I can only imagine...

Det har gått i de store spørsmålene hjemme hos oss her nå. De store, store spørsmålene.  Spørsmål med smerte og håp og tårer og sår. Spørsmål uten ordentlige svar, og spørsmål som krever tid og tanke og trygghet. Som oftest ender vi opp i den enkle, grusomme "jeg aner ikke". Og så klemmer vi hverandre og er like spørrende og misfornøyde og tvilende og lengtende og undrende og tårevåte både jeg og de små filosofene jeg har vært med på å berike verden med.

I kveld lød et av de tusen spørsmål omtrent som dette:

-Mamma, koss vil du helst det ska vær i himmelen?
-Eg vett ikkje... trygt og godt, kanskje?
-Men... ka vil du liksom helst GJØR der oppe?
-Hm.. Eg vett kje heilt ka det e å gjør men...
-Eg vil iaffal hoppa, me kan sikkert hoppa kjempehøyt, og så ville eg snakka med oldefar. Og de andre. De kan sikkert hoppa i himmelen! Så kan me hoppa sammen!
-Ja, det hørtes jo kjekt ut men...
-Ka vil du då, allerhelst, mamma? Drikka kaffi? Elle, nei, du vil synga. Synga, sant, og dansa!!!
-Ja... kanskje..jo. Jo, eg vil egentligt det!
-Det va det eg visste. Eg hoppe, du danse. Me kan sikkert gjør det me lige!

Jo, det er dette jeg vil ha. Dette håpet, denne troen på og dette svaret: I himmelen kan vi gjøre det vi liker best. Og jeg? Jeg skal synge skikkelig høyt og danse skikkelig utagerende, kanskje til og med jublende!

Det er det jeg vil tro.

Jeg aner ikke.

Men jeg hører på "I can only imagine" med fabelaktige MercyMe, og kjenner at det iblant er godt å ikke vite

Men å håpe

Å klamre seg til

Et håp