Septemberhåp

Endelig. Endelig er den her, høsten. Med ransler og matpakker. Sølepytter og vind og hektisk tidsklemmeaktivitet, med blanke ark og ferdigskrevne ark og drømmer og håp, forventninger, lengsler, ønsker, tristhet, skuffelser og gråhet. Trøtte morgener og trøtte ettermiddager, regntøy, støvler og luer. En og annen solskinnsdag som lurer av oss klærne slik at vi våkner med såre halser og tette neser dagen etterpå, i tillegg til den nye fregnen som dukket opp. Mange, mange bløte, grå regnværsdager og innedager og ensomme kvelder og stearinlys, bøker og ord. Virvlende blader. Piskende vind. Genser. Pledd. Skjerf.

Høsten i år er litt annerledes enn andre høster, og veldig annerledes enn høsten i fjor. Såpass annerledes at jeg vil nyte øyeblikkene litt mer. Sitte litt roligere i stolen med boka mi. Tegne litt flere ponnier med jenta mi, se litt flere filmer og prate litt mer med mannen min. Spille monopol med guttene, og se alle Harry Potter-filmene enda en gang, sammen med dem. Jeg vil nyte vinden som rusker og sjøen som slår, litt mer enn tidligere, og jeg vil kjenne smaken av høsten og kysses av regndråper. Jeg vil senke skuldre, ta litt flere sjanser, snuse på muligheter. Le litt høyere. Gråte litt oftere. Danse. Synge. Hoppe. Gjerne høyt. Juble. Sørge. Elske. Jeg vil kjenne på ensomheten. Juble over tosomhet og fellesskap. Si ifra. Drømme. Leve.

Høst.

Velkommen høst. Velkommen september. Velkommen håp.

Septemberhåp