Jo, jeg så deg i går. Så at du så meg også, men jeg ble plutselig veldig opptatt med å snakke om ingenting med sønnen min og veldig opptatt med å gå en annen vei og veldig opptatt med å se veldig opptatt ut. Men jeg så deg. Skulle ønske jeg hadde hatt guts nok til å stanse, hilse, kanskje klemme deg og mimre litt om sol og varme og husker du den gangen vi badet nakne og trodde noen hadde stjålet klærne våre og le litt av de minnene som gjør at jeg er meg og kanskje til og med at du er du, men nei. Jeg turte ikke. Jeg var redd. Redd fordi du så like flott og pen ut som alltid, redd fordi du har akkurat det samme lange håret som da vi gikk på skole sammen, håret jeg ønsket meg og misunte deg så veldig. Redd fordi jeg så korset i halsgropa di, du er fortsatt der, i mine gamle dager, og du har vokst videre selv om jeg raste bort noen av stenene under føttene dine. Redd fordi jeg ikke vet hva du tenker om meg og fordi jeg vil at du skal spørre om alt men er redd for at du skal spørre om alt og redd for at jeg aldri kommer til å tørre å svare deg sånn ordentlig og skikkelig, redd fordi du er et møte med meg selv for mange år siden og redd fordi jeg kanskje ikke ville greie å forklare at livet er godt, nå, likevel, og at jeg er tilbake selv om jeg er på en annen tilbake enn jeg var på før. Redd for at du skal fordømme meg igjen og redd for at jeg skal fordømme meg igjen.
Jeg så deg i går. Kjempegodt. Hadde det vært i morgen jeg så deg, skulle jeg hilst på deg, smilt og ledd og mimret og sagt at det var godt å se deg la oss holde kontakten og see you in heaven, I'll be there, baby! men i går så jeg deg liksom ikke fordi det er for mye meg i deg og deg i meg.
-Pinglesara
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar