onsdag 18. desember 2013

Om krav og forventninger og sånn

Nonstophus
Joda. Det skjer noe med oss. Og ettersom jeg stiger i antall jubileer, nærmer det seg faretruende oktober når det først begynner å skje. I år var en facebookvenninne  først ute med å "kose seg med julemusikk". Omtrent fem minutter eller så senere tikket det inn den ene statusen etter den andre om julebakst, julepynt, julegaver og julestemning. Og det var til og med FØR bildene av alle julekalendrene hadde blitt publisert! Jeg hev meg på. Litt. Jeg fant en julesangspilleliste på Spotify, jeg maste til gemalen gikk med på å bestille julekort og jeg lagde en liste over fancy gluten- og melkefri bakst.

Julekortene er sendt. Og det er vel det. Høsten bød på noen uante utfordringer, og det ble ikke plass i hodet eller sjelen til alle boksene med deilig tradisjonsrik (joda) julebakst og dosene med familielykke sosiale medier spredte. Det var liksom ikke plass for denne intense julehyggen når det stormet litt på innsiden, det var ikke plass til mer idyll og fellesskap og verdens beste, så vi holdt på hverdagen til langt uti desember.

Juletærneglelakk
Nå er det ikke tid til mer hverdag. Nå må jeg på intens julestemningsjakt. Så nå ser vi julefilmer, baker pepperkaker og mekker pepperkakehus (les: nonstophus). Vi hører på fars julespilleliste på Spotify, som viste seg å være adskillig mer julevennlig enn mors. Vi dro på intens juleshopping etter arbeidstid og spiste ribbe på Egon, og god kollega har nedtelling på skolen av den svært barndomsjulerindrende varianten(!), blå tusj på whiteboard. Jeg har grått rørte juletårer over seksåring i Luciatog, og jeg har fått julekort og juleklem av fin-fine elever. Julehefte er innkjøpt (Fiskaren!) og mor mi har bidratt med digre bokser med deilige kaker. Jeg har stått opp midt på natta for å ordne ting til jobb dagen etter, og jeg har tent tre lys sammen med elever.
Lucia

Om det virker? Nja. Mine egne lengsler, savn og drømmer blander seg med slitenhet, stress og uro. Bildet mitt av den julen jeg vil gi ungene mine, meg selv og familien, den julen med ro og levende lys og harmonisk familiesamvær slår sprekker, det blir til umulige tanker og uro i kroppen, kriblende tær og engler som knuser og tårer og sinne og den uendelige følelsen av savn.

Nissemarsj og søskenkjærlighet
Nei. Jeg er ikke i julestemning. Jeg er sliten, trøtt og har grått i skjul på jobb. Men jeg har danset juledanser med ungene, og seksåringen har klemmekalender. Det er rotete på kjøkkenet og rotete på badet, men har sunget julesanger med ungene og fått klem av flere av de tøffe gutta på skolen. Jeg har mange krav jeg ikke greier innfri, men når ønsket til ungene er å knø oss i sofaen og se en film med heller tvilsomt innhold men usigelig god moral... Ja da. Da er det kanskje greit.

Denne teksten ble forresten i hovedsak forfattet halv fire natt til onsdag. Sier muligens litt om stressnivå






1 kommentar:

  1. Varme, gode tanker til deg! Det blir jul uansett, det finns flere måter å lage jul på, og iår ble kanskje ikke den du ønsket, men det går over! (her snakker jeg av erfaring, både psykisk og fysisk…) Bedre med en mor i sofaen enn en hissig furie i taklampa! Klem!

    SvarSlett