Veien til Bedehuset... eller noe.

10 gode råd og erfaringsbasert kunnskap om bedehuslivet. Fyll gjerne ut med egne erfaringer!

(Har de siste 3 årene samlet erfaring og informasjon som kan være til relevant bruk for nettopp... deg?
Iallfall dersom du er litt sånn som meg, som prøver å klyve over den dørterskelen gang på gang.)

1) Informasjon: Plakater og lapper i postkassen er åpenbart den mest effektive kommunikasjonsformen. På den måten får man vite hva som skjer, når det skjer og ikke minst hvem som arrangerer. Dette har jeg, i det siste, forstått at er uhyre sentralt. Bortsett fra plakatene, er ditt eneste håp om informasjon at du enten er født inn i det, og er flasket opp med hvilke dager det er møter og når de begynner og hva slags møter det er, eller noen med denne kunnskapen adopterer deg.
Det er nemlig en hel del ting og arrangement og fester og aktiviteter som alltid har vært slik, så derfor er det bare sånn, og det er akkurat de dagene fordi det alltid har vært sånn og det må man bare vite.
Disse arrangementene er det lite sannsynlighet for at du får lapp om i postkassen, hvis ikke du skal bidra med hjemmebakst eller kaffikoking, da.

Alle er velkomne, betyr nok sannsynligvis at alle er velkomne, men erfaringen tilsier at når alle er velkomne med svært snirklete skrift (sånn edderkopp-med-blekk-skrift), må du regne med overraskelse og forvirring om du kommer.






Ellevillt rytmeinstrument

2) Sang og musikk: Alle sanger i sangboka kan synges tostemt. Alle kan akkompagneres med piano eller el-piano med orgellyd. Muligens også gitar. Det er viktig å kunne gli på tonene, og se skikkelig trist ut når man synger om himmelsk glede. Trommer og andre rytmeinstrumenter er muligens uhørt, men jeg har personlig erfart både rytmeegg, tamburin og høylydt takttramping.







Dei tøffe karane

3) Klær: Det er viktig å kle seg sømmelig, og selv om damene ofte er både moderne og snertne i klesvalg, er det et heftig vestpress på gutta. De kule har skinnvest og burgunderrød skjorte, mens de nest-kuleste har skjorte med kofte over. De øverste lederne og sjefene (menn) har lisseslips. Veldig usikker på hvorfor, mulig de er forpliktet via eierskap i lisseslipsaksjer? Vet ikke hva som skjer med de som ikke har vest eller kofte, om de blir mobbet, uthengt eller straffet. Men blant litt yngre virker det som en motbølge er i emning med moods of Norway-klær. Til opplysning: Skinnvest matcher visst traktorskjorter også, viser det seg.  Rutete skjorter matcher visst prikkete slips. Hm.

Alle er sømmelige på håret. Alle. De som har hår, iallfall. Skjegget er sømmelig hos dem som har det også. Selvsagt. Jeg har observert krøllruller, men de var under et skaut. Og på en dame.


4) Plassering: Det er åpenbart best polstring, lyd, servering og komfort på de bakerste stolrekkene. Det er nemlig der alle sitter. De som sitter lenger framme, er enten barn, de som er sent ute (gjerne i kombinasjonen med barn) eller talere. Det finnes en stol med egen pute også. Jeg sitter aldri der.

Det er snodig at man kan stirres intenst på bakfra, men er usynlig forfra. Har muligens noe med egenskapen til Plassering Av Stol å gjøre.

Madagaskar. Mange
var der i 1976.

5) Talere: Mye kunnskap. Evnen til å prate høyt, lenge og gjerne monotont. Muligens avbrutt av en solosang av seg selv, eventuelt fruen. Går trolig gjennom et langt studium i uttale av ord, og får kanskje poeng på en eller annen forkynnerskala for hver gang de henviser til noe man kollektivt skal huske.... Eller noen, som "han Roger som vi alle husker, som reiste i de nordlige fylkene....". Har svært ofte vært på Madagaskar. I 1976. Har et klubbspråk med egne referanser, hentydninger og skjulte kodemeldinger. Er svært opptatt av å ikke snakke Kanaaens språk, noe jeg antar må være en rivaliserende forkynnerklubbs klubbspråk.





6) Sukking, gjerne kollektivt: Når taler (pkt 5) har sagt noe klokt og kanskje strengt, eller kanskje noe på klubbspråket. Gjennomføres med å puste inn med lyd, kanskje et lite "ja!". En liten advarsel: Bruken av Sukket skal man være forsiktig med. Lytt til erfarne sukkere, ikke sukk når talereren(5) går mot avslutning for tredje gang, eller vi skal synge bordvers(7). Eller det bare er usigelig kjedelig.

7) Bevertning: Noen møter eller samlinger har bevertning. Bevertning kan være altslags, fra høye smørbrød til tørre kjeks. Ofte imponerende kaker bakt av Konene, og svært ofte julebrød med rosin og sukat. Svak kaffe og sterk saft hører med, samt sukkerkick og lettere anstrøk av kvalme. Bevertning følges også av bordvers (pkt 2). Helst minst tostemt, helst med mange vers. Ikke på Emil i Lønneberget-melodien. Skal helst avsluttes med mangestemt A-A-MEEEEEN som er så falskt at det river i sjelen, og vi kan smile pliktskyldig pinlig berørt til eventuelle sidemenn/-damer. Kan fungere som punkt 10.






8) Basar: Inntektskilde hvor man kan betale mange hundre kroner for å bli trukket ut på nummer åttehundreogatten, åtte-en-åtte, og vinne vaskepulver. imponerende innsats av Eldre Damer i Forening (9) som strikker, hekler og broderer. Følges svært ofte av punkt 2, 4 og 7, samt sukkerkick og skuffelse. Og fnising når Elna (82) vinner fotballmål.








9)Forening og organisasjon: Nei. Bedehusfolk er ikke bedehusfolk. Bedehusfolk er ORGANISASJONSTILHØRIGE. Hva som egentlig skiller organisasjonene fra hverandre, kan være lettere usikkert og vanskelig å se, det kan være misjonsland, navnet, synet på kvinner i styre og stell og teologi. Vanskelig å gripe, men viktig å ha en formening om, det er nemlig viktig å ikke gå på feil arrangement (jfr punkt 1). Hvordan man blir en del av organisasjonene uten å være født og oppvokst og ha et "misjonsvennavn" har jeg ikke noen formening om. Har hørt om at man kan gå i misjonsforeninger (se pkt 8) og hekle, strikke og slikt. Ditt beste håp er nok å adopteres av en organisasjonsfamilie.


10) Smalltalk: Dette er en kunst. Kan utøves før møtestart, men da i framoverbøyd, småhviskende positur. Kan gjennomføres oppreist eller sittende ved et bord under bevertning (7), bør ikke noensinne inneholde sosialistisk syn på samfunnet, banneord eller begeistret prat om kvinnelige prester. Smalltalk skal ikke på noen måte gjennomføres etter møter. Da skal man enten Hurtig hjem, eller gå i tunge, teologiske diskusjoner.

Men det er også her det kan være rom for en klem. Et håndtrykk. En trøst, en jubel, et godt ord. Et vennskap. En flørt. En invitasjon. Vennskap og fellesskap.

Dette innlegget er skrevet i kjærlig undring, i trist forvirring og med lengtende hjerte. Og et bittelite snev av humor!

Let's go bedehus!

Hva er ditt bedehus??