“Maybe ever’body in the whole damn world is scared of each other.”

― John Steinbeck, Of Mice and Men

Bladene virvler, danser, leker, lander. Blir til en gulrødbrun sti bortover veien, bred, smal, tykk, tynn. Det suser og uler ute, og hun kryper inn i klærne og gjemmer seg, følger bladene med øynene og lar høsten legge seg over henne, krype inn i henne, fylle henne. Kulden, vindkastene, virvlingen, alt fyller henne der hun skjuler seg bak skjerf og genser, bak smil og lue. Hun lar rim legge seg rundt henne, et tynt islag som nesten er usynlig, men ugjennomtrengelig. Mørket fyller henne, hun omfavner mørket, lar seg omfavne, oppsluke, gjemmer seg, skjuler seg, forsvinner inn i høsten. Hun er redd. Redd for dette mørket hun likevel omfavner. Virvlingen. Vindkastene.

Han aner det bare, konturene av mørket hennes. Kulden, virvlene. Hun smiler, er lik, er glad, tilsynelatende full av sommer, tilsynelatende full av lys, men den bleke høsten har gjort henne litt mindre, litt gråere, litt stillere. Hun har gjemt det, men han ser det, han tror han ser det, sporene av høsten, høststormen og kulden. Rim. Han vil så gjerne si de rette ordene. Trøste. Gi. Varme. Tenne et lys. Mange lys. Vise henne de dansende sprakende fargene som også er høsten. Han er redd. Redd for mørket som omfavner henne. Redd for å være til bry, til å tenne lys hun ikke ønsker skal tennes.


Han gjør det ikke.


Hun ser ikke det han ikke gjør.


Høst.