Ut på tur. Og dibbedutter.

Ikke fotformsko

Av og til skal jeg ikke stikke under en stol at det kan være fantastisk deilig med mitt eget selskap. Eller, for å være mer spesifikk, det kan være fantastisk deilig å slippe noen av rollene som utgjør hverdagen. Min hverdag. Selv om jeg liker å gå i roller. Altså.

Søndag ettermiddag til tirsdags kveld var jeg på tur alene. Uten mammarollen (joda, jeg både ringte hjem og lengtet hjem og kjøpte gaver hjem og fortalte og skrøt og...ja...), uten konerollen (se forrige parantes), uten lærerrollen (jo, jeg meldte med kollegaer både i og utenfor embets medfør), vaskeromromsrollen (HELT lagt bort), naborollen (fyren på naborommet hilset ikke, så hvorfor skulle jeg?), sunn og fornuftig livsstil-rollen (ærlig talt....hvor ofte er jeg på kurs?) og allværsjakkerollen (høyhæla røde sko, rød jakke som støter vann bort som en svamp). Jeg var i Oslo. På gamle studentsteder. Mimre mimre. På kafé. Gatelangs. Hotell. Kurs.

Høst i Oslo. 

Kurs i fortellerkunst "konne ikkje passt bedre", ifølge kollegaer, og i følge eget energikick og glødende iver for å hive meg uti fortellingens fabelaktige verden, stemmer nok det. Flotte mennesker, flotte ledere, flott sted (Louvisenberg gjestehus). God mat. Fellesskap. Latter. Interessante samtaler. Lærdom. Andre mennesker som trodde jeg var adskillig yngre enn jeg er (bless you, Turid fra Hundvåg). Ideer. Skryt. Kritikk. Gåsehud. Tårer i øynene. Og dibbedutt.

For man skal jo komme fram. I røde, høyhæla sko. Og siden min stedssans er noe fraværende, og min kartleseregenskap er noe enda mer fraværende, insisterte gemalen på å utstyre meg med app. Google maps app. Hvor jeg kunne velge rute, velge hvor jeg skal og velge hvor jeg går fra. Og jeg følges av en liten blå prikk på mobilen, og intens dirring når det er på tide å skifte retning. Og...

Jeg kom trygt fram. Hver dag. Kanskje ikke helt på grunn av dibbedutten, siden jeg faktisk har trasket der  temmelig ofte  en gang i hine hårde. Og siden mobilen gikk tom for strøm etter overvetters energisk fotografering av høst på St.Hanshaugen.

Men det funket. Jeg følte meg både sunn og sprek og sinnsykt moderne da jeg gikk og glante ned i mobilen hele tida (til altså høst-euforien slo meg). Og fikk slettes ikke noen assosiasjoner i det hele tatt til halvsjuepisoden med Ann Mari og walkman og dingling uti veien. (neida. Finner ikke klippet på denne YouTuben eller på  nettTV. Det er jo selvsagt ikke fordi jeg er gammel eller noe.)

Kurs i fortellerkunst er fint. I allfall hvis du liker å fortelle. Og liker å høre at andre forteller. Og liker å få tilbakemeldinger.  Dibbedutter er også fint, igrunn. Så lenge de fungerer.

Og det er litt fint å være hjemme igjen også. Til alle rollene. Og alderen som passer meg godt. Og fornuftige sko. Og mann og barn og de egentlige fortellingene. Livet. Men jeg er klar igjen. Snart. For nytt kurs. Med ufornuftige sko. Desserter. Og Turid fra Hundvåg, som trodde jeg var mye yngre enn jeg er.  En fortelling, sier du, var det akkurat det du trengte? Jasåmen, you just call out my name!

Mer høst i Oslo

Dekket bord

Dessertbord

Ikke helt moderne vaskeservant på do (kaldt vann)

Trappeoppgang hvor jeg kjenner sus i serken
(dongerybukseserken)

Kapell

Gode påminnelser både her og der!

...og her og der!

Cathinka Guldberg

Påminnelser

Ro i sjelen, ord for natten

Høstferietips til late sjeler

Facebook og Instagram bugner over av fantastiske fjellturer med smilende unger (og smilende foreldre!), fårikål i dampende gryter, hjemmebakst og hvor mange mil alle har løpt (og jammen meg hvor fort de løp også!), det er høye stettglass og lange romantiske høstkvelder med sin kjære, og det er jammen meg lykke i hver hvitmalte krok av de tusen hjem.

Vel, jeg kan jo ikke være dårligere, og vil derfor legge ut et knippe av de mest interessante øyeblikkene i familiens (les mor og ungenes) harmoniske (les etter-spysjukeutmattede) høstferie. Selvsagt soft instagrammet. Leker jo ikke blogger!

 Vi har tegnet. Det vil si jr har tegnet. Gjerne sin mor. Gjerne illustrert som noe jeg absolutt ikke er, eventuelt noe jeg er, bakt inn i et ordspill. Som her. Enten er jeg ei KU eller så er jeg KU(L).

