Hurra for meg

-Nei, det er på ingen måte mulig. Du tuller med meg, aldri i verden om du er såpass... voksen.. og opp i årene som du sier, for noen gener du må ha! Det kan da overhode ikke stemme, hallo, du må da være selve ungdomskilden personifisert, du, altså. Nei, dra meg baklengs, altså, du er jo glatt som en barnerumpe og spretten som en ungfole, jajamen, nei noen, altså...

Undertegnede. Fra den tiden jeg gledet meg til bursdager, og
tenkte meg en karriere som Cupid.

Og slik kunne jeg igrunnen holdt på en god stund. Ja, riktig lenge kunne jeg stått der og lirt av meg slike ting. På badet. Foran speilet. Uten kontaktlinser. Med lyset dimmet maksimalt ned. Men sukk, hverdagen dukker alltid opp sammen med enten et av mine svært informative (og på ingen måte svaksynte) barn, gemalen eller noen som på død og liv må skru opp lysstyrken igjen. Eller kollegaer som gratulerer meg med ett-år-eldre-enn-jeg-egentlig-blir-dagen (utilgivelig dødssynd). I dag er dagen. Min dag. Min bursdag. Så hurra-for-meg. I går kjøpte snuppå på fem blåseting som lager lyd, samt kakelys. Det betyr at dagen blir både bråkete og lys. Og at jeg må bake kake.

I et lite sekund synes jeg litt synd på meg selv, og sukker litt sånn at "det var jo bedre før", da jeg var liten og sto foran speilet klokka 07.28 for å se meg selv vokse (nå unngår jeg speilet, ihvertfall vil jeg ikke se på hvor mye jeg vokser!!!...).  Eller når moren min bakte kake og serverte kake og ryddet etter kake. Eller når man ble sunget for, og alle, (alle, til og med de kule!!) i klassen kom stivpyntet og med gaver og sirlige fletter og vi kledde oss ut etter alle kunstens regler i amerikakjoler og cowboyhatter og sminket oss til det ugjenkjennelige og drakk rødbrus til magen ble vond og hard og det var helt greit at gjestene gikk hjem og man kunne leke med lekene sine resten av kvelden, og pappa spilte gitar og sang Knutsen og Ludvigsen-godnattsangen og i en hel dag var storebror stolt av lillesøster og glad medhjelper og spilte til og med Happy Birthday på baryton og vi var perlevenner og det kom spennende konvolutter i posten og hun gråhåra dama som sikkert var hundre år gammel og jobbet på Tonstad Landhandel visste at det var en stor dag og gratulerte meg... det var liksom bedre da. Nå, sukker jeg, nå er det jobb og oppvask og smuler i senga og vaskemaskiner og fotballtrening og barnekor og regninger og litt lenge til lønn og...

...og det er tre par glade barnehender som klemmer en, synging på kjøkkenet og kort med hjerter og "værdens beste mamma." Og det er kaffekopp på badet og nok en bursdagssang fra de gullgode elevene som ikke sparer på klemmer og kos og hjemmetegnede kort, det er spøkefull småerting fra kollegaer, sms'er og telefoner. Facebook. Hvite konvolutter. Smil. Og det er alle dere som husker på meg og gjør meg rørt og glad og stolt og takknemlig, dere som jeg kjenner mye og kjenner litt og ser sjeldent og ser ofte og som jeg deler mange eller få minner med. Dere. Alle. Livet!

Jommen meg har jeg blitt ett år eldre. Og det gjør ingenting, for jeg kan dimme lyset på badet, og kjenner varmen fra klemmene på kinnet. Jeg er rørt og glad, og takknemlig. Takk!!

(Og jeg kan bestemme middagen selv (som jeg egentlig kan hver dag) og spise så mye sjokolade jeg bare vil, for bursdagskalorier teller ikke. Nemlig!!!)

Legg på lydeffektene skjærende falsk happy birthday, og hulkende frøken. Jepp.

Hurra for meg!!!!