Knockout

Av og til løper man rett på en vegg, eller tryner i et hull man selv har holdt på å grave. Eller rett og slett famler i mørket og ikke finner veien ut sånn helt på egen hånd. 

Da er det vidunderlig godt å oppleve at det finnes mennesker med store klemmer. Mennesker med tid og tålmodighet. Blikk. Varme smil. Gode ord. Kleenex i veska. Mennesker som henger oppmuntringsgave på døra en helt vanlig fredag. Mennesker med tid. Med raushet. Med kaffe.

Mennesker som spiller Wordfeud med en, og mennesker som finner ut at de skal sende en link til musikk simpelthen bare fordi den sangen er fin. 

Folk, altså. Som løfter en opp etter en knockout.

Fint.

Voksen

Jeg er ikke sint. Ikke er jeg veldig skuffet heller, jeg er bare litt... snurt? Føler meg litt lurt, litt sånn katta-i-sekken lurt.

Fordelen med å være voksen

Som barn trodde jeg oppriktig at de hadde svar på alt. De. De voksne. Mamma. Pappa. Frøken. Skoletannlegen(!). Presten. Rektorfaren til venninna mi. Han i banken. Hun litt gamle på butikken. Han med de snille øynene som jobbet sammen med faren min. Legen.  Hun snille på biblioteket. Ja, til og med han som var nesten voksen og bodde i leilighet regnet jeg med hadde oversikt og peiling, visshet og svar på alt! Ikke minst hadde de roen, tryggheten og ikke spor av hverken sommerfugler, elefanter eller skrekkøgler i magen.

Jeg gledet meg til nettopp dette. Ro. Trygghet. Manglende hurlumhei i magen. Trygghet. Oversikt. Og ikke minst: Alle svar. Ja, jeg hadde det en stund litt travelt med å bli voksen nettopp på grunn av det. Ro. Svar. Oversikt.

Jeg ble lurt. Barndommens grønne dal og høye fjell holdt meg for narr.

Jeg har ikke særlig mange svar. Ikke har jeg særlig peiling heller, og i skrivende stund sitter jeg med skrekkøgler i magen, og jeg lurer ennå på mangt og mye og mangler ennå svar på det meste. Jeg gruer meg til ting jeg burde glede meg til. Fordi det er folk der. Gode folk. Jeg leter etter svar. Svar jeg aldri får.  Svar jeg fryktelig gjerne skulle hatt. Etterhvert innser jeg at det gjelder de fleste. Statsministeren spiller Candy Crush for å rydde i hodet mellom slagene. Kjendiser danser til "What does the fox say?", kollegaer smugspiser japp på jobb, flere enn meg har tørket tårer på do og latt som om alt er vel. Selv presten har snakket om sin tvil, og selv tannlegen har innrømmet en feil.

Voksen, altså. Uten svar. Uten ro. Uten full kontroll.

Skummelt. Og litt fint.

TravleTrulte!

Travel mamma med kule sko, iallfall!

Jeg må innse det. Jeg har det travelt. Ikke sånn spennende travelt som jeg ser på TV, når folk i matchende frakker haster avgårde og drikker fancy kaffe og er perfekt sminket og veltrente og har utfordrende, men akk så spennende, kjærlighetsliv, og drikker spennende drinker etter jobb og hører på melankolsk musikk i nattestimene før de kysser perfekte barn som spiser velbalansert frokost på røde eplekinn, og haster ut igjen. Til ny, perfekt travelhet. Og nei, jeg er ikke sånn travel som har fornuftige notater og fornuftige sko og utskrift av alle gjøremål slik at jeg likevel baker kaker til Steinerskoleelevens lanternefest en søndagskveld og slettes ikke har noe nervøst sammenbrudd i den forbindelse. Jeg er til og med ikke sånn travel som sier nei og prioriterer meg selv med SPA eller venninnelunsj eller måneskinnstur på en klein strand med eller uten gemal.

Neida.

Jeg er travel, akkurat som jeg er alt annet. På innfallsmetoden. Noe som innebærer at jeg er en rev i katastrofelogistikk, spiser middager planlagt av Godt Levert og ikke av meg selv, fordi når jeg planlegger dem mangler det alltid en ingrediens (som kyllingen i kyllinggryta..), har tre møter på samme kveld (ETTER arbeidstid), alltid har en haug med skitne klær på vaskerommet og tråkker over en balje ferdigbrettet-men-aldri-inn-i-klesskapet-klær før jeg synger godnattsanger for minsten.

Ambisjonen for 2013 var, som i alle årene med 2-tall først, at jeg skulle være velorganisert, ryddig, pålitelig og pertentlig (og veltrent!!!! Med kaskader av blondt hår og et par meter lange bein. I fornuftige sko). Nå er 2014 like om hjørnet, og jeg springer som en jojo. En innfallsmetodejojo.