 Ryddet på kjøkkenet. Og på vaskerommet. Og i stua. Og jeg har pint og plagd ungene slik at de jammen har måttet rydde de også. Jeg har kjeftet. Lokket. Lurt. Endt opp med at rotet nå er flyttet.

 Sett film Og netflix. Og sunget med i absurde "fritt etter hukommelsen" og "kan ikke nok engelsk"-versjoner av håpløse sanger. Og fått sitert den ene blødmen etter den andre fra ungene.

 Drukket kaffe. På kafé. Helt alene. Drukket kaffe med ungene. Drukket kaffe i senga. Drukket kaffe på trappa. Drukket kaffe med en venninne. Drukket kaffe med gemalen. Varmet opp lunken kaffe i mikrobølgeovnen. Drukket kaffe på badet.

Lest. Og lest og lest og lest. Og jammen lest litt mer. Og funnet ut hva jeg skal lese. Og hva jeg ikke skal lese mer. Og hva jeg heller bør se på film. Og hvilken bok jeg vil brenne. Og hvilke bøker jeg må presse andre til å lese slik at de kan diskutere dem med meg.

 Bygd byggesettsugerør med både ingeniørspiren og den noe mer kreative steinerskoleeleven i huset. Grapset, grist og til og med tørket opp!!!

Spilt domino på alternative måter. Eller allerhelst: Ryddet domino etter alternativ spilling. Jeg fikk høre reglene om froskedomino. Gjentatte ganger.










Spilt Wordfeud (jada, ennå.... ). Tapt. Vunnet. Fnist av nestentabuord. Blitt frustrert. Fornøyd. Og chattet intenst med motspillere.

Gitt etter for smisk og press fra ungene overrumplet mens jeg ennå sov som ønsket seg kvalitetstid og kjernesunne kaker a la Jarle Waldemars popcornkake. Ekstrabarn synes kaka var så god at hun ville ha den på bursdagen sin, og gjett hvem som er myk som smør og deler ut et stykke til? Jada...






           
Stått opp i otta og tatt første ferge til byen, for å kjøre med allsang og konstant bakseteunderholdning til Drammen, for å være lillesøster og tante og svigerinne.







Høstferie for lat mamma. Ikke så verst.

“Maybe ever’body in the whole damn world is scared of each other.”

― John Steinbeck, Of Mice and Men

Bladene virvler, danser, leker, lander. Blir til en gulrødbrun sti bortover veien, bred, smal, tykk, tynn. Det suser og uler ute, og hun kryper inn i klærne og gjemmer seg, følger bladene med øynene og lar høsten legge seg over henne, krype inn i henne, fylle henne. Kulden, vindkastene, virvlingen, alt fyller henne der hun skjuler seg bak skjerf og genser, bak smil og lue. Hun lar rim legge seg rundt henne, et tynt islag som nesten er usynlig, men ugjennomtrengelig. Mørket fyller henne, hun omfavner mørket, lar seg omfavne, oppsluke, gjemmer seg, skjuler seg, forsvinner inn i høsten. Hun er redd. Redd for dette mørket hun likevel omfavner. Virvlingen. Vindkastene.

Han aner det bare, konturene av mørket hennes. Kulden, virvlene. Hun smiler, er lik, er glad, tilsynelatende full av sommer, tilsynelatende full av lys, men den bleke høsten har gjort henne litt mindre, litt gråere, litt stillere. Hun har gjemt det, men han ser det, han tror han ser det, sporene av høsten, høststormen og kulden. Rim. Han vil så gjerne si de rette ordene. Trøste. Gi. Varme. Tenne et lys. Mange lys. Vise henne de dansende sprakende fargene som også er høsten. Han er redd. Redd for mørket som omfavner henne. Redd for å være til bry, til å tenne lys hun ikke ønsker skal tennes.


Han gjør det ikke.


Hun ser ikke det han ikke gjør.


Høst.

Syk pike

(pike og pike.... "Sur, gammal, tverr kjerring med spysjuke" skapte ikke samme assosiasjoner akkurat!)

Jeg er syk. Det vil si, i skrivende øyeblikk er jeg vel på bedringens vei, såpass at jeg har klart å lure ned ett knekkebrød, og erstattet cola med kaffe. At jeg får svettetokter av å gå ut på badet, eller enda verre, sette på en maskin med klær, er en annen sak. Jeg har heller ikke hentet posten (laaaangt) og det blir skiver til middag. For de som orker det.

Jeg er usedvanlig dårlig til å være syk, og hadde egentlig bestemt meg for at jeg var frisk i dag, men etter et ublidt møte med stuegulvet (sverger! Det kom opp og møtte meg!) innså jeg at det lureste var å være hjemme. For flere parter enn meg, sannsynligvis. Ulempen med å være syk er jo at man ikke er frisk, og har god tid til å tenke på slike ting som ikke er så festlige å tenke på.

Fordelen med å være syk er at jeg faktisk føler meg litt utsovet etter helga. Selv om jeg får høy puls og skjelvende knær av å hente telefonen på stuebordet, har jeg sovet mer enn på lenge. Jeg føler vel også at det ikke gjør noe at jeg gikk temmelig amok i sjokoladeskåla fredag, og jeg kommer ikke til å ha lyst på taco igjen med det første. Taco smaker taco både på vei ned, og på vei opp. Så vet du det. En annen fordel er at jeg har avsluttet og påbegynt flere leseprosjekter, og er temmelig oppdatert på alt som ikke skjer i Nydalen.

