Kantete dager

Noen dager har mange kanter. Uansett hvor man går, støter man borti en kant som gjør vondt. Ingenting er glatt og mykt, alt stikker, smerter og verker, alt er i veien og alt hekter seg fast. Det er slike dager man er ensom blant mange,  liten blant store og enkel blant mangfoldige. Det er de dagene.

De kantete. I dag.

Men så er det noen av de viktigste som hilser likevel, noen av de viktigste som klemmer og trøster og stryker over de ømme, vonde stedene som har banket seg inn i kanter hele dagen. Men så er det en tegning poden har tegnet, og plutselig er det myke steder der, likevel, i dagen. Men så får jeg får hvile litt der, i det silkemyke og varme og trøstende. Og vet at i morgen er det nok nye kanter, men det er ikke sikkert jeg får nye blåmerker. Og plutselig er den ikke så verst, dagen. Fordi jeg har de som for meg er De Beste!

Kjøleskapsmagnetmor i midten!