lørdag 31. august 2013

Septemberhåp

Endelig. Endelig er den her, høsten. Med ransler og matpakker. Sølepytter og vind og hektisk tidsklemmeaktivitet, med blanke ark og ferdigskrevne ark og drømmer og håp, forventninger, lengsler, ønsker, tristhet, skuffelser og gråhet. Trøtte morgener og trøtte ettermiddager, regntøy, støvler og luer. En og annen solskinnsdag som lurer av oss klærne slik at vi våkner med såre halser og tette neser dagen etterpå, i tillegg til den nye fregnen som dukket opp. Mange, mange bløte, grå regnværsdager og innedager og ensomme kvelder og stearinlys, bøker og ord. Virvlende blader. Piskende vind. Genser. Pledd. Skjerf.

Høsten i år er litt annerledes enn andre høster, og veldig annerledes enn høsten i fjor. Såpass annerledes at jeg vil nyte øyeblikkene litt mer. Sitte litt roligere i stolen med boka mi. Tegne litt flere ponnier med jenta mi, se litt flere filmer og prate litt mer med mannen min. Spille monopol med guttene, og se alle Harry Potter-filmene enda en gang, sammen med dem. Jeg vil nyte vinden som rusker og sjøen som slår, litt mer enn tidligere, og jeg vil kjenne smaken av høsten og kysses av regndråper. Jeg vil senke skuldre, ta litt flere sjanser, snuse på muligheter. Le litt høyere. Gråte litt oftere. Danse. Synge. Hoppe. Gjerne høyt. Juble. Sørge. Elske. Jeg vil kjenne på ensomheten. Juble over tosomhet og fellesskap. Si ifra. Drømme. Leve.

Høst.

Velkommen høst. Velkommen september. Velkommen håp.

Septemberhåp

tirsdag 27. august 2013

Han går forbi

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. For det vil de nok. Det står til og med på plakatene, sirlig håndskrevet står det, alle velkomne, og han er jo en av alle, han er jo det. Er han ikke? Han har tenkt noen ganger at det nesten hadde vært bedre om de hadde sagt det høyt, vi vil ikke ha deg her, kunne de sagt, og han kunne blitt litt sint og litt såret og følt noe sånn ordentlig, men de har ikke sagt det. Ikke det heller.

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. Men det er bare det at han er der ikke. Ikke nå lenger. Han var der forresten ikke når han var der heller. Ikke ordentlig. Han var der, men han merket ikke at han var der. Til slutt greide han ikke høre etter lenger, lengselen etter å bli sett overskygget alle ord og alle toner og han kjente ensomheten som en smerte i ryggen, under bena og i magen. Det er lenge siden nå, nesten fire måneder har gått siden han gikk ut døren og tenkte han skulle ta en pause for å se om han ble mer synlig i fraværet, en pause for å se om noen merket en tom stol eller et tomrom om han ikke kom. Han hadde tenkt de kanskje ville spørre etter ham, først seg i mellom, siden på butikken, hvis de så ham der, hei, ville de si, vi savner deg, hvor blir det av deg, håper du kommer snart, du hører jo til, vet du. De sa aldri det. Ikke på butikken. Ikke hjemme. Kanskje seg i mellom, men han vet ikke. De smiler så vidt når de ser ham, et hurtig smil, som aldri når øynene og aldri munner ut i spørsmålet han aldri tør svare på; "hvordan har du det?"

For hvordan har han det? Han aner ikke. Har han det, i det hele tatt?

Han går forbi hver søndagskveld, det er lys og varme, et par biler utenfor, og han lengter litt inn, men lengselen erstattes raskt av sorg. Savnet. De harde kantene savnet utgjør, savnet etter å være en del av, etter å være synlig. Han har sittet så ofte på en blå stol og vært alene blant alle, han har tatt opp plass og burde vært hjemme, for hjemme er han tilstede, hjemme er han synlig, selv om det bare er han, der også.

Han går forbi hver søndagskveld, også den kvelden det er strategimøte om hvordan en skal nå flere.

