Vi tar båten hjem. Litt for sent til at det er greit. Sultne. Det er første dag i barnehage og på skole etter ferie og rangling og feber og hoste og filmkvelder og trøst og kos og boller. Det er tårer i øynene og kjølig vind og tynnkledd mamma og tung bærepose, det er krangling og hakking og småkvalme og sult og "koffor, koffor kan me ikkje spise nugatti på ein tirsdag, og koffor, koffor kan me ikkje få brus?" Det er bekymring og irritasjon, krangel og uro. Det er tung ransel og tunge sko. Det er altfor lang vei hjem, og vi klarer simpelthen ikke hele veien uten en pause, og "koffor, koffor har me ikkje bilen her, mamma?" Mørket er mørkt og tungt og mamma er mørk og mammatung. Også inni.
Det er poden som peker først. På himmelen. "Sjå, mamma...sjå lyset!" Jeg ser ikke med en gang, men de står fjetret, de to unge håpefulle, og glemt er sult og tårer og lang vei hjem og tung bærepose. De ser lyset. Og jammen... Jammen ser jeg det, jeg også. Vi blir stående, sammen, vi tre. Hånd i hånd. Og simpelthen ser lyset. Finner ikke ord men....
-shalala!
 |
| Kvitsøy 19.februar 2013. Jeg ser lyset!!! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar