tirsdag 14. august 2012

Innerst inne i alle voksne mennesker sitter et lite barn som skal begynne på skolen i august.

(Janneke Øverland)
Har gått et helt år på skolen allerede og KAN det!

Det knaste i grusen under skoene mine. Skolegården var så uendelig stor, og selv om jeg hadde vært der mange, mange ganger og sett alle de andre mange, mange ganger var det skummelt og høytidelig å stå der, under det jeg husker som gigantiske grantrær, og knuge en trygg voksenhånd. Det var det året Diana hadde giftet seg i en enorm prinsessekjole og jeg hadde vært i England, samtidig som bryllupet, og sett reklamer for Bounty på TV og kjøpt souvenirer og spist sukkerstenger og sagt "twenty-two please?" til mannen i resepsjonen og tatt bilder i fotoautomat og mistet tenner, og sommeren hadde vært uendelig lang og jeg hadde lengtet og ventet til Dagen, Skolejentedagen, og mamma tørket tårer og pappa smilte med det litt rare smilet som glitret så merkelig i øynene. Og Skolejentedagen kom, og plutselig var det skikkelig kjempeskummelt, selv om jeg kunne lese og selv om jeg kjente alle i klassen, ihvertfall bittelitt, og ihvertfall jentene, guttene var skikkelig kjempeskumle egentlig, og jeg husker at jeg sto der og tenkte at jeg egentlig hadde mest lyst til å være fire år igjen og gjemme meg under et teppe. Borte var hun tøffe englandsfareren, tilbake var en bitteliten jente som snart ville knekke tenner og blø neseblod og gjemme seg på do for de Store Skumle. Og som skulle opptre med blokkfløyte og høytlesning og sykle store omveier forbi Guttene og forelske seg og få hjertet knust og krangle og fnise og ELSKE og HATE og krangle og lengte.

Frøken ropte navnene våre, det var en ordentlig Frøken, en frøken som het Fru Sandvik og som var skikkelig rett i ryggen og skikkelig streng og jeg pugget jammen Fadervår og kan (den dag i dag!!) uendelig mange Margrethe Munthe-tekster med god moral og høyt hevet pekefinger. Og frøken synes jeg tegnet fint og at jeg var flink til å sitte stille og konsentrere meg, og vips var hun borte, jenta som for noen måneder siden hadde stått på førskolen og sunget hele Papegøyen fra Amerika helt mutters alene mens hun tok noen vågale dansetrinn, for nå sto Skolejenta der, med fletter og tannløst smil og tegnesaker og et snikende Flink Pike-syndrom som har fulgt meg gjennom ungdomsskole og videregående og universitet og høyskoler og like inn i de ansattes rekker, og jammen litt inn i fritida også.

I dagene som kommer skal det knase i grus og store ransler skal fylles med bøker og tegninger og et og annet Flink Pike-syndrom. Hver høst er det som om vi holder litt pusten, alle, disse første dagene, til timeplanen er rutine og livet er i gang, hverdagen. Lesekoder skal knekkes, roller fylles, forventning innfris og forventning knuses. Vi må være kloke, alle vi voksne som er så heldige at vi har dette som vår jobb. Vi som får lov til å være der, se dem, oppleve læringsglede og læringssorg. Vi som fyller dem med ord og tanker, vi som lager hverdagen og er med på å fargelegge livet til disse fantastiske ungene. Vi som lager lover og vi som bestemmer antall timer og vi som har forventninger og krav og måloppnåelser og tester og enda flere krav og enda flere tester og vi som så fryktelig gjerne vil være BEST I VERDEN!!!!!! For de skal ut i Livet, ikke ut som tall i en statistikk og et klaps på skulderen til oss selv, vi superflinke supervoksne i superlandet, men som sprell levende mennesker med en viktig oppgave i å ta vare på seg selv, andre og framtiden til våre barnebarn og barnebarns barn...

Husk: Inni meg er det fortsatt en liten, sped jente med fletter, manglende fortenner og skjelvende knær, som later som om hun heller vil tegne snirklete roser enn å danse rockete til papegøyesanger. Og jeg tror at det sitter en førsteklassing inni deg også, muligens skjelver du litt også med tanke på at du kan komme til rektor dersom dansetrinna rocker for hardt?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar