...så satt jeg der, oppslukt i sånne voksentanker og voksenproblemer og voksenutfordringer og voksentvil og voksenuro og voksengrubling, kaffien ble kald og jeg glemte visst helt at jeg hadde sluttet å bite negler...så satt jeg der og hørte ikke etter når ungene mine spurte etter melk og om de kunne ta epler, og jeg hørte ikke helt etter men svarte sånn mhm, jada, mhm-svar, sånne svar ungene hater og jeg ikke liker og jeg satt på en litt vond stol og hadde vonde skuldre og alt for mange tanker i hodet...
...da han dukket opp. Robin. Superhelten Robin. Til forveksling minnet han litt om min mellomste, og han sang en skjærende falsk versjon av tittelmelodien til Pirates of the Carribean, og vips, superkreftene virket:
Voksenbekymringene var som blåst bort, og jammen forsvant ikke de stive skuldrene også.
Ikke sånn helt verst, dette mammalivet!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar