TravleTrulte!

Travel mamma med kule sko, iallfall!

Jeg må innse det. Jeg har det travelt. Ikke sånn spennende travelt som jeg ser på TV, når folk i matchende frakker haster avgårde og drikker fancy kaffe og er perfekt sminket og veltrente og har utfordrende, men akk så spennende, kjærlighetsliv, og drikker spennende drinker etter jobb og hører på melankolsk musikk i nattestimene før de kysser perfekte barn som spiser velbalansert frokost på røde eplekinn, og haster ut igjen. Til ny, perfekt travelhet. Og nei, jeg er ikke sånn travel som har fornuftige notater og fornuftige sko og utskrift av alle gjøremål slik at jeg likevel baker kaker til Steinerskoleelevens lanternefest en søndagskveld og slettes ikke har noe nervøst sammenbrudd i den forbindelse. Jeg er til og med ikke sånn travel som sier nei og prioriterer meg selv med SPA eller venninnelunsj eller måneskinnstur på en klein strand med eller uten gemal.

Neida.

Jeg er travel, akkurat som jeg er alt annet. På innfallsmetoden. Noe som innebærer at jeg er en rev i katastrofelogistikk, spiser middager planlagt av Godt Levert og ikke av meg selv, fordi når jeg planlegger dem mangler det alltid en ingrediens (som kyllingen i kyllinggryta..), har tre møter på samme kveld (ETTER arbeidstid), alltid har en haug med skitne klær på vaskerommet og tråkker over en balje ferdigbrettet-men-aldri-inn-i-klesskapet-klær før jeg synger godnattsanger for minsten.

Ambisjonen for 2013 var, som i alle årene med 2-tall først, at jeg skulle være velorganisert, ryddig, pålitelig og pertentlig (og veltrent!!!! Med kaskader av blondt hår og et par meter lange bein. I fornuftige sko). Nå er 2014 like om hjørnet, og jeg springer som en jojo. En innfallsmetodejojo.

Men jeg har kjøpt almanakk. Og jeg har begynt å rydde bort ting inni hodet mitt. Og jeg har sagt nei til minst en oppgave. Så jeg kommer meg. Så innen jeg blir førti er jeg velstrukturert, flink og ryddig travel. Eller kanskje dørgende lat.  Hvem vet. Uansett er jo den bursdagen en hel evighet eller noe til, og definitivt ikke noe jeg skal tenke på nå. For det kan jeg ikke. For jeg har ikke tid. Nemlig.

Augustangst

Mamma med hatt og augustangst.
 Steinerskoleelevillustrert.

Neida. Ikke har jeg trent en time hver dag, eller spist kortreist og spennende hjemmelaget mat. Ikke har jeg hatt så mye besøk som jeg hadde tenkt meg, og jeg har ikke stukket innom på nok kaffekopper. Jeg har ikke orden i vaskekjelleren, ikke lest Oppbyggelig og Klok Litteratur, ikke danset med mannen min, ikke bakt til fryseboksen eller vært særdeles tålmodig med ungene. Jeg har ikke fisket og ikke badet fra kaien ved sjøhuset. Ikke har jeg lært meg å spille gitar heller, og ikke har jeg pusset opp soverommet.

Men jeg har gått lange turer med god venninne, spist masse snop og til og med nytt gode venninners fantastiske tapasretter. Jeg har hatt en del besøk, både av familie og venner og til og med spilt kubb i solnedgang, og jeg har drukket kaffe på flere terrasser. I sist uke så jeg bunnen i skittentøyssjakta, og jeg har lest sju bøker, to av dem for andre eller tredje (eller fjerde) gang, selv om de hverken var faglig eller litterært oppbyggelige på noen måter. Jeg har danset på bassengkanten i syden (iallfall litt, iallfall til øynene til ungene rullet såpass at jeg var redd de skulle besvime), jeg har bakt boller som ble spist opp, og jeg har hulket meg gjennom flere kapitler av Guro sammen med minsten. Jeg har puttet beina i et basseng med sånne tåspisende fisker, og jeg badet hver eneste dag (i syden). Jeg har sunget mange sanger, tonefulgt av meg selv på piano (eller selveste Spotify), og soverommet.... Akk.

Så, hva nå? Hva gjør jeg nå, når augustangsten senker seg, og jeg har tre og en halv dag på å bli kjempetynn og kjempesprek og kjempesunn og kjempeklok og kjempesosial og kjempehusmor og simpelthen kjempeLiv?

