Pokker så ensom!

Jeg sitter her på årets flotteste høstdag og har nettopp støvsugd huset og tømt oppvaskmaskin og vaskemaskin med påfølgende oppfylling av begge. Gutta boys været husarbeidlørdag og stakk så fort de kunne til Monsterlek og Kaninlek og Store Diskusjoner, mens Snuppå har konsert ute på trampolinen. Jeg drikker kaffe og myser på facebook og alle er så sykt lykkelige i sola og alle har vært på fjelltur og har verdens Beste Unger og Verdens Beste Mann og Verdens beste Venner og cupcakes og vafler og en har til og med kjøpt seg nytt hus og er Verdens Lykkeligste og jeg?

Jeg sitter her med kaffekoppen og er trøtt etter å ha prestert å lese bøker til klokka litt-over-halv-fire i natt, og etter å ha blitt vekket i otta av en småpjuskete gutt med Voldemort-drømmer. Jeg sitter her uten tiltak og uten energi og uten ork til å invitere og uten energi til å bake boller eller vaske vinduer eller være sinnsykt lykkelig eller høre på flere sanger fra Trampolinekonserten. Og jeg føler meg faktisk pokker så ensom i finværet, og gidder ikke engang hoste opp en latterlig ironisk kommentar på de surrealistisk lykkelige facebookstatusene, jeg vil rives opp og rives bort og oppleve eventyret og fellesskapet og le og fnise og være samstemt i et kor eller kanskje til og med et TALEKOR og jeg vil egentlig bare være pokker så lykkelig, men...

Alltid noe å henge fingra i

Nei. Orker ikke. Så jeg går inn, blogger litt om det, lytter litt til på Trampolinekonserten og finner fram en ny bok.

Og synes litt synd på meg selv....