Enkle løsninger og Godt Levert

Valentinsdagen 2013. Denne magisk romantiske dagen vi hvert år feirer med en rolig middag sammen, tett omsluttet i solnedgangen bare vi to, liksom.... Jeg er alene på fjelltur med tre unger (og en skokk andre gode folk, da...), takboks full av ski jeg ikke når opp til (takboksen, din moroklump), skismurning på alle klærne og en god dose upedagogisk utålmodighet. Pip-pip. Pip-pip. Melding fra gemalen som IKKE er på vinterferie, men i jobbe-og-holde-hjulene-i-gang-og-fire-kvelder-alene-med-fjernkontrollen-modus: "Jeg har bestilt Godt Levert-middager til oss. Tre dager i uka"

Man KUNNE nok tolket dette dithen at gemalen ikke synes jeg er noe videre til kokk, eller at det ikke er noe særlig utvalg eller variasjon i råvarene her jeg bor, eller at valentinsdagen kom noe overraskende på ham, gemalen, eller at huset ikke rommer nok kokebøker eller (kan sikkert tolkes på mange andre måter også... Sånn kvinnfolktolking er jeg god på!). Men dette har vist seg å vært gaven sin, ja. Hver mandag får husbonden levert en grønn eske på jobb, en eske som, i vårt tilfelle, inneholder mat til tre middager. Tre, sier du, er vi småspiste eller? Nei, langt ifra. Men noen dager er mer tidsklemmedager enn andre, og noen er mer kosemiddagsdager enn andre. Så for oss er tre dager bra. Maten er variert, god, og ser innbydende ut. OG inneholder ingredienser jeg bare ante eksisterte.

 Neida. Ikke alle i huset er like begeistret, og i en periode ble det av arvinger kalt "Vondt Levert". Og vi har av og til litt kreative varianter, siden vi skal unngå laktose og gluten i familien. Men alle spiser litt, iallfall. Og noen ganger spiser alle mye, og høylydt. Sånn nomme-nomme-nom-høylydt. Andre ganger er det tvingende nødvendig med solid kveldsmat etterpå. Andre ganger der igjen bruker vi oppskriftene til andre retter, eller tar bilder som vi stolt instagrammer, eller legger oss vellystig tilbake i godstolen med sprengte livremmer.

For oss er Godt Levert jaggu meg godt levert. Og jeg anbefaler det gjerne til andre som synes det er greit at middagsplanleggingen kommer i en grønn eske. Og neida. Jeg er slettes ikke sponset på noen som helst måte. Bare litt lat, og veldig glad i lettvinte, gode løsninger. Lizzm.

Paella. Eksempel på nommi-nom!

Nå også som matblogger!

Ideen var kjempegod. Helt supert god. Og lettere påvirket av "Bjørnen i det blå huset" som, med stor suksess, lagde pannekaker med blåbær i røra, pannekaker Tresko og den lille blå musen og Skygge og alle de andre karakterene med SYKT irriterende pipestemmedubbing simpelthen elsket.

Så, altså. For ikke å direkte kopiere oppskriftene til en barneTV-figur og late som om ideen var min, gjorde jeg litt om på den. Skal liksom ikke stå på kreativiteten, nei, og jeg vil jo ikke komme i klammeri med bjørner, eller... jeg er også svært makelig anlagt, og hadde en pose glutenfri ferdigmiks til vaffelrøre stående, så slapp jeg å lete etter mel. Melk. Egg. Sukker. Smør. Salt. Sukker. Oppskriftsbok. Vaffelrøre altså. Med blåbær rett i røra. Ferske, flotte og spreke blåbær hvis du bor på et sted med godt utvalg i butikken. Eller i blåbærlyngen. Men. Er du som meg, derimot, og bor et sted med EN butikk med begrenset utvalg og åpningstid, og med havgapets glitrende mangel på skog og mark og hei og blåbærlyng,  ja da... da tar du en pose frosne bær. Og heller oppi. Litt. Eller alt, hvis du heller litt fort og er litt uoppmerksom i gjerningsøyeblikket, drikker kaffe samtidig som du heller, for eksempel og har latt posen med frosne bær smelte litt lenge. Røre, røre, røre. Vente.

Får du fjernsynskjøkkenetfølelsen nå? Ikke? Hør på denne godsaken her, imens da... Herb Alpert & The Tijuana Brass Finn deg gjerne en liten persillekvast eller et eller annet i mens, du. Jadda.


Jeg lurte litt på det, da jeg åpnet skuffen og tok fram vaffeljernet. Hvorfor lager jeg så sjeldent vafler? Unger og gemal gnafser da høylydt og gladelig i seg godsaker, og det hender jo framandfolk og kristenmannsblod kan luktes i godstua, så hvorfor ikke vafler?

Joda. Nettopp derfor. De henger fast. Faller fra hverandre. Tyter ut og deler seg opp. Etter to mislykka doble forsøk, ble det blåbærpannekaker likevel.

Hmmmmm

Men du kan tro de ble godt mottatt! Oioioi! De sto til tjue i stil, skal man tro odelsgutten.

-Nam! Det va godt, mamma! Knallgodt!
-Så kjekt, bare ta meir du...
-Nam, det va supert, eg lure bare på koss du kom på det fantastiske med de blåbæra?
-Eh, nei, eg bare tenkte litt på ka så va godt og... (ok. Utelot Bjørner og andre barndomstraumer her)
-Det va fantastisk, mamma. Det må du laga igjen. Ofte!
-Bare ta meir!
-Nei, nå må me spara ta de andre...
-Det e møje her, bare ta du, du så likte de så godt....
-Nei, eh, eg e... mett... ja... men de va gode, ja...

Hm. Jeg har enten a) lagd et kulinarisk mesterverk poden faktisk ble mett av veldig fort, eller b) blitt ført litt bak lyset av odelsgutt med finansielle utfordringer til upcoming Londontur. Hmmmmm.

Hmmmmmmmm

Hm

Ka du trur? Gourmetkokk, matblogger av rang eller simpelthen lurt opp i stry...?