veien også, og bondekona blir sånn snurt og uffer seg, mens hun holder for nesen. Det er faktisk ikke så verst.

Men tilbake til den elgen. Hadde jeg bare aldri sett den dumme elgen stå der og jåle seg til i solnedgang, og hørt den dumme bonden snakke så fint om stoltheten og skjønnheten og hvor vakkert det tåpelige pinnebestyret elgen har på hodet, og hadde jeg aldri sett hvordan folk flokket seg om denne tåpelige jålebukken av en brølape, ja da ville jeg nok vært fornøyd med livet.
Men nå står jeg nå her da. Og breker. med krøller i ulla og det eneste minnet jeg har av ære og interesse, er en gjeng sølete barnehageunger som spør om jeg har ull.

Jeg er en sau. Og sauer er pigade ikke alltid ålreite dyr. Ikke om jeg møter den der fjompen av en elg, iallfall. Da skal han få... virkelig. Knærne hans vil aldri mer bli de samme etter et møte med Den Krøllete Hevneren. Men fram til da... fram til da står jeg her. Og venter på pepperet, kålen eller væren. Jeg forlyster meg med tanker om elg med dårlige knær, sprekk i geviret, vondt i halsen og tistler under halen. Og mens jeg drøvtygger nok en gang, tenker jeg litt på at bonden heller burde hatt et bilde av sau i solnedgang (men ikke et sånt sauehode på veggen... det får da være måte på!)

Bæ.




(og jepp. Noe av dette er rent oppspinn og fri fantasi. Noe er farget av egne erfaringer. Finner du ut hva? Mens du tenker kan du jo høre på en av mine store helter IRL, Tønes, som synger Bonde)

Sau i solnedgang

Drikkekonkurranse

-Mamma, kom fort! Me har drikkekonkurranse!

Poden er langt fra alderen hvor Ibiza og Magalluf er diskusjonsemner, og han er iallfall langt fra alderen hvor han kan kjøre selv, så jeg har mine bange anelser der jeg styrter inn fra badet. Klokka er halv tolv på formiddagen. Sønn og overnattingsgjest spiser frokost nyter en assortert lunsj bestående av litt tørt brød og sjokoladepålegg. For å sprite (ka-ping) det hele opp, har de nå en drikkekonkurranse. Reglene er greie: Mest mulig melk (puh) inn uten å le noe av melka ut. Det går som det må går. Mye søl. Mye gris. Mye latter.

Veldig mye latter, faktisk. Så mye smittende latter at jeg så og si smilende tilbyr meg å rydde opp i sølet, og de jublende forsvinner avgårde.

Hvem som vant?

Tja. Ikke jeg, iallfall. Og begge guttene har vært så mange ganger på do, og har såpass vondt i nesen etter å ha tapt drikkekonkurransen gjentatte ganger, at jeg ikke vil utrope dem til vinnere.

Nei. Vinneren er vel Tine og den lokale kjøpmannen, Coop marked, eller Forbrugen, da, som det heter her.  Mest av alt Tine, tenker jeg.

Nesten en liter melk fnist ut gjennom nesa. Altså.

Gratulerer.

Og sommeren vant litt, den også, den fikk et gyldent slør av guttelatter.

Y ddraig goch ddyry cychwyn

"Den raude draken vil syne vegen"

Noen familier er sånne fotballfamilier, og ikler seg matchende treningsklær, for å synge sanger og "øøøøeøøøø" sammen med mange tusen andre.  Andre drar land og strand rundt på hundeutstilling eller kaninhopping eller fisketurer, noen går til den høyeste fjelltoppen med poden i bæremeis, andre (svært mange andre) vifter med velstelte tær foran et basseng i varmere strøk (og foreviger det hele på instagram). 

Vi? Vi har forelsket oss i Storbritannia. Joda, vi liker storby. Vi liker shopping (noen av oss, iallfall), vi liker god mat og vi liker å oppleve ting sammen. Vi liker å snakke engelsk, og liker denne britiske høfligheten, vi liker å forstå språket og vi liker at det er markeder og ting som skjer, yrende liv og "all slags" å se på og oppleve. Og vi liker britiske TV-serier. Jepp. 

Sherlock Holmes? Jepp

Dalziel og Pascoe? Jepp

Inspector Morse? Jepp

Inspector Lynley? Jepp

Kalde Spor? Jepp

Kriminalsjef Foyle? Jepp

Mord og Mysterier? Jepp

Osv? Jepp

I det siste har vi slått oss på Dr.Who. Og hva gjør man da, når man en regnfull påske, tilbragt foran TV´n, med den ene intergalaktiske utfordringen etter hverandre og med Tardis som drømmetransportmiddelet, hva gjør man da når man skal planlegge ferie?

Jo. Man googler. Vi googlet i vei, og fant Doctor Who Experience i Cardiff, Wales. Ingen av oss hadde vært i Wales før, noe vi syntes var stas. Og stas ble det. 