Men jeg har kjøpt almanakk. Og jeg har begynt å rydde bort ting inni hodet mitt. Og jeg har sagt nei til minst en oppgave. Så jeg kommer meg. Så innen jeg blir førti er jeg velstrukturert, flink og ryddig travel. Eller kanskje dørgende lat.  Hvem vet. Uansett er jo den bursdagen en hel evighet eller noe til, og definitivt ikke noe jeg skal tenke på nå. For det kan jeg ikke. For jeg har ikke tid. Nemlig.

Ikkje bær meg, mamma

Det er mørkt ute. Mørk, kald november. Hun ligger omkranset av bamser, dukker og tegnesaker, og er bitteliten og nydelig og i dyp, dyp søvn. Jeg vil stå der og se, jeg vil bare stoppe opp og la dagen og tiden stanse, ikke rikke meg, ikke vekke denne sovende, fantastiske skjønnheten, jeg vil tviholde på sekundet av evighet, mammaevigheten. Men jeg kan ikke. Klokka tikker ubønnhørlig og det er skoletid og jobbetid og venner som skal lekes med og sanger som skal synges og dukker som skal kles og bøker som skal leses og grovbrød som skal spises.

Så jeg løfter henne. Forsiktig opp. Inntil meg, hun er så vakker, nydelig, min, og i et lite sekund er hun baby, men ikke lenge, hun rykker til, åpner et av de blå og sier bestemt: -Ikkje bær meg, mamma. Hun kan likegodt be meg forsvinne, kaste meg til hundene, kle meg i aske og sekk og.... Hun avviser meg, lille nurket mitt, jenta mi vil ikke bæres og tårene svir bak øynene og jeg orker simpelthen ikke faktumet at hun er på vei ut i livet, at hun er på vei ut, bort, vekk fra meg... hun er min, min lille, og nå vil hun ikke bæres.... Verden faller fra hverandre i sin grå tomhet, avvisende og kald.

-Ikkje bær meg når du e så kald på hendene, mamma. Bær meg når du e varm!

Og verden faller tilbake på plass i sin gnistrende rosa lykkelighet, og i morgen, i morgen skal jeg varme hendene grundig, godt og lenge, og jeg skal bære henne rundt og snuse henne inn og nyte at hun ennå en stund er lillejenta mi.....

Høstblues i regnvær

Å følge deg

nedover

til 

du ikke finnes mer

til du er

et merke

en sti

nedover

nedover

et spor som ender i

ingenting

sorg 

savn

håp

dråpeformet

tro

Ut på tur. Og dibbedutter.

Ikke fotformsko

Av og til skal jeg ikke stikke under en stol at det kan være fantastisk deilig med mitt eget selskap. Eller, for å være mer spesifikk, det kan være fantastisk deilig å slippe noen av rollene som utgjør hverdagen. Min hverdag. Selv om jeg liker å gå i roller. Altså.

Søndag ettermiddag til tirsdags kveld var jeg på tur alene. Uten mammarollen (joda, jeg både ringte hjem og lengtet hjem og kjøpte gaver hjem og fortalte og skrøt og...ja...), uten konerollen (se forrige parantes), uten lærerrollen (jo, jeg meldte med kollegaer både i og utenfor embets medfør), vaskeromromsrollen (HELT lagt bort), naborollen (fyren på naborommet hilset ikke, så hvorfor skulle jeg?), sunn og fornuftig livsstil-rollen (ærlig talt....hvor ofte er jeg på kurs?) og allværsjakkerollen (høyhæla røde sko, rød jakke som støter vann bort som en svamp). Jeg var i Oslo. På gamle studentsteder. Mimre mimre. På kafé. Gatelangs. Hotell. Kurs.

Høst i Oslo. 

Kurs i fortellerkunst "konne ikkje passt bedre", ifølge kollegaer, og i følge eget energikick og glødende iver for å hive meg uti fortellingens fabelaktige verden, stemmer nok det. Flotte mennesker, flotte ledere, flott sted (Louvisenberg gjestehus). God mat. Fellesskap. Latter. Interessante samtaler. Lærdom. Andre mennesker som trodde jeg var adskillig yngre enn jeg er (bless you, Turid fra Hundvåg). Ideer. Skryt. Kritikk. Gåsehud. Tårer i øynene. Og dibbedutt.

For man skal jo komme fram. I røde, høyhæla sko. Og siden min stedssans er noe fraværende, og min kartleseregenskap er noe enda mer fraværende, insisterte gemalen på å utstyre meg med app. Google maps app. Hvor jeg kunne velge rute, velge hvor jeg skal og velge hvor jeg går fra. Og jeg følges av en liten blå prikk på mobilen, og intens dirring når det er på tide å skifte retning. Og...

Jeg kom trygt fram. Hver dag. Kanskje ikke helt på grunn av dibbedutten, siden jeg faktisk har trasket der  temmelig ofte  en gang i hine hårde. Og siden mobilen gikk tom for strøm etter overvetters energisk fotografering av høst på St.Hanshaugen.

