The Ring of Fire

There's a blaze of light in every word, it doesn't matter which you heard, the holy or the broken hallelujah...

(Leonard Cohen)

Det er en scene i "Finding Nemo" jeg har tenkt mye på denne sommeren. Husker du filmen? Den lille, morløse klovnefisken som blir fanget og puttet i et akvarium, mens klovnefiskfaren leter og bekjemper store farer og glemske venner? Vel, da Nemo havner i akvariet, møtes han av andre fisker. De "gamle" akvariefiskene. Som blir skikkelig redde for denne nye fisken, tenk hva han kan ha med seg av smitte og vaner og kunnskap og... han er jo fra HAVET!!! Til slutt går Nemo gjennom et (ganske så tåpelig) rituale, "The Ring of Fire", som gjør ham til en del av dem, en del av flokken; han får ny status, nytt navn og... Vi kan le av engstelige fisker, men er vi ikke slik? Redd for det nye? Det ER enklere når alle er like, er det ikke? Når alle snakker samme språk og mener det samme og er fra samme fiskebutikk eller organisasjon eller menighet... Og leter vi ikke etter slike ritualer iblant? Ritualer som gjør oss til en av dem, eller dem en av oss, eller..?

Gud vet at jeg gjør. Og vet du hva?
Jeg har tatt feil.  Grundig feil. I min iver etter å ha rett, har jeg tatt feil. Jeg ville så gjerne at det skulle være på denne måten, denne feile måten, fordi da ble det målbart og oppnåelig, da kunne jeg krysse av for ja eller krysse av for nei og virkelig vite. Jeg trenger å virkelig vite, jeg trenger å tenke at det er riktig og jeg har lengtet etter å føle meg inkludert og en del av, jeg tror jeg har lengtet etter det hele livet. Jeg har trodd at jeg må bli slik som dem. Slik som dere. Som velger de riktige ordene, som tar de riktige valgene. Som vet hva som forventes, som har vokst opp med tradisjonen, som kjenner til hva som bruker å være og hva som ikke bruker å være og til og med hva som aldri har vært og som derfor aldri må skje. Jeg fikk det ikke til. Jeg ble aldri en av dem, aldri en av dere. Ordene, språket, valgene ble aldri mine, de ble aldri riktige og jeg kom aldri nærmere hverken tro eller Gud eller det jeg trodde var det jeg søkte

Jeg har prøvd. Jeg tok feil. Svaret kom med tårene, med nederlaget og akkurat i det øyeblikket jeg vurderte å gi opp. Hei, Gud, se hvor flink jeg er, se hvor mye jeg prøver Gud, og jeg er usynlig likevel!!! Se, Gud, jeg trener, spiser sunt og har lest mange riktige bøker, jeg har til og med gått på møter, Gud, og hatt ansiktet i skikkelig voksne folder, sånn helt alvorlige, og Gud, hvorfor er du ikke der når jeg gråter, hvorfor strekker du ikke ut en hånd, det er lite det miraklet jeg ber om Gud, du kan helbrede, men Gud, du er jo bare taus, hva skal jeg gjøre, send meg i frontlinjen, Gud, send meg, bruk meg, ja, la meg funkle, Gud, tørk tårene mine og la meg skinne. Gud? Gud?

Gud?

Bloggeren funkyuncle sier det mye bedre enn meg, og jeg håper han tilgir at jeg siterer:

"Troen er ikke en prestasjon eller en konklusjon. Den er fingeren som peker mot himmelen, den er et frø i en pjuskete hage. Den har for små vinger til å bære mitt tunge hjerte. I stedet pendler den mellom meg og Gud med en brevdues forbløffende retningssans, og skriver setninger i luften."

Jeg har tatt feil. Jeg trodde det var jeg som skulle utføre og beherske tro, jeg som skulle yte, jeg som skulle prestere. At jeg skulle nesten redde Gud, at han trengte at jeg reddet han. Jeg trodde jeg måtte tro nok for å tro. Jeg tok feil. Fullstendig feil. Jeg trenger ikke være glattslipt og lakkert. Skår, sprekker og slitasje høyner verdien for levd liv.

Leonard Cohen. Det finnes ikke bedre versjoner av denne sangen, enn når han synger den selv.Ta deg tid til å nyte og kanskje tenke på ditt halleluja?

Og for de av dere (du) som kanskje drar kjensel på bruken av uttrykk, filmklipp og tanker, og som vet at jeg har noen grubletimer bak meg og sikkert foran meg, og som (joda, du hadde rett...) en gang advarte meg mot å prøve å bli en annen enn meg selv... Og som har lånt ut bøker du tror faller i smak...Jepp...ikke så rent lite inspirert av Alan Hirsch "The forgotten ways". Takk!