Voksen

Jeg er ikke sint. Ikke er jeg veldig skuffet heller, jeg er bare litt... snurt? Føler meg litt lurt, litt sånn katta-i-sekken lurt.

Fordelen med å være voksen

Som barn trodde jeg oppriktig at de hadde svar på alt. De. De voksne. Mamma. Pappa. Frøken. Skoletannlegen(!). Presten. Rektorfaren til venninna mi. Han i banken. Hun litt gamle på butikken. Han med de snille øynene som jobbet sammen med faren min. Legen.  Hun snille på biblioteket. Ja, til og med han som var nesten voksen og bodde i leilighet regnet jeg med hadde oversikt og peiling, visshet og svar på alt! Ikke minst hadde de roen, tryggheten og ikke spor av hverken sommerfugler, elefanter eller skrekkøgler i magen.

Jeg gledet meg til nettopp dette. Ro. Trygghet. Manglende hurlumhei i magen. Trygghet. Oversikt. Og ikke minst: Alle svar. Ja, jeg hadde det en stund litt travelt med å bli voksen nettopp på grunn av det. Ro. Svar. Oversikt.

Jeg ble lurt. Barndommens grønne dal og høye fjell holdt meg for narr.

Jeg har ikke særlig mange svar. Ikke har jeg særlig peiling heller, og i skrivende stund sitter jeg med skrekkøgler i magen, og jeg lurer ennå på mangt og mye og mangler ennå svar på det meste. Jeg gruer meg til ting jeg burde glede meg til. Fordi det er folk der. Gode folk. Jeg leter etter svar. Svar jeg aldri får.  Svar jeg fryktelig gjerne skulle hatt. Etterhvert innser jeg at det gjelder de fleste. Statsministeren spiller Candy Crush for å rydde i hodet mellom slagene. Kjendiser danser til "What does the fox say?", kollegaer smugspiser japp på jobb, flere enn meg har tørket tårer på do og latt som om alt er vel. Selv presten har snakket om sin tvil, og selv tannlegen har innrømmet en feil.

Voksen, altså. Uten svar. Uten ro. Uten full kontroll.

Skummelt. Og litt fint.