Til deg med alle svara

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Til deg med alle svarene. Med de store orda, to rette streker under alt du sier. Du som alltid finner svar, og som alltid kan forklare, du som alltid vet hva det egentlig betyr, du som alltid vet hva vi egentlig mener. Til du som snakker med caps lock på alle ord, du som bruker kommentarfeltet flittig, du som vet hva du mener, du som vet hva du vil, du som er overbevist om at du vet hva du snakker om, uansett. Du som roper i debatter, du som flirer av andres forsøk, du som avslutter setningene for andre. Til deg med kronisk utestemme, du som trør flatt, du som aldri ser deg tilbake. Til deg som alltid har opplevd noe verre, men som aldri har latt deg knekke, til deg som mener tårer er svakhet, at psykisk sykdom er mangelen på evnen til å ta seg sammen. Til deg som mener arbeidsledighet er latskap, og at du vet det meste om hvordan det er å være ung, for du har jo vært ung selv. Til deg som aldri har vært redd, syk eller alene. Du som aldri har måttet flykte, til du som kan gi juling til de som angriper deg, du som aldri lytter etter fottrinn eller frykter skyggene. Til du som tror riktig. Stemmer riktig. Tilhører den riktige kretsen. Har den riktige jobben, utdannelsen, familien. Til du som ikke tar feil. 

Av og til er jeg deg. Av og til er det jeg som påberoper meg svarene. Av og til er jeg hard og kantete, og snakker øredøvende. Av og til gjør jeg det fordi jeg faktisk tror jeg har svarene. Andre ganger- og kanskje som oftest- gjør jeg det fordi jeg er redd. Fordi jeg vil skjule hvor liten jeg er. Eller fordi jeg er såret. Jeg tror ikke jeg er alene om å rope høyt for å skjule egen usikkerhet, eller for å unngå å kjenne på egen skam. 

En av de modigste menneskene jeg kjenner inviterte som voksen sin mor inn i livet igjen. Steile fronter, alvorlig svik, vonde anklager og mors valg om å ikke se det ufattelige som måtte bli sett, ensomt valg og en ung kvinne som la flere land bak seg for å komme unna barndommens smerte. Hun ropte høyt. Hun nektet. Hun gjemte sin egen redsel, ensomhet og litenhet i alle de store orda, tråkket andre ned mens hun kapslet inn det unevnelige. Men som voksen snakket hun med kjærlighetsfylt innestemme om verdien i å være god. Om å strekke ut hånden sin. Ikke naivt. Ikke selvutslettende. Men å velge. Og å velge bort. Mor og datter rakk å skape noen nye bånd, men aldri å snakke gjennom det som smertet. I minnetalen i begravelsen sa datteren at hun lærte seg å se at mor valgte feil da hun sviktet datteren som barn, men at hun selv valgte riktig da hun valgte å ta opp igjen relasjonen, selv hvor skjør den var.

Til deg. Og meg. Vi som av og til roper så høyt at vi ikke hører oss selv. Vi er små inni. Alle.

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

(Nordahl Grieg: Kringsatt av fiender, vers 7 og 5)

People with a limp

Noen ganger, når det blåser stiv kuling fra alle kanter, og det er storm i kastene på innsida, når tankene ikke fester seg men flyr avgårde, når uroen i magen gjør vondt og når søvnen tar farvel, noen ganger når livet kjennes ut som en seilas og man ikke aner hvor man skal, da er det nødvendig å bli sett. Noen ganger, når livet leker og man har full kontroll, når man med letthet gjennomfører de mest kompliserte dansetrinn her i livet, og med et smil innkasserer gode stilkarakterer, da gjør det godt å bli sett. Noen ganger, når man smiler utvendig og tilsynelatende ler høyt, mens skyggene fyller alt inni og tåkelegger følelsene, kan det at andre ser, være det eneste som hjelper. Noen ganger, når man føler seg ubrukelig og når man føler seg liten, eller når man føler seg stor og uovervinnelig, noen ganger trenger man å bli sett. Bekreftet. Utfordret, kanskje, men mest av alt regnet med. 