Han går forbi.

søndag 25. august 2013

I startblokka

Høsten er her. På tross av varme dager med mas om is, plen som vokser seg tett og frodig, shortsben med skrubbsår på trampolinen og savnet av grillen vi ikke kjøpte i år heller. På tross av sommervarme sier kalenderen skolestart og høsttermin, og vi er godt i gang, egentlig, med å fylle kalenderen med gjøremål og må-ting og foreldremøter og styremøter og samlinger og spennende ting og kjedelige ting og jobb og fritid og politikk og idrettslag og hobbyer og trening og yngres og fellesskap og arbeid og turer og besøk og til og med julen har vi begynt å tenke på. Julen! Det føles som jeg står i startblokka i et maratonløp, hvor jeg iblant leder, iblant ligger bakerst og iblant halser etter meg selv.

I startblokka. Jeg har vært i startblokka mange ganger nå, fylt kalender etter kalender med planer og ideer, med jobb og fritid og gleder og sorger. Mange ganger. Mange kalendre. Mange startblokker. Mange.

Likevel føles det litt annerledes i år. Likevel føler jeg meg mer spent i år enn på lenge, samtidig som jeg gruer meg mer enn på lenge. I startblokka. Igjen. Likevel er det litt annerledes, selv om jeg har gjort det mange ganger. Litt mer hudløst, som om jeg ikke helt vet hvilken distanse jeg skal løpe, eller hvor løypa går. Jeg har valgt å legge planer som i år gjør meg litt mer hudløs. Litt mer åpen og litt mer spent. Og usikker. Jeg har valgt å si ja til ting jeg ikke helt kjenner konsekvensen av, og jeg har valgt å si at jeg skal ta de utfordringene som kommer, selv om jeg ikke helt vet hvor de fører meg.

Jeg er i startblokka. Litt mer hudløs, spent, nervøs og usikker. Men jeg er på plass.

Og jeg løper ikke alene. Det er det viktigste.

Hudløs, rådløs, nervøs... men ikke alene.

Er du klar?


fredag 16. august 2013

My Superhero!!!

...så satt jeg der, oppslukt i sånne voksentanker og voksenproblemer og voksenutfordringer og voksentvil og voksenuro og voksengrubling, kaffien ble kald og jeg glemte visst helt at jeg hadde sluttet å bite negler...så satt jeg der og hørte ikke etter når ungene mine spurte etter melk og om de kunne ta epler, og jeg hørte ikke helt etter men svarte sånn mhm, jada, mhm-svar, sånne svar ungene hater og jeg ikke liker og jeg satt på en litt vond stol og hadde vonde skuldre og alt for mange tanker i hodet...

...da han dukket opp. Robin. Superhelten Robin. Til forveksling minnet han litt om min mellomste, og han sang en skjærende falsk versjon av tittelmelodien til Pirates of the Carribean, og vips, superkreftene virket:

Voksenbekymringene var som blåst bort, og jammen forsvant ikke de stive skuldrene også.

Ikke sånn helt verst, dette mammalivet!!!

onsdag 14. august 2013

Kjempestor og kjempeliten

Hun ligger i sengen min. Det lange håret ligger bustete utover puten, og hun puster den rolige, jevne pusten bare dyp søvn kan gi. Det er bevrende øyenlokk, hun drømmer, holder om bamsen og er langt borte i sin drømmesøvn. Hun er vidunderlig vakker og uendelig sårbar, hun ble nettopp født, hun var nettopp et lite nurk med skrukkete tær som brødrene ikke kunne la være å kysse, hun lærte nettopp å gå, nettopp å sykle, hun er en liten hånd i en stor hånd, hun er gråtekvalte hulk og illsinte utrop. Hun er bitteliten og kjempestor, har vært i livet mitt i et evig pust, og hun er framtid og håp, lengsel og glede. Drømmer og uro.

Hun er jenta mi, og i morgen, i morgen skal hun ha ransel på ryggen og nye skoleklær, hun skal stå i en skolegård sammen med mange andre og hun skal ropes opp, høyt, og hun skal finne sin plass mellom elever og voksne, andre jenter og gutter GUTTER, hun skal leke, lære, slåss og elske, og hun skal miste flere tenner og oppleve mange ting som ikke havner i barnehagepermen, og hun skal ha hemmeligheter og kjærester og usynlige venner og skrubbsår og blåmerker og knust hjerte og venninnebekymringer.