Same procedure as every year, James. Jeg drikker litt mer kaffe. Smugspiser litt mer sjokolade. Og tenker at det jammen er godt det snart er mandag, for da, DA skal jeg begynne et nytt og bedre liv, da. Og jeg springer litt sånn hodeløst rundt, og planlegger å gå på jobb i morgen og gjøre alt jeg ikke gjorde i juni, og jeg setter på noen maskiner med klær og lover meg selv at i morgen, før jeg går på jobb, da skal jeg trene og bake og bade fra kaien, og pinadø, jeg skal jammen pusse opp soverommet også.

I morgen, altså. I dag skal jeg la augustangsten bevre, og drikke litt mer kaffe.

God august, godtfolk

Måtehold. Og skrittellere. Og oppdatering.

Som noen av dere muligens fikk med dere for en tid tilbake, ble jeg utstyrt med en skritteller fra Dytt.no, en side hvor man skulle registrere antall skritt, og et (viste det seg!!!) noget urealistisk syn på egen aktivitet. Jeg ble også utstyrt med engstelse for kollegaers konkurranseinstinkt. Har gått greit til nå, men mistenker at det kniper seg til i ukene framover. På et eller annet tidspunkt begynner de å snakke om tredemølle foran kaffetrakteren på jobb. Tro du meg!

For å oppdatere eventuelle lesere som bever av nysgjerrig engstelse for om jeg kommer til Lindesnes fra hvor det nå var vi liksom startet om en drøye to ukers tid, så er svaret ja. Tadaaaaa!!! Jepp. Det viser seg at å være den læreren på skolen som etterlignes av elevene ved å gå rundt og gestikulere masse, samt være den læreren som glemmer nøkler de timene  jeg ikke deler klasserom med en vennlig sjel av motsatt kjønn, det kjønnet som faktisk synes det er OK å ha nøkler i bukselommen (og som kanskje får tynt egen tålmodighet ganske temmelig heftig??) og det funker å ha vaskerom i kjelleren og en datter som nettopp har lært å sykle. For jeg går og går. Mer enn jeg trodde. Dette har fått konsekvenser.

Ikke av den stram-sprettrumpe-varianten. Ikke av den nå-er-jeg-i-kontakt-med-mitt-indre-harmoniske-meg, og ikke av den Hm-tror-jeg-skal-gå-Norge-på-langs-gitt! Neida, fri og bevare meg vel. Første konsekvens var at jeg faktisk begynte å bry meg hva som lå i de omregnbare hverdagsaktivitetene (og etter at jeg så det sto sex, har jeg fnisete sett med et spenstig blikk mot de som figurerer øverst på avdelingslista vår.....). Neste konsekvens var at jeg tenkte at når jeg nå allerede a) var så flink og b) sydenferien er uker borte og d) jeg har et skjørt i skapet og en anledning til høsten det skal på!! Nå er jeg i gang, så nå skal jeg i gang. Jada, mitt nye, sunne liv, lizzm.

Jeg burde visst det. Ved første slik selvtilfredse tanke, kommer de stormende. De mer selvdestruktive tankene og hendelsene. Ryggen, for eksempel. Som gjør vondt. At jeg ramler ned av en gjerdeklyver og får vondt i armen, og vondt i selvtilliten. Tankene om at jeg er en sånn duracellmamma opp og ned i kjelleren og fram og tilbake til jobb og barnehage og at jeg aldri havner i harmoni med meg selv. Osv. Og sulten. I samme øyeblikk som jeg tenker at nå skal jeg jammen leve sunt nå, hoper det seg opp både behov, sjokolade og muligheter for fråtsing. Alene-hjemme-kvelder, for eksempel. Alene-på-jobben-kvelder. Eller alene i bilen, alene på ferga, premiering av meg selv, alenetid med gemalen, med ungene med.... Jepp.

Alt med måte. På en måte. Tror jeg skal benytte neste uke til å leve sunt, uten alenekvelder med fråtsing og med lange turer i skog og mark. Uten TV-kvelder og bokkvelder med meg selv. (at jeg tilfeldigvis skal på fjelltur med en skokk elever og noen av Skritteterne, har selvsagt ingenting med den planen å gjøre. Ingenting.)(og De Herlige Posene Med Minde Sjokolade har ingenting å frykte. Jeg kommer hjem torsdag.....)

Alt med måte.

-Mamma? Kor e resten av lørdagsgodtet mitt? Og brusen?
-Mamma? Koffor e det sjokoladepapir i veskå di?
-Mamma? Eg har tegna noge te deg, eg!!

Jepp. Illustrert av husets Steinerskoleelev.