Brev med hjem.

Jepp. I går lå det der. I posthylla, på skolen. Det er selvforskyldt, jada, jeg skal innrømme det, men jeg ble likevel både sjokkert og engstelig og overrasket og lei meg og vettskremt, og jeg stappet brevet langt ned i veska.

Jeg prøvde å late som om det ikke lå der, som om det ikke fantes, "ute av øye, ute av sinn", på en måte, men det fungerte ikke på noen måte. Ikke i det hele tatt, det var som om jo mer ute av øyet det var, jo mer var det i sinnet, liksom, og tankene sirklet hele tiden rundt konvolutten i veska mi. Brevet.

Til slutt ga jeg etter. Alvorlig talt, tenkte jeg, eller Overjeg'et som Freud ville kalt det dersom han ikke kalte det Superego'et (og det føles ille at nettopp ego skal være en super ting, jeg mener jo at å dele og tenke på andre ville være mye mer supert men....(neida. Jeg sto på lærerskolen, og kan min Sigmund)), iallfall kom en sånn litt fornuftig og samvittighetsfull voksen stemme inne i hodet, og sa at nå måtte jeg slutte å tulle, gi brevet til Familiens Overhode (selvsagt gemalen, hallo!) og heller ta konsekvensen.

Ikke-akkurat-slik så det ut

(Dialogen leses annenhver linje knoterogalandsk og knotebergensk for et best mulig utbytte. Den bergenske delen kan godt leses ca 30 cm over den knoterogalandske, sånn for realismens skyld)

-Eg har fått brev med heim.
-Brev?
-Ja. Frå skulen.
-Fra skolen?
-Ja. Åh, eg har heilt vondt i magen, vett ikkje ka eg skal gjørr!
-Får eg se?
-Det e her.... Åh, eg e heilt dårlige, ka skal me gjør?
-Vi signerer bare.
-Hæ? E du heilt sprø?? Ska me signera på dette her, meine du det?
-Eg tror ikkje vi har nokke valg.
-Hæ? Jo, elle nei, men, eg vettkje... åh, eg ville bare ikkje det sko bli sånt, men...
-Eg kan signere eg. Du trenger ikkje.
-Trenge eg ikkje? Skjer det ikkje då?
-Ikkje tull. Klart det skjer. Men du kan slippe å skrive under!

Så nå ligger det der. Signert. Godtatt. Akseptert. Et hvitt brev med logo og seriøst innhold og voksen schwung på gemalens signatur (selv om stedet ble "Heima i huset", er det rart vi er gift??).

Vi har fått Sfo-plass til snuppå til høsten. Sfo betyr at hun er skolejente og familiens 12-årige æra som barnehageforeldre er over. Over!!!

Hva er det neste, interrail og klining på Roskilde med Tøffe-Tommy? Tror jeg låser henne inne, jeg.