Første gang jeg ble utfordret og ble sett, var som 11-12 åring i barnekoret, hvor jeg fikk vikariere som en slags dirigent på noen opptredener. Et hode kortere enn de fleste andre i koret, men eldst- og sett. Jeg har fått ansvar, tatt ansvar. Bidratt, engasjert meg- og jeg har flere ganger opplevd å bli sett. Som voksen student ble jeg sett og utfordret, selv på de tøffeste dagene, de dagene pusten gikk i stå, av kloke medstudenter og forelesere. Jeg har blitt sett. Men ikke alltid. Andre ganger har jeg vært mer usynlig, jeg har ønsket å bli sett, ønsket det såpass at jeg har blitt til en støy, at jeg har blitt til andres uromoment, at jeg har blitt til et problem. Feil og mangler roper høyere enn verdi. Ganske ofte har jeg latt meg overse, gjemt meg i tryggheten som finnes i å være usynlig, en falsk trygghet, for jeg trenger å bli sett. Det er så lett å bli mer synlig som et problem enn det er å bli sett på som en mulighet. 

Å møte mennesker som vet hvor vondt det kan gjøre i livet, har vært en del av jobben min de siste åra. Samtaler med mennesker som virkelig vet hvor vondt det kan gjøre på innsida, og som gjentatte ganger opplever at erfaringene de har blitt påført av andre gjør at de blir sett på som et problem av andre mennesker, har lært meg utrolig mye. Alle trenger å bli sett, ikke som et problem, men som en mulighet! Jeg har lært utrolig mye, sett andres styrke, se hvordan den mest smertefulle erfaring kan anvendes til å vokse. Jeg har grått på jobb, grått med mennesker, grått av fortellinger og av ydmykhet- jeg har fått sett mennesker reise seg. Ta plass. La seg bli sett. Anerkjent. 

En av de klokeste jeg har møtt, skulle fortelle sin historie til mennesker i helsevesenet en gang. Jeg fikk lov til å være med som heiagjeng og støtte, og like før, mens mikrofonen ble festet, spurte vedkommende "hvorfor vil dere egentlig høre på meg? Jeg har jo ikke utdanning eller noe annet?" Svaret var: "men du har akkurat det vi trenger!" Trenger jeg si at foredraget gikk strålende? At de fleste av oss gråt oss gjennom hele greia, og at jeg boblet av stolthet over å være heiagjeng? 

Alle trenger vi å bli sett som en mulighet. Ikke et problem. Uansett hvem. Hvor. 

Tung tids tale

Det heiter ikke: eg - no lenger

Heretter heilter der: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot 

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd

barm slår varmt imot barm. 

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!

(Halldis Moren Vesaas)

(Sist av alt: tittelen har jeg lånt. Jeg har lånt den av en ypperlig forfatter som heter Truls Åkerlund. I en av bøkene sine forteller han om at han spurte en amerikansk kirkeleder en gang om hvem han så etter da han ville finne ledere i en menighet. Svaret var "People with a limp")

Noen dager...

...noen dager er det simpelthen ikke allright, ikke noe er allright, hverken om morgenen eller in the evening, men man henger jo med likevel, gjør man ikke, jeg mener, man kan jo ikke slippe taket bare fordi det blåser litt, eller stormer, eller regner litt hardt, man slipper jo ikke taket om det blir frost en gang iblant heller, gjør man, eller om det blir sånn springe-rundt-uten-klær-varmt, eller om det hagler eller snør, man holder taket likevel, gjør man ikke, samme hvor allright eller lite allright det egentlig er...

gjør man ikke?

Om å tenne lys...

Hun sitter på gulvet og kjenner kulden krype oppover ryggen. Skyggene faller rundt henne, de ser ut til å vokse, leve, bevege seg, det er lyder av vind, ulende lyder, det er som om vinden gråter med henne, som om verden vil si at hun ikke er alene, hun skal vite det, det faller mange tårer i dette selsamme mørket.

