Det summer en flue i vinduet

Jeg drikker kaffe og ser solen kjempe seg gjennom skitne vindusruter, ser støvet danse og kjenne den barnslige forventningen bre seg i magen, det er vår, snart er det vår. I vinduet summer en flue. Jeg vet ikke hvor den har gjemt seg, men varmen fra sola og peisen lurer den kanskje, kanskje den tror at her er det lykke, her er det framtid, og den suser bort til fruktfatet og dunker to-tre ganger mot vinduet, ut, den vil ut i det fri. Men jeg vet at den ikke vil overleve i februartemperaturen, at det ser finere ut der ute enn det er, det ser så innbydende ut, men den kan ikke ut, det er den sikre død, og selv om jeg egentlig ikke er så glad i fluer, lar jeg den summe og suse, det er et tegn på vår og et tegn på lyse dager og is og brune legger, på myggstikk på leggen og teltovernatting i hagen, den er et lite tegn på at det nærmer seg lysere tider, at våren er like rundt hjørnet og at det er håp også for litt fyldige fluer som har overvintret i en krik eller en krok.

Jeg drikker kaffe og leser avisa, leser om å stenge mennesker på flukt inne, om "de" og "oss", om at vi ikke må være naive, om gullstoler og lykkejegere. Jeg leser om hvor farlige de er, alle, de, farlige fremmede, at de vil ta oss, oss, ja oss, og oss er de som mener det samme, og som setter stramme regler og krav til hva som er det riktige å mene, hvem som er den riktige å elske, hva som er det rette å føle og hvordan det skal føles. Det er de og oss, og vi skal hjelpe der de er, og selv om de er her, skal vi likevel ikke hjelpe dem her men der, vi skal dytte ut gummibåter med fortvilte mennesker fra land, tilbake til bølgene, det kalde februarvannet, vi skal vende ryggen til og vi skal bygge murer, og de er ute etter oss, og det var ikke noe farlig før de kom, de raserer, de ødelegger, de skamferer samfunnet vårt, ikke vårt da, deres, de riktige, de med svarene og kommentarfeltherredømmet. De som ikke vil si at det kan være vanskelig la oss finne en løsning, men som vil si det er umulig og farlig, de kommer for å ta oss. Det er så store ord og så umulige tanker, alt er ropt ut med utestemme og en holder seg for ørene og det er insende kulde av redsel og engstelse, ignoranse og hat? Det er skyttergraver og hver sine leire, kald krig og isende kalde vinder. Og ord. Ord, ord, ord.

Og jeg leser om mindreårige barn. Om traumatiserte mennesker. Om øyne som ikke smiler. Om det umulige valget å risikere livet for å bli sendt tilbake til det som er verre, fordi det er regler som er umulige å forholde seg til når man bare vil redde barnet sitt.

Jeg drikker kaffe og ser på ei flue som kjemper en kamp for å overleve, som bærer bud om lysere tider og jeg håper, håper, at flua har rett.

Ikkje bær meg, mamma

Det er mørkt ute. Mørk, kald november. Hun ligger omkranset av bamser, dukker og tegnesaker, og er bitteliten og nydelig og i dyp, dyp søvn. Jeg vil stå der og se, jeg vil bare stoppe opp og la dagen og tiden stanse, ikke rikke meg, ikke vekke denne sovende, fantastiske skjønnheten, jeg vil tviholde på sekundet av evighet, mammaevigheten. Men jeg kan ikke. Klokka tikker ubønnhørlig og det er skoletid og jobbetid og venner som skal lekes med og sanger som skal synges og dukker som skal kles og bøker som skal leses og grovbrød som skal spises.

Så jeg løfter henne. Forsiktig opp. Inntil meg, hun er så vakker, nydelig, min, og i et lite sekund er hun baby, men ikke lenge, hun rykker til, åpner et av de blå og sier bestemt: -Ikkje bær meg, mamma. Hun kan likegodt be meg forsvinne, kaste meg til hundene, kle meg i aske og sekk og.... Hun avviser meg, lille nurket mitt, jenta mi vil ikke bæres og tårene svir bak øynene og jeg orker simpelthen ikke faktumet at hun er på vei ut i livet, at hun er på vei ut, bort, vekk fra meg... hun er min, min lille, og nå vil hun ikke bæres.... Verden faller fra hverandre i sin grå tomhet, avvisende og kald.

-Ikkje bær meg når du e så kald på hendene, mamma. Bær meg når du e varm!

Og verden faller tilbake på plass i sin gnistrende rosa lykkelighet, og i morgen, i morgen skal jeg varme hendene grundig, godt og lenge, og jeg skal bære henne rundt og snuse henne inn og nyte at hun ennå en stund er lillejenta mi.....