People with a limp

Noen ganger, når det blåser stiv kuling fra alle kanter, og det er storm i kastene på innsida, når tankene ikke fester seg men flyr avgårde, når uroen i magen gjør vondt og når søvnen tar farvel, noen ganger når livet kjennes ut som en seilas og man ikke aner hvor man skal, da er det nødvendig å bli sett. Noen ganger, når livet leker og man har full kontroll, når man med letthet gjennomfører de mest kompliserte dansetrinn her i livet, og med et smil innkasserer gode stilkarakterer, da gjør det godt å bli sett. Noen ganger, når man smiler utvendig og tilsynelatende ler høyt, mens skyggene fyller alt inni og tåkelegger følelsene, kan det at andre ser, være det eneste som hjelper. Noen ganger, når man føler seg ubrukelig og når man føler seg liten, eller når man føler seg stor og uovervinnelig, noen ganger trenger man å bli sett. Bekreftet. Utfordret, kanskje, men mest av alt regnet med. 

Første gang jeg ble utfordret og ble sett, var som 11-12 åring i barnekoret, hvor jeg fikk vikariere som en slags dirigent på noen opptredener. Et hode kortere enn de fleste andre i koret, men eldst- og sett. Jeg har fått ansvar, tatt ansvar. Bidratt, engasjert meg- og jeg har flere ganger opplevd å bli sett. Som voksen student ble jeg sett og utfordret, selv på de tøffeste dagene, de dagene pusten gikk i stå, av kloke medstudenter og forelesere. Jeg har blitt sett. Men ikke alltid. Andre ganger har jeg vært mer usynlig, jeg har ønsket å bli sett, ønsket det såpass at jeg har blitt til en støy, at jeg har blitt til andres uromoment, at jeg har blitt til et problem. Feil og mangler roper høyere enn verdi. Ganske ofte har jeg latt meg overse, gjemt meg i tryggheten som finnes i å være usynlig, en falsk trygghet, for jeg trenger å bli sett. Det er så lett å bli mer synlig som et problem enn det er å bli sett på som en mulighet. 

Å møte mennesker som vet hvor vondt det kan gjøre i livet, har vært en del av jobben min de siste åra. Samtaler med mennesker som virkelig vet hvor vondt det kan gjøre på innsida, og som gjentatte ganger opplever at erfaringene de har blitt påført av andre gjør at de blir sett på som et problem av andre mennesker, har lært meg utrolig mye. Alle trenger å bli sett, ikke som et problem, men som en mulighet! Jeg har lært utrolig mye, sett andres styrke, se hvordan den mest smertefulle erfaring kan anvendes til å vokse. Jeg har grått på jobb, grått med mennesker, grått av fortellinger og av ydmykhet- jeg har fått sett mennesker reise seg. Ta plass. La seg bli sett. Anerkjent. 

En av de klokeste jeg har møtt, skulle fortelle sin historie til mennesker i helsevesenet en gang. Jeg fikk lov til å være med som heiagjeng og støtte, og like før, mens mikrofonen ble festet, spurte vedkommende "hvorfor vil dere egentlig høre på meg? Jeg har jo ikke utdanning eller noe annet?" Svaret var: "men du har akkurat det vi trenger!" Trenger jeg si at foredraget gikk strålende? At de fleste av oss gråt oss gjennom hele greia, og at jeg boblet av stolthet over å være heiagjeng? 

Alle trenger vi å bli sett som en mulighet. Ikke et problem. Uansett hvem. Hvor. 

Tung tids tale

Det heiter ikke: eg - no lenger

Heretter heilter der: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot 

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd

barm slår varmt imot barm. 

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!

(Halldis Moren Vesaas)

(Sist av alt: tittelen har jeg lånt. Jeg har lånt den av en ypperlig forfatter som heter Truls Åkerlund. I en av bøkene sine forteller han om at han spurte en amerikansk kirkeleder en gang om hvem han så etter da han ville finne ledere i en menighet. Svaret var "People with a limp")