Men akkurat der hun sitter, er hun alene og det er mørkt, og samme hvor høyt vinden jamrer seg, er det lyden av sine egne forknytte hulk hun hører.

Hun har sittet på gulvet lenge, men ikke evig. Det var de glade, lyse dagene, dagene for lenge siden og litt siden, dagene hun danset, dagene hun lo. Dagene hun så forbi skyggene og lot lyset fylle huset, sinnet, henne. Dagene hvor hun ikke satt, hun ikke sto, hvor bena svevde over gulvet og hun var lett, lett som en fjær, lett som et pust, men det er lenge siden og litt siden disse dagene. Nå sitter hun på et gulv. Og kan ikke se hvordan hun skal reise seg.

Hadde hun sett ut av vinduet, hadde hun reist seg, stått, vendt litt på hodet og fokusert ut og forbi, ville hun sett de tusener av lys han, hun og de har tent for henne. Lysene de prøver å la lyse, igjen og igjen, lysene hun tilsynelatende aldri ser, eller vil se, eller greier se. Sporene etter dagene hun danset. Restene etter et liv.

Hun sitter på gulvet og lar skyggene dekke henne, mørke, tenker hun, mørke, mens skyggene danser.

Hun ser ikke da at uten lys vil det heller ikke bli noen skygger.

“Maybe ever’body in the whole damn world is scared of each other.”

― John Steinbeck, Of Mice and Men

Bladene virvler, danser, leker, lander. Blir til en gulrødbrun sti bortover veien, bred, smal, tykk, tynn. Det suser og uler ute, og hun kryper inn i klærne og gjemmer seg, følger bladene med øynene og lar høsten legge seg over henne, krype inn i henne, fylle henne. Kulden, vindkastene, virvlingen, alt fyller henne der hun skjuler seg bak skjerf og genser, bak smil og lue. Hun lar rim legge seg rundt henne, et tynt islag som nesten er usynlig, men ugjennomtrengelig. Mørket fyller henne, hun omfavner mørket, lar seg omfavne, oppsluke, gjemmer seg, skjuler seg, forsvinner inn i høsten. Hun er redd. Redd for dette mørket hun likevel omfavner. Virvlingen. Vindkastene.

Han aner det bare, konturene av mørket hennes. Kulden, virvlene. Hun smiler, er lik, er glad, tilsynelatende full av sommer, tilsynelatende full av lys, men den bleke høsten har gjort henne litt mindre, litt gråere, litt stillere. Hun har gjemt det, men han ser det, han tror han ser det, sporene av høsten, høststormen og kulden. Rim. Han vil så gjerne si de rette ordene. Trøste. Gi. Varme. Tenne et lys. Mange lys. Vise henne de dansende sprakende fargene som også er høsten. Han er redd. Redd for mørket som omfavner henne. Redd for å være til bry, til å tenne lys hun ikke ønsker skal tennes.


Han gjør det ikke.


Hun ser ikke det han ikke gjør.


Høst.

Om å se

Det skal ikke så mye til. Hun vet det. Det skal lite til for å fylle noe av det enorme tomrommet som truer med å sluke henne innenfra, lite til før mørket er litt lysere og murringen i ryggen gir seg. Det skal ofte ikke mer enn et blikk til, et blikk som sier at hun er sett, eller et smil, eller kanskje en kommentar, en samtale hun ikke selv setter i gang. Det trenger ikke handle om henne, ikke om noe ordentlig en gang, men gjerne om noe dagligdags, politikk eller sport. Mat, kanskje?

Det skal så lite til. Han vet det. Hadde noen av dem sett på ham da han kom inn i rommet, eller satt seg ved siden av ham. Den urolige klumpen i magen blir så mye mindre da, med en gang. Hadde noen spurt om hva han mente, eller lurt på om han ville bli med, hadde han gjerne sagt nei, men han hadde sagt nei og vært synlig. Nå er han usynlig. Tom. Urolig i hele seg, svett på ryggen, kald i pannen. Det skal så lite til. Lite som ikke er der.