Hun er jenta mi. Lillejenta mi, som nå er skolejenta mi. Med ransel, pennal og en helt egen fremtid å fylle.

Akkurat nå ligger hun i sengen min, og er liten. Liten og vidunderlig og absolutt helt fantastisk min.

fredag 9. august 2013

A healthy diet for a healthy life




Like sikkert som julekvelden kommer på kjerringa og alt det der, begynner jeg hver august (og hver januar, mandag, den første i hver måned osv) med Skikkelig Sunne Hensikter. Trimme mer. Spise mindre. Drikke mindre kaffe. Stort sett er det de hensiktene som går igjen, krydret med vaske badet oftere, eller brette klær oftere, eller...
I år er intet unntak. Planen var god. KJEMPEGOD. Helt til mitt indre jeg, eller Freia, som jeg ofte kaller det/meg, ødela alt. Igjen. For plutselig var det liksom ikke måte på hvor godt det var med:


 Kjærlighetsdrops, for eksempel. Som jeg egentlig synes er noe kliss, og som var en del av en romantisk drøm jeg hadde på ungdomsskolen, men som SUKK aldri ble noe av...


Is, type sjokolade. Med sjokoladebiter. Og helst sjokoladesaus. Og kanskje også en liten non-stop-bit eller melkesjokoladebit eller whatever! ved siden av kaffien og alt det andre.


Eller vi oppsøker sånne ting som turister slettes ikke biter på i det hele tatt, som M&M's shop i London. Sammen med 6000 andre like ivrige sjokoladeelskere. Og vi må jo kjøpe litt når vi først er der, for kidsa... (at 1/3 av ovennevnte ikke tåler sjokolade gjør jo at jeg MÅ bidra! I spisinga!)


Spise lunsj ute, gjerne store porsjoner og gode porsjoner. Og siden jeg er temmelig gnien økonomisk anlagt, er det viktig å spise opp alt. Også det ungene ikke orker.


Hvit kaffemocca. Med trehundretusenmillioner kalorier. Og stooor kopp. Selvsagt. Hvor ofte er jeg på Starbucks, lizzm?


Tax-free snop. Det praktiske "ta med på basar eller andre ti stille-forsamlinger" -snopet. Whops. Borte vekk!


De gørreste bitene i twistposen (ikke representativt bilde... her er jo mye godt!)


Så altså. August. Helsekost. SunneLiv.

My ass.
(som altså ikke akkurat er mindre hjertelig tilstede enn i juni. Rumpestumpen, altså)


onsdag 7. august 2013

Enkle løsninger og Godt Levert

Valentinsdagen 2013. Denne magisk romantiske dagen vi hvert år feirer med en rolig middag sammen, tett omsluttet i solnedgangen bare vi to, liksom.... Jeg er alene på fjelltur med tre unger (og en skokk andre gode folk, da...), takboks full av ski jeg ikke når opp til (takboksen, din moroklump), skismurning på alle klærne og en god dose upedagogisk utålmodighet. Pip-pip. Pip-pip. Melding fra gemalen som IKKE er på vinterferie, men i jobbe-og-holde-hjulene-i-gang-og-fire-kvelder-alene-med-fjernkontrollen-modus: "Jeg har bestilt Godt Levert-middager til oss. Tre dager i uka"

Man KUNNE nok tolket dette dithen at gemalen ikke synes jeg er noe videre til kokk, eller at det ikke er noe særlig utvalg eller variasjon i råvarene her jeg bor, eller at valentinsdagen kom noe overraskende på ham, gemalen, eller at huset ikke rommer nok kokebøker eller (kan sikkert tolkes på mange andre måter også... Sånn kvinnfolktolking er jeg god på!). Men dette har vist seg å vært gaven sin, ja. Hver mandag får husbonden levert en grønn eske på jobb, en eske som, i vårt tilfelle, inneholder mat til tre middager. Tre, sier du, er vi småspiste eller? Nei, langt ifra. Men noen dager er mer tidsklemmedager enn andre, og noen er mer kosemiddagsdager enn andre. Så for oss er tre dager bra. Maten er variert, god, og ser innbydende ut. OG inneholder ingredienser jeg bare ante eksisterte.

