Om å tenne lys...

Hun sitter på gulvet og kjenner kulden krype oppover ryggen. Skyggene faller rundt henne, de ser ut til å vokse, leve, bevege seg, det er lyder av vind, ulende lyder, det er som om vinden gråter med henne, som om verden vil si at hun ikke er alene, hun skal vite det, det faller mange tårer i dette selsamme mørket.

Men akkurat der hun sitter, er hun alene og det er mørkt, og samme hvor høyt vinden jamrer seg, er det lyden av sine egne forknytte hulk hun hører.

Hun har sittet på gulvet lenge, men ikke evig. Det var de glade, lyse dagene, dagene for lenge siden og litt siden, dagene hun danset, dagene hun lo. Dagene hun så forbi skyggene og lot lyset fylle huset, sinnet, henne. Dagene hvor hun ikke satt, hun ikke sto, hvor bena svevde over gulvet og hun var lett, lett som en fjær, lett som et pust, men det er lenge siden og litt siden disse dagene. Nå sitter hun på et gulv. Og kan ikke se hvordan hun skal reise seg.

Hadde hun sett ut av vinduet, hadde hun reist seg, stått, vendt litt på hodet og fokusert ut og forbi, ville hun sett de tusener av lys han, hun og de har tent for henne. Lysene de prøver å la lyse, igjen og igjen, lysene hun tilsynelatende aldri ser, eller vil se, eller greier se. Sporene etter dagene hun danset. Restene etter et liv.

Hun sitter på gulvet og lar skyggene dekke henne, mørke, tenker hun, mørke, mens skyggene danser.

Hun ser ikke da at uten lys vil det heller ikke bli noen skygger.