Til deg med alle svara

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Til deg med alle svarene. Med de store orda, to rette streker under alt du sier. Du som alltid finner svar, og som alltid kan forklare, du som alltid vet hva det egentlig betyr, du som alltid vet hva vi egentlig mener. Til du som snakker med caps lock på alle ord, du som bruker kommentarfeltet flittig, du som vet hva du mener, du som vet hva du vil, du som er overbevist om at du vet hva du snakker om, uansett. Du som roper i debatter, du som flirer av andres forsøk, du som avslutter setningene for andre. Til deg med kronisk utestemme, du som trør flatt, du som aldri ser deg tilbake. Til deg som alltid har opplevd noe verre, men som aldri har latt deg knekke, til deg som mener tårer er svakhet, at psykisk sykdom er mangelen på evnen til å ta seg sammen. Til deg som mener arbeidsledighet er latskap, og at du vet det meste om hvordan det er å være ung, for du har jo vært ung selv. Til deg som aldri har vært redd, syk eller alene. Du som aldri har måttet flykte, til du som kan gi juling til de som angriper deg, du som aldri lytter etter fottrinn eller frykter skyggene. Til du som tror riktig. Stemmer riktig. Tilhører den riktige kretsen. Har den riktige jobben, utdannelsen, familien. Til du som ikke tar feil. 

Av og til er jeg deg. Av og til er det jeg som påberoper meg svarene. Av og til er jeg hard og kantete, og snakker øredøvende. Av og til gjør jeg det fordi jeg faktisk tror jeg har svarene. Andre ganger- og kanskje som oftest- gjør jeg det fordi jeg er redd. Fordi jeg vil skjule hvor liten jeg er. Eller fordi jeg er såret. Jeg tror ikke jeg er alene om å rope høyt for å skjule egen usikkerhet, eller for å unngå å kjenne på egen skam. 

En av de modigste menneskene jeg kjenner inviterte som voksen sin mor inn i livet igjen. Steile fronter, alvorlig svik, vonde anklager og mors valg om å ikke se det ufattelige som måtte bli sett, ensomt valg og en ung kvinne som la flere land bak seg for å komme unna barndommens smerte. Hun ropte høyt. Hun nektet. Hun gjemte sin egen redsel, ensomhet og litenhet i alle de store orda, tråkket andre ned mens hun kapslet inn det unevnelige. Men som voksen snakket hun med kjærlighetsfylt innestemme om verdien i å være god. Om å strekke ut hånden sin. Ikke naivt. Ikke selvutslettende. Men å velge. Og å velge bort. Mor og datter rakk å skape noen nye bånd, men aldri å snakke gjennom det som smertet. I minnetalen i begravelsen sa datteren at hun lærte seg å se at mor valgte feil da hun sviktet datteren som barn, men at hun selv valgte riktig da hun valgte å ta opp igjen relasjonen, selv hvor skjør den var.

Til deg. Og meg. Vi som av og til roper så høyt at vi ikke hører oss selv. Vi er små inni. Alle.

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

(Nordahl Grieg: Kringsatt av fiender, vers 7 og 5)

TravleTrulte!

Travel mamma med kule sko, iallfall!

Jeg må innse det. Jeg har det travelt. Ikke sånn spennende travelt som jeg ser på TV, når folk i matchende frakker haster avgårde og drikker fancy kaffe og er perfekt sminket og veltrente og har utfordrende, men akk så spennende, kjærlighetsliv, og drikker spennende drinker etter jobb og hører på melankolsk musikk i nattestimene før de kysser perfekte barn som spiser velbalansert frokost på røde eplekinn, og haster ut igjen. Til ny, perfekt travelhet. Og nei, jeg er ikke sånn travel som har fornuftige notater og fornuftige sko og utskrift av alle gjøremål slik at jeg likevel baker kaker til Steinerskoleelevens lanternefest en søndagskveld og slettes ikke har noe nervøst sammenbrudd i den forbindelse. Jeg er til og med ikke sånn travel som sier nei og prioriterer meg selv med SPA eller venninnelunsj eller måneskinnstur på en klein strand med eller uten gemal.

Neida.

Jeg er travel, akkurat som jeg er alt annet. På innfallsmetoden. Noe som innebærer at jeg er en rev i katastrofelogistikk, spiser middager planlagt av Godt Levert og ikke av meg selv, fordi når jeg planlegger dem mangler det alltid en ingrediens (som kyllingen i kyllinggryta..), har tre møter på samme kveld (ETTER arbeidstid), alltid har en haug med skitne klær på vaskerommet og tråkker over en balje ferdigbrettet-men-aldri-inn-i-klesskapet-klær før jeg synger godnattsanger for minsten.

Ambisjonen for 2013 var, som i alle årene med 2-tall først, at jeg skulle være velorganisert, ryddig, pålitelig og pertentlig (og veltrent!!!! Med kaskader av blondt hår og et par meter lange bein. I fornuftige sko). Nå er 2014 like om hjørnet, og jeg springer som en jojo. En innfallsmetodejojo.

Men jeg har kjøpt almanakk. Og jeg har begynt å rydde bort ting inni hodet mitt. Og jeg har sagt nei til minst en oppgave. Så jeg kommer meg. Så innen jeg blir førti er jeg velstrukturert, flink og ryddig travel. Eller kanskje dørgende lat.  Hvem vet. Uansett er jo den bursdagen en hel evighet eller noe til, og definitivt ikke noe jeg skal tenke på nå. For det kan jeg ikke. For jeg har ikke tid. Nemlig.