 Neida. Ikke alle i huset er like begeistret, og i en periode ble det av arvinger kalt "Vondt Levert". Og vi har av og til litt kreative varianter, siden vi skal unngå laktose og gluten i familien. Men alle spiser litt, iallfall. Og noen ganger spiser alle mye, og høylydt. Sånn nomme-nomme-nom-høylydt. Andre ganger er det tvingende nødvendig med solid kveldsmat etterpå. Andre ganger der igjen bruker vi oppskriftene til andre retter, eller tar bilder som vi stolt instagrammer, eller legger oss vellystig tilbake i godstolen med sprengte livremmer.

For oss er Godt Levert jaggu meg godt levert. Og jeg anbefaler det gjerne til andre som synes det er greit at middagsplanleggingen kommer i en grønn eske. Og neida. Jeg er slettes ikke sponset på noen som helst måte. Bare litt lat, og veldig glad i lettvinte, gode løsninger. Lizzm.

Paella. Eksempel på nommi-nom!

tirsdag 6. august 2013

Augustangst

Mamma med hatt og augustangst.
 Steinerskoleelevillustrert.
Neida. Ikke har jeg trent en time hver dag, eller spist kortreist og spennende hjemmelaget mat. Ikke har jeg hatt så mye besøk som jeg hadde tenkt meg, og jeg har ikke stukket innom på nok kaffekopper. Jeg har ikke orden i vaskekjelleren, ikke lest Oppbyggelig og Klok Litteratur, ikke danset med mannen min, ikke bakt til fryseboksen eller vært særdeles tålmodig med ungene. Jeg har ikke fisket og ikke badet fra kaien ved sjøhuset. Ikke har jeg lært meg å spille gitar heller, og ikke har jeg pusset opp soverommet.

Men jeg har gått lange turer med god venninne, spist masse snop og til og med nytt gode venninners fantastiske tapasretter. Jeg har hatt en del besøk, både av familie og venner og til og med spilt kubb i solnedgang, og jeg har drukket kaffe på flere terrasser. I sist uke så jeg bunnen i skittentøyssjakta, og jeg har lest sju bøker, to av dem for andre eller tredje (eller fjerde) gang, selv om de hverken var faglig eller litterært oppbyggelige på noen måter. Jeg har danset på bassengkanten i syden (iallfall litt, iallfall til øynene til ungene rullet såpass at jeg var redd de skulle besvime), jeg har bakt boller som ble spist opp, og jeg har hulket meg gjennom flere kapitler av Guro sammen med minsten. Jeg har puttet beina i et basseng med sånne tåspisende fisker, og jeg badet hver eneste dag (i syden). Jeg har sunget mange sanger, tonefulgt av meg selv på piano (eller selveste Spotify), og soverommet.... Akk.

Så, hva nå? Hva gjør jeg nå, når augustangsten senker seg, og jeg har tre og en halv dag på å bli kjempetynn og kjempesprek og kjempesunn og kjempeklok og kjempesosial og kjempehusmor og simpelthen kjempeLiv?

Same procedure as every year, James. Jeg drikker litt mer kaffe. Smugspiser litt mer sjokolade. Og tenker at det jammen er godt det snart er mandag, for da, DA skal jeg begynne et nytt og bedre liv, da. Og jeg springer litt sånn hodeløst rundt, og planlegger å gå på jobb i morgen og gjøre alt jeg ikke gjorde i juni, og jeg setter på noen maskiner med klær og lover meg selv at i morgen, før jeg går på jobb, da skal jeg trene og bake og bade fra kaien, og pinadø, jeg skal jammen pusse opp soverommet også.

I morgen, altså. I dag skal jeg la augustangsten bevre, og drikke litt mer kaffe.

God august, godtfolk