søndag 15. september 2013

Egentlig vil jeg bare danse

Jeg satt bak en dame en gang, en dame som hadde sett sin ungdoms vår og sin livs sommer, og som var godt i gang med både høst og vinter. Det blågrå håret hadde hun lagt i pertentlige krøller, og hun hadde på seg en grå kjole og fornuftige sorte sko. Tykke brilleglass avslørte blå øyne, øyne som bleke fingre måtte tørke tårer fra. Hun satt foran meg, og jeg slapp henne ikke med blikket, jeg tenkte at hun ikke hadde noe der å gjøre, jeg tenkte at hun var for gammel, at hun måtte være syk, at hun hadde forvillet seg, at jeg burde hjelpe henne og alle slags sånne tanker man gjerne gjør seg om man har evnen til å bekymre seg litt.

Hun satt foran meg, og jeg aner ikke hva hun heter eller hvor hun kom i fra, jeg vet bare at hun satt der og virkelig var, var tilstede, hele tiden, så utrolig synlig var hun der, selv om hun var den gråeste dama jeg har sett, og jeg har aldri sett henne siden, men hun er krystallklar for mitt indre øye.

Fordi

i samme øyeblikk som trommene begynte å spille, sangen og musikken ljomet, mennesker spratt opp og jublet, hoppet nesten, sang med, bevegde seg, ja i samme øyeblikk begynte hun en bevegelse. Sakte. Opp av stolen, skjelvende. Fant balansen, slapp stolen foran, slapp hendene langs siden

og danset

danset

i fornuftige sorte spasersko, og knapt høyere enn stolryggen foran henne, uten at de pertentlige krøllene hennes bevegde på seg en eneste gang, men med entusiasme og hele seg, danset hun. Hun danset en glede, en tro, et liv og et vitnesbyrd om levd liv jeg aldri har sett maken til. Aldri.


"Intet vet jeg enn det alle vet - Var jeg der når nåden danser, ville jeg danse." W.H.Auden




Egentlig vil jeg bare danse, jeg og!

2 kommentarer: