onsdag 24. april 2013

Kunsten å være middelmådig!

Fra Urørt, nrk.no
Jeg har alltid hatt lyst til å være en av Dem. En av de som man rådfører seg med, som man gjerne vil ha på laget. En av dem man inviterer til en hvilken som helst dugnad, og en av dem man Regner Med. Der oppe. I fiffen. En av De Beste. I tillegg har jeg alltid trodd at jeg har et skjult talent, en sovende, fantastisk egenskap som skulle blomstre og glitre ved en litt overraskende anledning, og noen ville klappe og juble og jeg skulle være sånn akkurat passe perfekt ydmyk og smile litt sånn nedoverbøyd og sjenert (men ikke se-hvor-mange-dobbelthaker-jeg-har!-positur), mens jeg til mine aller, aller nærmeste hvisket "barneskirenn", og så lo vi liksom litt konspiratorisk sammen, sånn mo-hi-hi-hi-latter. Jeg har trodd at det slumrende talentet var innen pianospilling, gitarspilling, trening, dansing, dirigering, korsang, pedagogikk... you name it! Må nå innrømme, etter noen runder med bursdager,  at enten er dette skjulte talentet i en komatøs tilstand, eller så er det der ikke.

Faktum er at jeg er middelmådig. Jeg blir ikke rådspurt, eller invitert på dugnader. Ikke spør noen om hjelp heller, og etter diverse gråtetokter og katastrofer på kjøkkenet, blir jeg heller ikke spurt om å ta med kaker i bedehussammenheng!

Jeg er middelmådig på piano (vel. 9 kvarters pianoundervisning gjør meg vel ikke til en Leif Tore Andsnes, akkurat)(spilte blokkfløyte på musikkskole. Blokkfløyte. Nachspielinstrument nummer en.). Ubrukelig på gitar (her skylder jeg litt på samfunnet. Ingen tar kallet som gitarlærer, og Lillebjørn Nilsen er ikke nok!) selv om denne drømmen fortsatt har noen krampetrekninger. Jeg er en rykk-og-napp-trimmer. Jeg har (foreløpig!) ikke joggepositur når jeg danser, og er en rev på å danse med de som er gode til å føre, men blir svimmel av en halv runde rundt min egen akse, så det med dansingen er også middelmådig. Jeg dirigerer ikke kor, bortsett fra når vi har elevkor på juleavslutninger, og da dirigerer jeg helst slik at ingen ramler ned fra scenen. Jeg synger ikke i kor (men har fryktelig lyst!!!), og selv om jeg jobber på skole må jeg vel si at jeg aldri har vært i en tilstand av ellevill hyllest og jubel for mine pedagogiske veivalg.

Jeg er med andre ord middelmådig. Middelmådig. Det skal man liksom ikke være på 2000-tallet. Da skal man være best og først og vakrest og tynnest og smartest og vellykkest og vittigest og bereistest og selvrealisertest. Men vet du hva? Det er igrunnen greit. For vi middelmådige slipper det store presset om å pusse opp hele tiden. Eller å holde matchvekten. Eller ta nye kurs og utdanninger. Vi middelmådige slipper å henge med i motekakerogmoteslankingogmotetrimmingogmotelykkeogmoteturiskogogmarkogheiogmoteelskereog
moterealiserdegselvogmotegraviditeterogmotekaffeogmotelykkeog....

Vi er rett og slett middelmådige når det kommer til forventninger også. Og vet du hva? Jeg skal bli den beste middelmådige du kan tenke deg! I tillegg unngår jeg kjedelige dugnader, timer på kjøkkenet og risikoen for å snuble i paljettkjoler, nutrilett til frokost og sånne hvite, duse flater uten nugattifingermerker i huset.

Er forøvrig en rev med malerkosten. Det får de middelmådige som ikke leser slutten på blogginnlegg aldri vite!


Ha! Og ha en flott kveld, middelmådig eller ikke. Hvem er du i pallplasseringen??

8 kommentarer:

  1. Jeg har funnet ut at vi alle har noen områder hvor vi er gode. Og de områdene jeg ikke er så god på, ja de gir jeg litt blaffen i! :-)

    SvarSlett
  2. Du ødela innlegget med malerkosten. Først følte jeg at vi hadde noe felles..., men jeg har ikke en gang en malerkost å skryte av:(

    Forøvrig et bra innlegg:)

    SvarSlett
  3. Tusen takk begge to for kommentarer!!! Er forresten langt i fra middelmådig når det gjelder kaffedrikking og prokrastinering også. Yeey!

    Ønsker dere fine fredag!

    SvarSlett
  4. Du er ihvertfall langt over middelmådig god til å skrive :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi! takk!!! Nå er jeg iallfall langt over middels glad!!!! :-)

      Slett
  5. Tja...liker å tro at jeg kjenner deg litt; i kaffedrikking er du ganske så suveren! Dessuten spør jeg deg til råds rett som det er, og får gode svar! Du har en hel hærskare (!) elever som har deg som sitt store idol, du får hele skolen til å le (å, jeg misunner deg den egenskapen...), du har tusen baller i luften til enhver tid (og mange av dem lander helt perfekt!) og du er fargerik, sprek, klok, lojal og tøff! Men klart; det hadde ikke blitt den samme teksten dersom du hadde trukket fram det du faktisk er suveren til;) godt skrevet!
    fin lørdag!

    SvarSlett
  6. Det første jeg tenkte når jeg begynte å lese var at jeg skulle fortelle deg hva du i allefall ikke er middelmådig i, men så begynner jeg å skumme kommentarer og finner ut at nokså mange er enige med meg. Jeg kjenner deg ikke og jeg har verken smakt maten din, sett deg rake eller fått inntrykk av hvilken måte du drikker kaffe på. Men jeg leser bloggen din. Støtt og stadig. Fordi du er forbasket flink til å skrive. Du treffer meg alltid. Enten så gråter jeg litt eller så ler jeg. Og jeg lever meg inn i deg og jeg nikker mens jeg leser og jeg forstår noe. Enten så tolker jeg tekstene dine akkurat slik de er ment å tolkes eller så tolker jeg noe helt nytt og anderledes inn i dem. Poenget mitt, kjære deg, er at jeg gidder å tolke dem. Og det er ene og alene fordi du er veldig flink og absolutt ikke en middelmådig skribent.

    SvarSlett
  7. Tusen takk, gode dere!! Og om jeg ikke egentlig var ute etter ros og bekreftelse, svever jeg rundt og er temmelig glad nå, dere!!! Takk, takk! mest av alt for ord som gror!

    SvarSlett