Ut på tur. Og dibbedutter.

Ikke fotformsko

Av og til skal jeg ikke stikke under en stol at det kan være fantastisk deilig med mitt eget selskap. Eller, for å være mer spesifikk, det kan være fantastisk deilig å slippe noen av rollene som utgjør hverdagen. Min hverdag. Selv om jeg liker å gå i roller. Altså.

Søndag ettermiddag til tirsdags kveld var jeg på tur alene. Uten mammarollen (joda, jeg både ringte hjem og lengtet hjem og kjøpte gaver hjem og fortalte og skrøt og...ja...), uten konerollen (se forrige parantes), uten lærerrollen (jo, jeg meldte med kollegaer både i og utenfor embets medfør), vaskeromromsrollen (HELT lagt bort), naborollen (fyren på naborommet hilset ikke, så hvorfor skulle jeg?), sunn og fornuftig livsstil-rollen (ærlig talt....hvor ofte er jeg på kurs?) og allværsjakkerollen (høyhæla røde sko, rød jakke som støter vann bort som en svamp). Jeg var i Oslo. På gamle studentsteder. Mimre mimre. På kafé. Gatelangs. Hotell. Kurs.

Høst i Oslo. 

Kurs i fortellerkunst "konne ikkje passt bedre", ifølge kollegaer, og i følge eget energikick og glødende iver for å hive meg uti fortellingens fabelaktige verden, stemmer nok det. Flotte mennesker, flotte ledere, flott sted (Louvisenberg gjestehus). God mat. Fellesskap. Latter. Interessante samtaler. Lærdom. Andre mennesker som trodde jeg var adskillig yngre enn jeg er (bless you, Turid fra Hundvåg). Ideer. Skryt. Kritikk. Gåsehud. Tårer i øynene. Og dibbedutt.

For man skal jo komme fram. I røde, høyhæla sko. Og siden min stedssans er noe fraværende, og min kartleseregenskap er noe enda mer fraværende, insisterte gemalen på å utstyre meg med app. Google maps app. Hvor jeg kunne velge rute, velge hvor jeg skal og velge hvor jeg går fra. Og jeg følges av en liten blå prikk på mobilen, og intens dirring når det er på tide å skifte retning. Og...

Jeg kom trygt fram. Hver dag. Kanskje ikke helt på grunn av dibbedutten, siden jeg faktisk har trasket der  temmelig ofte  en gang i hine hårde. Og siden mobilen gikk tom for strøm etter overvetters energisk fotografering av høst på St.Hanshaugen.

Men det funket. Jeg følte meg både sunn og sprek og sinnsykt moderne da jeg gikk og glante ned i mobilen hele tida (til altså høst-euforien slo meg). Og fikk slettes ikke noen assosiasjoner i det hele tatt til halvsjuepisoden med Ann Mari og walkman og dingling uti veien. (neida. Finner ikke klippet på denne YouTuben eller på  nettTV. Det er jo selvsagt ikke fordi jeg er gammel eller noe.)

Kurs i fortellerkunst er fint. I allfall hvis du liker å fortelle. Og liker å høre at andre forteller. Og liker å få tilbakemeldinger.  Dibbedutter er også fint, igrunn. Så lenge de fungerer.

Og det er litt fint å være hjemme igjen også. Til alle rollene. Og alderen som passer meg godt. Og fornuftige sko. Og mann og barn og de egentlige fortellingene. Livet. Men jeg er klar igjen. Snart. For nytt kurs. Med ufornuftige sko. Desserter. Og Turid fra Hundvåg, som trodde jeg var mye yngre enn jeg er.  En fortelling, sier du, var det akkurat det du trengte? Jasåmen, you just call out my name!

Mer høst i Oslo

Dekket bord

Dessertbord

Ikke helt moderne vaskeservant på do (kaldt vann)

Trappeoppgang hvor jeg kjenner sus i serken
(dongerybukseserken)

Kapell

Gode påminnelser både her og der!

...og her og der!

Cathinka Guldberg

Påminnelser

Ro i sjelen, ord for natten