Eksempler på ting som ikke frister. I dag.

Så altså. Syk.

Satser på å være frisk pike i morgen, med foldeskjørt, knestrømper, sirlige fletter og fregner på kinn.

Eller noe.

For tjue år siden...

...skulle jeg redde verden

hverken mer

eller mindre

verden

skulle reddes

øyeblikkelig

og jeg

var med

...skulle jeg aldri gråte mer

aldri tvile

være utrygg

eller liten

ta plass

le høyt

og aldri være

andre enn meg

...skulle jeg elske til det kriblet

i tærne

hver dag

alt foran

alt helt

jeg skulle danse

spise kirsebær, leve

helt og fullt

...skulle jeg aldri si ja

når jeg mente nei

eller være kvalm av

skremmende oppgaver

stress, krav

ting jeg ikke taklet

for jeg taklet

alt

...

...nå slåss jeg med hverdagen

redder ungenes hjerter

blåser på

tørker av

er redd, kvalm, sliten

helt til jeg får nattaklem

og er ridder-mamma

og redder min verden.

Om å se

Det skal ikke så mye til. Hun vet det. Det skal lite til for å fylle noe av det enorme tomrommet som truer med å sluke henne innenfra, lite til før mørket er litt lysere og murringen i ryggen gir seg. Det skal ofte ikke mer enn et blikk til, et blikk som sier at hun er sett, eller et smil, eller kanskje en kommentar, en samtale hun ikke selv setter i gang. Det trenger ikke handle om henne, ikke om noe ordentlig en gang, men gjerne om noe dagligdags, politikk eller sport. Mat, kanskje?

Det skal så lite til. Han vet det. Hadde noen av dem sett på ham da han kom inn i rommet, eller satt seg ved siden av ham. Den urolige klumpen i magen blir så mye mindre da, med en gang. Hadde noen spurt om hva han mente, eller lurt på om han ville bli med, hadde han gjerne sagt nei, men han hadde sagt nei og vært synlig. Nå er han usynlig. Tom. Urolig i hele seg, svett på ryggen, kald i pannen. Det skal så lite til. Lite som ikke er der.

Det skal så lite til, tenker hun, det usynlige barnet ved vinduet. Læreren skal bare se på henne, rett på, ikke sveipe over, men se. Ikke høre det riktige svaret hun har, men se på henne, se forbi de sirlige flettene og de rene klærne og spørre henne, spørre om noe ordentlig, om hvordan hun har det, om hun har venner, om hun liker seg. Om de andre kan se henne. Læreren trenger ikke spørre med ord, bare med øynene hadde vært nok, det skulle så lite til før veggene som truer med å suge henne inn i seg, bøyer seg bakover igjen, for en stund, iallfall. Alt er så riktig ved henne. Derfor er hun usynlig. Ingenting er riktig inni. Det skal så lite til før noen ser.

Egentlig vil jeg bare danse

Jeg satt bak en dame en gang, en dame som hadde sett sin ungdoms vår og sin livs sommer, og som var godt i gang med både høst og vinter. Det blågrå håret hadde hun lagt i pertentlige krøller, og hun hadde på seg en grå kjole og fornuftige sorte sko. Tykke brilleglass avslørte blå øyne, øyne som bleke fingre måtte tørke tårer fra. Hun satt foran meg, og jeg slapp henne ikke med blikket, jeg tenkte at hun ikke hadde noe der å gjøre, jeg tenkte at hun var for gammel, at hun måtte være syk, at hun hadde forvillet seg, at jeg burde hjelpe henne og alle slags sånne tanker man gjerne gjør seg om man har evnen til å bekymre seg litt.

Hun satt foran meg, og jeg aner ikke hva hun heter eller hvor hun kom i fra, jeg vet bare at hun satt der og virkelig var, var tilstede, hele tiden, så utrolig synlig var hun der, selv om hun var den gråeste dama jeg har sett, og jeg har aldri sett henne siden, men hun er krystallklar for mitt indre øye.

Fordi

i samme øyeblikk som trommene begynte å spille, sangen og musikken ljomet, mennesker spratt opp og jublet, hoppet nesten, sang med, bevegde seg, ja i samme øyeblikk begynte hun en bevegelse. Sakte. Opp av stolen, skjelvende. Fant balansen, slapp stolen foran, slapp hendene langs siden

og danset

danset

i fornuftige sorte spasersko, og knapt høyere enn stolryggen foran henne, uten at de pertentlige krøllene hennes bevegde på seg en eneste gang, men med entusiasme og hele seg, danset hun. Hun danset en glede, en tro, et liv og et vitnesbyrd om levd liv jeg aldri har sett maken til. Aldri.

"Intet vet jeg enn det alle vet - Var jeg der når nåden danser, ville jeg danse." W.H.Auden

Egentlig vil jeg bare danse, jeg og!