Det skal så lite til, tenker hun, det usynlige barnet ved vinduet. Læreren skal bare se på henne, rett på, ikke sveipe over, men se. Ikke høre det riktige svaret hun har, men se på henne, se forbi de sirlige flettene og de rene klærne og spørre henne, spørre om noe ordentlig, om hvordan hun har det, om hun har venner, om hun liker seg. Om de andre kan se henne. Læreren trenger ikke spørre med ord, bare med øynene hadde vært nok, det skulle så lite til før veggene som truer med å suge henne inn i seg, bøyer seg bakover igjen, for en stund, iallfall. Alt er så riktig ved henne. Derfor er hun usynlig. Ingenting er riktig inni. Det skal så lite til før noen ser.

Han går forbi

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. For det vil de nok. Det står til og med på plakatene, sirlig håndskrevet står det, alle velkomne, og han er jo en av alle, han er jo det. Er han ikke? Han har tenkt noen ganger at det nesten hadde vært bedre om de hadde sagt det høyt, vi vil ikke ha deg her, kunne de sagt, og han kunne blitt litt sint og litt såret og følt noe sånn ordentlig, men de har ikke sagt det. Ikke det heller.

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. Men det er bare det at han er der ikke. Ikke nå lenger. Han var der forresten ikke når han var der heller. Ikke ordentlig. Han var der, men han merket ikke at han var der. Til slutt greide han ikke høre etter lenger, lengselen etter å bli sett overskygget alle ord og alle toner og han kjente ensomheten som en smerte i ryggen, under bena og i magen. Det er lenge siden nå, nesten fire måneder har gått siden han gikk ut døren og tenkte han skulle ta en pause for å se om han ble mer synlig i fraværet, en pause for å se om noen merket en tom stol eller et tomrom om han ikke kom. Han hadde tenkt de kanskje ville spørre etter ham, først seg i mellom, siden på butikken, hvis de så ham der, hei, ville de si, vi savner deg, hvor blir det av deg, håper du kommer snart, du hører jo til, vet du. De sa aldri det. Ikke på butikken. Ikke hjemme. Kanskje seg i mellom, men han vet ikke. De smiler så vidt når de ser ham, et hurtig smil, som aldri når øynene og aldri munner ut i spørsmålet han aldri tør svare på; "hvordan har du det?"

For hvordan har han det? Han aner ikke. Har han det, i det hele tatt?

Han går forbi hver søndagskveld, det er lys og varme, et par biler utenfor, og han lengter litt inn, men lengselen erstattes raskt av sorg. Savnet. De harde kantene savnet utgjør, savnet etter å være en del av, etter å være synlig. Han har sittet så ofte på en blå stol og vært alene blant alle, han har tatt opp plass og burde vært hjemme, for hjemme er han tilstede, hjemme er han synlig, selv om det bare er han, der også.

Han går forbi hver søndagskveld, også den kvelden det er strategimøte om hvordan en skal nå flere.

Han går forbi.

Å slenge seg inn i åpne armer

Av og til er det skikkelig nødvendig minne seg selv på gode ting. Som i dag. Dette er en av de viktigste historiene for meg. En historie om håp, trøst, utrettelighet og om å være god nok. Ser du hvilken fortelling det er? Min fortelling, faktisk. Bare mye bedre skrevet enn jeg gjør det. Og mye kulere presentert enn jeg er. Så, altså, på morgenkvisten. Uansett hvem, hva eller hvor.

Uansett hvem du er, hva du tror og hva du ikke tror. Omfavnelser får livet videre. Dette er historien om min. Eller, historien jeg skriver meg selv inn i. Omfavnelsen jeg skriver meg selv inn i. Kjenner du den igjen? Deler den gjerne, og vil gjerne lytte til din.

Hva er din omfavnelse?