Rompa mi!

Kropp ER topp!

Jeg står klemt inn i hjørnet på det som sannsynligvis er verdens minste prøverom. Avslørende speil på alle kanter får hjelp av kraftig hvitt lysrørlys til å avdekke alle nåværende og kommende skavanker på absolutt alle deler av kroppen, og utgangen blokkeres av et rovdyr i sjiraffstørrelse en ung og smekker og høy og elegant og ikke minst slank ekspeditrise, ikledd det min far i beste fall ville kalle et hylster. (I verste fall ville han assosiert det, høylytt, med en prevensjonsmetode) Hun er sminket i tykke lag, blond og langlemmet og simpelthen nydelig, men nå har hun en stresset og bekymret rynke i pannen. Jeg sender en takknemlig tanke til produsenten av mascara som gir deg øyenvipper med markise-effekt, hva hadde skjedd om hun hadde mer enn skimtet skavankene mine, ville ansiktet sprekke eller øynene falle ut eller hva, samtidig som jeg aktivt prøver å unngå speilbildene av meg selv og fokuserer desperat på rynken. Den skumle tenkerynken.

-Passe ikkje DEN heller?
-Eh, nei, men det gjør'kje noge, eg kan kjøpa bukser ein aen gong eg...
-Jammen, den sko jo passa alle!
-Hehe, vel, ein for alle, alle for ein..hehe (Jepp. Smertefull dødfødt spøk. Sds)
-Du har liksom ikkje så lange bein...
-Nei, men de virke jo... (Sds)
-Så e du liksom ikkje så voldigt høg...
-Nei, men... Beklager...
-Og så har du sånn... rumpe.. der...

I løpet av et par minutter i total ydmykelse har jeg kommet med platte spøker og unnskyldt høyden min overfor en skummel, oversminket og svært ung person i et serviceyrke(!?).Jeg vil gråte, gjemme meg under en dyne og bestemmer meg for å aldri aldri noensinne mer gå inn i prøverom igjen. Jeg beklager høylytt at jeg har rumpe, og føler meg absolutt unormal og klar til å stilles ut på sirkus anytime, og er sekunder fra å bruke alt for mange penger på en bukse som ikke passer bare for å få den blodtøstige sjiraffen ekspeditrisen ut av prøverommet.

Det er da det skjer. Ekspeditrisen har, under hele seansen, tvinnet nervøst på et kjede med en stor kule i enden. Det er som om verden rundt meg plutselig bestemmer seg for å gi meg en håndsrekning, for snapp. Det er det som skjer. Kjedet ryker. Kulen faller av, triller bortover gulvet, og blir liggende midt mellom oss (prøverom på størrelse med en stekepanne!). Hun myser, fokuserer mellom maskaramengden, og finner kulen. Bøyer seg, prøver å bøye seg, forsiktig, elegant, forsiktig, uelegant. Hylsteret gjør det rett og slett umulig å bøye seg ned for å ta opp kulen. Se det for deg, lange smekre lemmer som simpelthen ikke når ned, ikke på det begrensede området hun har til rådighet, en hånd tviholder på klærne, den andre sveiper fram og tilbake 5 cm over gulvet.

Jeg tar opp kulen til henne. Selvsagt gjør jeg det. Men ikke før hun har svettet litt og fått enda flere rynker i sminken. Og sett passe redd ut for å falle. Det er ikke vanskelig en gang. Så kler jeg på meg, henger buksene ALLE passer bortsett fra de med sånn... rumpe... pent på plass, ønsker henne en fin dag videre, og går.

Nei. Følte meg ikke videre vellykket. Ikke videre snill heller. Jeg følte meg både dum og rar og stygg og ekkel og... Helt til det slo meg. Følelsen. Det er samme følelse som De Kule ga meg, som ungdomsskole og russetid og slemme kjærester og tåpelige flørter ga meg, og som jeg har vokst fra for lenge siden!!!! Mislykkethetsfølelsen! Jeg er ferdig med det! Min oppgave er å lære ungene og elevene mine å håndtere, elske og omfavne livet, med og uten(!) rumper. Kropp er topp!!!

Jepp. Jeg har rumpe. Korte ben og diverse andre skavanker. List gjerne opp! Men jeg virker, og kan plukke opp ting fra gulvet uten særlig store anstrengelser. Ekspeditrisen kan jo skifte lyspærer og male taket!

(Og nei. Jeg kommer ikke til å besøke den butikken på Kvadrat igjen. Dum er jeg da ikke! Tror jeg)