Om å se

Det skal ikke så mye til. Hun vet det. Det skal lite til for å fylle noe av det enorme tomrommet som truer med å sluke henne innenfra, lite til før mørket er litt lysere og murringen i ryggen gir seg. Det skal ofte ikke mer enn et blikk til, et blikk som sier at hun er sett, eller et smil, eller kanskje en kommentar, en samtale hun ikke selv setter i gang. Det trenger ikke handle om henne, ikke om noe ordentlig en gang, men gjerne om noe dagligdags, politikk eller sport. Mat, kanskje?

Det skal så lite til. Han vet det. Hadde noen av dem sett på ham da han kom inn i rommet, eller satt seg ved siden av ham. Den urolige klumpen i magen blir så mye mindre da, med en gang. Hadde noen spurt om hva han mente, eller lurt på om han ville bli med, hadde han gjerne sagt nei, men han hadde sagt nei og vært synlig. Nå er han usynlig. Tom. Urolig i hele seg, svett på ryggen, kald i pannen. Det skal så lite til. Lite som ikke er der.

Det skal så lite til, tenker hun, det usynlige barnet ved vinduet. Læreren skal bare se på henne, rett på, ikke sveipe over, men se. Ikke høre det riktige svaret hun har, men se på henne, se forbi de sirlige flettene og de rene klærne og spørre henne, spørre om noe ordentlig, om hvordan hun har det, om hun har venner, om hun liker seg. Om de andre kan se henne. Læreren trenger ikke spørre med ord, bare med øynene hadde vært nok, det skulle så lite til før veggene som truer med å suge henne inn i seg, bøyer seg bakover igjen, for en stund, iallfall. Alt er så riktig ved henne. Derfor er hun usynlig. Ingenting er riktig inni. Det skal så lite til før noen ser.

Når det verker i sårene

Noen ganger senker mørket seg. Det kan komme fort, en vegg, raskt mot meg. Det kan komme sakte. Sakte, forsiktig, nesten mykt, tilsynelatende vennlig. Men så er det der. I hele meg. I alle kroker av sjel og hjerte er det mørkt, mørkt og kantete. Stikkete. Sårene, de gamle sårene som sitter i hjerte, sjel og hode, de sårene verker, de smerter, de lager nye sår og lar hverdagstankene bli tunge, kantete og mørke tanker. Andre mennesker blir fiender jeg må skjule mørket for. Skjule gråten for. For jeg gråter. Jeg gråter på badet, i dusjen, på do. Under dyna om natta, mens sovepusten i den andre delen av senga er jevn. Jeg gråter i bilen. Jeg kan ligge hulkende på teppet i stua, det myke, gode teppet, og ikke vite hvordan jeg skal kunne reise meg igjen. Men jeg reiser meg. Jeg roper stumme rop til alle som ikke hører, og jeg lengter etter en hånd på skulderen, en klem, trøst, trøst av den typen som får tårene mine til å flomme over, trøst av den typen som sier at tårer er greit. Den typen trøst som er en klem, en favn, et gjemmested og et menneske som venter, som ikke tillater meg å se på klokka, men lar meg gråte ferdig.

Noen ganger, når jeg nesten drukner i mørket og lysglimtene er så små og så langt borte at de er umulige å se, noen ganger av de gangene, av de gangene hvor de gamle sårene er som nye, hvor ensomheten, mørket og smertene gjør aller mest vondt, og ingen trøst er å få, ingen klem er å finne, ingen favn er å hvile i.

Noen ganger av de gangene jeg tror jeg aldri vil komme opp igjen, noen av de gangene
det ikke er noen der
ingen
er jeg glad for at det krever mye energi å ikke.

Ikke.

For ikke er ikke et alternativ når små lysglimt begynner å vise seg, når jeg får øye på stjerner, når det danser et fargesprakende gjenskinn av solen i en skygge. Når solen liksom nesten bryter fram, når jeg står hele dagen, når jeg ikke skjuler gråten for den er ikke der. Når jeg ser at mange små klemmer er et godt substitutt for den store favnen jeg vil gjemme meg i. Når mørket viker, og dagen er dag. Og kantene gjemmes trygt inne i brystet, inne i tankene, borte, for denne gang. Og for hver gang jeg kjenner at jeg begynner å se igjen, begynner å ane, når jeg pusles sammen så smått, krukkebitene limes forsiktig sammen, da. Da.

Da er jeg glad for at jeg er. Glad for at jeg ikke.

Trøst som virker

Av og til er det dager som er fulle av vondt i magen og engstelse, dager som stikker et sted bak øyet, som verker i magen og gir deg vond nakke. Som får deg til å glemme hva du nettopp har lest og glemme hva du snakker om. Dager hvor man vil ligge under pledd og bare være, hvor man vil omfavnes og klemmes og passes på og være bitteliten.

Som i dag.

Hun værer det, jenta mi på fem år, hun værer at mamma ikke er helt i mammaslag, og at mamma vil gjemme seg litt og ha litt ro og fred og tid. Hun vil dulle. Trøste. Hjelpe. Og så kommer den, trøsten. Den ordentlige. Hun vet hva mammaen trenger:

-Ska eg sei heile alfabetet te deg uten å lesa det, mamma?

Og selvsagt skal hun det. Og det er det helt riktige. Selvsagt. Det er trøst som virker. 

Prisen for å møtes er en gang å skilles

Det var de rosenrøde, nyforelskede dagene. Det var de dagene med fnising og latter, med smil og blikk med skjulte budskap. Det var tvinnede hender og sommerfugler i magen, bankende hjerter og yr, lett gange og brennende lengsel etter å være nær, etter å kjenne, etter å elske. Det var den lyseblå hverdagen, med ost på skiva og kaffekoppen med samtaler, hverdagssamtalen, de små ordene om livet, om oppvask og klesvask og morgendagens middag. Det var de mørkerøde høytidsdagene, med hvit kjole og blomster og bankende hjerter og fornøyde smil, jublende kyss og høylydte kjærlighetserklæringer. Det var de gule, gode dagene med bok i solveggen, rødvin og dype samtaler, samtaler om meningen, selve Meningen. Det var de lyseblå og lyserosa babydagene, med engstelig lykke og babytær, kyss, lukt og nye lyder, myk og dunete varme. Det var de grønne, håpefulle, stolte dagene, dager hvor lærdom ble utprøvd og man jublet over små skritt eller en tå i munnen eller et smil eller et ord. Det var de mørkeblå engstelige dagene hvor noe kunne være galt, hvor det gjorde vondt inne i kroppen, inne i hjertet, engstelig vondt, rødprikkete og glødende vondt, dagene som knuste og eksploderte og ble en million glassbiter, glassbiter som skar seg inn overalt, som gjorde vondt og som verket og smertet til det ubegripelige, glassbiter som skar arr, tusenvis av arr, små og store, dype arr. Det var de lilla dagene, de ubegripelige mørke og tunge dagene. De dagene hvor man ikke aner og ikke vet og ikke tror og ikke tør og ikke håper. Dager man vet hva man mister. Dager man mister.

Det er og var og er disse dagene. Hver dag.

Og midt i alle disse fargene og dagene vet man at at prisen for å møtes, elske, leve, danse kan være svært høy. Men alltid verd det.

(ordene i tittelen har jeg lånt fra Torstein, en venn som valgte å gå ut av livet alt for tidlig)