«Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an. Om nokon vil seie dei trur at eg kan!»

(Ingvar Moe)

Hun kommer inn i skolegården, på avstand ser det ut som en ransel med to, tynne ben, men det er hun, med fletter og usikkert smil og øyne som ler men som i det siste altfor ofte bare ser bort, og i dag, i dag er en slik se-bort-dag. Vaklende, under vekten av ranselen proppet med bøker, sirlig innbundet i blått, grønt, rødt bokbind og like sirlig merket med fag og navn; ikke en tapebit er festet til boka, og hun satt der hele kvelden i går og prøvde, svettet, prøvde og fikk det ikke til, ikke før mamma fikk tid likevel. Pennalet er fyllt til randen av farger og viskelær, og hun vet svaret på alle oppgavene og har gjort alle leksene og hun vet at i dag er dagen. Den dagen. Den grusomme gymdagen. Dagen har ikke alltid vært den grusomme gymdagen, ikke før de bestemte at hun ikke var noe flink, og da ble hun ikke flink til noe i det hele tatt, ikke en gang da han, han høye gymlæreren som egentlig er veldig snill prøvde å trøste og si at joda, dette får du til, ikke en gang da fikk hun det til. For han sa det slik at hun forsto at det ikke var sant, ikke på ordentlig, det var bare på liksom. Det var bare på trøst. Han sa det uten å se på henne og uten å tro på henne. Det hele ble umulig. Det var som om føttene stokket seg og hodet ikke virket, hun husket ikke hvor målet var eller hvor hun skulle springe, og hendene klarte ikke ta i mot en ball og ihvertfall ikke kaste den i fra seg. De andre lo og de andre pekte og hun ble  aldri valgt til noenting og de sa ikke noe når den snille læreren sa at hun måtte være på lag med noen, men hun var ikke med, ikke slik som de andre, aldri, og hvis hun plutselig var med så greide hun det ikke fordi hun visste at de visste at hun ikke greide det.

Det er den dagen, og i mange år skal gymdagen være fyllt med nederlag på nederlag, blikk på blikk og hån på hån. En lærer som ikke ser, og andre elever som ser så altfor godt,

Hun kommer inn i skolegården og vet at hun ikke kan.