Vi dro via London, slik at vi var sikret storbyferie også, men har allerede funnet ut at det flys direktefly fra Bergen til en senere anledning, for hit vil vi tilbake. Ikke bare til Dr.Who, selv om det også var stor stas, men til selve Cardiff. Snakk om flott sted! Alt fra drosjesjåføren som passet nøye på at vi fant ut av hvor vi skulle før han kjørte videre, til en flott leilighet med mer enn nok plass til alle fem (to bad er en velsignelse når man har tenåringer!!!), til butikkpersonalet, til bussjåfører med lyst til å gi oss gode tilbud og gode opplevelser (så nær som en, han ville heller gi oss en berg- og dalbaneopplevelse, antar jeg). Vi bodde i rusleavstand fra "mermaid quay", restaurantområde med yrende liv, fine spisesteder med god mat til greie priser, allergi-informasjon på alle menyer, glutenfrie varianter av samme mat uten tillegg i prisen, pizza nok til han som bare ville ha det, sunne og greie varianter på barnemenyer og rause kaffekopper. 

Cardiff er kompakt, og greit å manøvrere seg rundt i, det var vakre gamle bygninger og rare puber, det var slott og kirker og butikker og kriker og kroker, det var yrende folkeliv og rolige stunder, det var handlesenter og starbucks, det var lokale butikker og konditorier, det var tips om hva vi burde gjøre, og vi burde visst pakket joggesko og treningsklær, for det var uante muligheter, det var historie og filmhistorie, det var Tardis og cricket, matfestival og god is. 

Og det var sannsynligvis veldig mye mer, som vi skal oppleve en annen gang. 

Mermaid quay. Eller litt av...

For de innvidde: Torchwood. For alle andre: Operaen.

Daleker

Fortaukunst. 

Smau. For bergenserne blant oss.

Jepp

Tardis og nyttig folkeopplysning.

Litt sydenstemning utenfor leiligheten

Bibelhistorie

Utenfor Cardiff Castele

Cardiff Castle. Og sprek sønn.

Flott?? Jepp! FLOTT!

En eller annen form for folkeopplysning. 

Språket, derimot, fikk vi ikke helt dreisen på.

Togstasjonen

Tardis/heis

Den dagen jeg elsket Sting

Rettelse: Den dagen jeg begynte å elske Sting.

Jeg skal på konsert. Endelig skal jeg på konsert, og han jeg skal på konsert sammen med har fått streng beskjed om å være stille som en mus og ikke på noen måte snakke ikke i det hele tatt, faktisk, ikke dersom jeg ikke ber ham om det eller begynner samtalen med "jeg tror jeg besvimer" eller noe slikt. Jeg skal høre på Sting. Danse til Sting. Juble, klappe, begeistres. Av Sting. Jeg skal stå i vonde sko sammen med tusener andre, og sikkert tusener som synes kan er kvalm og klein og gammel og ufyselig og dårlig og elendig og til skrekk og advarsel, men jeg, jeg elsker Sting.

Han er faktisk mitt lengste forhold, ser man bort fra forholdet til mine foreldre og min bror.

Jeg begynte å elske Sting på ungdomsskolen. Rett før sommerferien. I en engelsktime. Syvende klasse (som var ungdomsskole den gang, i mi grønne vår) var på hell.

Læreren, vikar sådan, utstyrt med kassettspiller og pågangsmot, og sannsynligvis litt lite pedagogisk opplegg, dukket opp med en opptakskasset og en bunke ark med teksten til en sang jeg aldri hadde sett maken til. Ikke noe lo-o-ve, ikke noe la det swinge eller love med bad name. Russians. Teksten, til tross for at han hadde blanket ut ord her og der som vi skulle fylle inn, traff meg i magen. Hodet, sjelen, hjertet. I hele mitt tenåringssinn, i hele meg som skulle redde verden, i intellektet og i den spirende politikeren. Dette var teksten til et menneske med meninger, en tekst som ga mening. I det øyeblikket elsket jeg Sting. I kjølvannet av at jeg elsket Sting, elsket jeg også Leonard Cohen, Bruce Springsteen og Prince (og Glenn Medeiros)

På ekte 80-tallsvis kopierte jeg kassetter, tok opp 10-i-skuddet og norsktoppen, jeg sparte til kassetter og så stadig i musikkhylla på Samvirkelaget, men det var aldri en kassett der med Sting og aldri en kassett der med the Police.

Som student hadde jeg Sting i CD-hylla, og nå har jeg Sting på Spotifyliste (var faktisk den første spillelista jeg lagde). Som lærer har jeg latt elever analysere tekst, lytte til musikken, se på musikkvideoer og skrive oppgaver om Sting. Jeg kan fortsatt teksten til Russians utenat, og jeg kan fortsatt la den treffe meg som en slegge i magen, om jeg hører tilstrekkelig etter.

Jeg skal på konsert og sammen med meg står en bergenser med munnkurv.