Men det funket. Jeg følte meg både sunn og sprek og sinnsykt moderne da jeg gikk og glante ned i mobilen hele tida (til altså høst-euforien slo meg). Og fikk slettes ikke noen assosiasjoner i det hele tatt til halvsjuepisoden med Ann Mari og walkman og dingling uti veien. (neida. Finner ikke klippet på denne YouTuben eller på  nettTV. Det er jo selvsagt ikke fordi jeg er gammel eller noe.)

Kurs i fortellerkunst er fint. I allfall hvis du liker å fortelle. Og liker å høre at andre forteller. Og liker å få tilbakemeldinger.  Dibbedutter er også fint, igrunn. Så lenge de fungerer.

Og det er litt fint å være hjemme igjen også. Til alle rollene. Og alderen som passer meg godt. Og fornuftige sko. Og mann og barn og de egentlige fortellingene. Livet. Men jeg er klar igjen. Snart. For nytt kurs. Med ufornuftige sko. Desserter. Og Turid fra Hundvåg, som trodde jeg var mye yngre enn jeg er.  En fortelling, sier du, var det akkurat det du trengte? Jasåmen, you just call out my name!

Mer høst i Oslo

Dekket bord

Dessertbord

Ikke helt moderne vaskeservant på do (kaldt vann)

Trappeoppgang hvor jeg kjenner sus i serken
(dongerybukseserken)

Kapell

Gode påminnelser både her og der!

...og her og der!

Cathinka Guldberg

Påminnelser

Ro i sjelen, ord for natten

Høstferietips til late sjeler

Facebook og Instagram bugner over av fantastiske fjellturer med smilende unger (og smilende foreldre!), fårikål i dampende gryter, hjemmebakst og hvor mange mil alle har løpt (og jammen meg hvor fort de løp også!), det er høye stettglass og lange romantiske høstkvelder med sin kjære, og det er jammen meg lykke i hver hvitmalte krok av de tusen hjem.

Vel, jeg kan jo ikke være dårligere, og vil derfor legge ut et knippe av de mest interessante øyeblikkene i familiens (les mor og ungenes) harmoniske (les etter-spysjukeutmattede) høstferie. Selvsagt soft instagrammet. Leker jo ikke blogger!

 Vi har tegnet. Det vil si jr har tegnet. Gjerne sin mor. Gjerne illustrert som noe jeg absolutt ikke er, eventuelt noe jeg er, bakt inn i et ordspill. Som her. Enten er jeg ei KU eller så er jeg KU(L).

 Ryddet på kjøkkenet. Og på vaskerommet. Og i stua. Og jeg har pint og plagd ungene slik at de jammen har måttet rydde de også. Jeg har kjeftet. Lokket. Lurt. Endt opp med at rotet nå er flyttet.

 Sett film Og netflix. Og sunget med i absurde "fritt etter hukommelsen" og "kan ikke nok engelsk"-versjoner av håpløse sanger. Og fått sitert den ene blødmen etter den andre fra ungene.

 Drukket kaffe. På kafé. Helt alene. Drukket kaffe med ungene. Drukket kaffe i senga. Drukket kaffe på trappa. Drukket kaffe med en venninne. Drukket kaffe med gemalen. Varmet opp lunken kaffe i mikrobølgeovnen. Drukket kaffe på badet.

Lest. Og lest og lest og lest. Og jammen lest litt mer. Og funnet ut hva jeg skal lese. Og hva jeg ikke skal lese mer. Og hva jeg heller bør se på film. Og hvilken bok jeg vil brenne. Og hvilke bøker jeg må presse andre til å lese slik at de kan diskutere dem med meg.

 Bygd byggesettsugerør med både ingeniørspiren og den noe mer kreative steinerskoleeleven i huset. Grapset, grist og til og med tørket opp!!!

Spilt domino på alternative måter. Eller allerhelst: Ryddet domino etter alternativ spilling. Jeg fikk høre reglene om froskedomino. Gjentatte ganger.










Spilt Wordfeud (jada, ennå.... ). Tapt. Vunnet. Fnist av nestentabuord. Blitt frustrert. Fornøyd. Og chattet intenst med motspillere.

Gitt etter for smisk og press fra ungene overrumplet mens jeg ennå sov som ønsket seg kvalitetstid og kjernesunne kaker a la Jarle Waldemars popcornkake. Ekstrabarn synes kaka var så god at hun ville ha den på bursdagen sin, og gjett hvem som er myk som smør og deler ut et stykke til? Jada...






           
Stått opp i otta og tatt første ferge til byen, for å kjøre med allsang og konstant bakseteunderholdning til Drammen, for å være lillesøster og tante og svigerinne.







Høstferie for lat mamma. Ikke så verst.