søndag 30. desember 2012

Forrådt

-Hva, roper hun, med skingrende røst, forråder du meg? Går du fra meg, vil du ikke ha meg lenger? Er jeg ikke nok for deg, er jeg ikke god nok?
Jeg aner ikke hva jeg skal svare, jeg blir tvunget til å se inn i de slitne, rødsprengte øynene, usminket og rynkete står hun der. Håret, som jeg husker så innsmigrende glansfullt og fristende vakkert, henger livløst og flokete over skuldrene hennes, hun er liksom så... utbrukt. Sliten. Ferdig.

-Men husker du ikke alt vi har gjort sammen? Latteren, minnene, skiferiene? Lange kvelder med rødvin og samtaler, turene til Bergen? Campingturen i sommer, med en død mus under madrassen din, husker du ikke det? Vennefellesskapet, husgruppa? De ensomme stundene, alle de tankene, da du var alene med de mange? Tårene da, de husker du vel, redselen for at det du fryktet mest skulle skje, og så skjedde det, husker du? Blomstene, klemmene, husker du ikke det? Husker du ikke fristelsene og forsakelsene, at vi sammen sto på og sto på vårt, at vi har diskutert oss røde i kinnene og tårevåte, husker du ikke de diskusjonene en gang? At du var så sint at du skalv, at du gråt, og at du freste så høyt og intenst at... ja... Og at du ba om unnskyldning, husker du det? Og fikk unnskyldninger? At du følte deg skikkelig voksen når du sa du satte strek, etter å ha frest og sutret en hel natt?  At du har vært sliten da... og trist, vi var det sammen, vet du! Hele tiden sammen! Hun er på glid nå. Virkelig.


Ekte fristerinne!
Dronningen av Saba
(filmguiden.no)
-De politiske kamelene MÅ du fortsatt kjenne ettervirkningen av, ærlig talt, de var jo ikke små! De må kjennes på tverke og vrange i.... evigheten! Husker du ikke at du 17.mai i allværsjakke og ullgenser? Eller St.Hans, da alt regnet bort, alle de forberedte lekene dine? Alle bøkene du leste og levde i, og hva med de bøkene du leste om igjen enda en gang da? Eller timene på sykehus, ventetimene, redselen? Presten som gråt, vil du virkelig legge det i minneboka, og legge det bort?  Den hemmelige smugrøykingen nattestid med gemalen, silkebåndhemmelighetene i blikk og delte minner? Fnisingen, latteren, klemmene fra ungene, dansingen med ungene, lekene. Hemmelighetene, hvisking fra barnemunn, kjærlighetserklæringtegningene? Kaffekoppene, med venner, alene, med gode samtaler og triste samtaler og ordene du aldri sa og ordene det ble altfor mange av?  Syngingen i dusjen, syngingen i bilen, syngingen alle andre steder... Når du sang i kirken? Jublende glad? Og så nervøs, og så stolt? Radiointervjuet... Jeg var der hele tiden, absolutt konstant var jeg der, og nå, nå vil du bytte meg ut. Bort. Kaste meg på dynga. Glemme, du vil til og med glemme! Glemme at du har sunget, danset, hulket og bannet SAMMEN MED MEG???

Hun er bitter nå. Bitter og hard. Ikke spor av fristerinnen hun var. Skjønnheten som fylte henne tidligere, den tandre, vare og umiskjennelig spennende vakkerheten som gjorde henne så fristende å være med, så utfordrende og lengselsfull, så ny... det er borte. Hun er bare sliten. Skitten. Uforståelig og tom. Ferdig.

Jeg tar hatten min. Går. Forlater henne som et minne, en smertefull erindring krydret med minner om små, gode opplevelser. Jeg forlater henne, uten å vende ryggen helt til henne, men jeg går, likevel. Inn i favnen til et nytt, fristende bekjentskap. Som står der og glitrer med forventninger jeg ikke kan motstå!

Takk for alt, 2012. Måtte du hvile i fred.


fredag 28. desember 2012

"Its not who I am underneath but what I do that defines me"

(Bruce Skywalker, Batman)
"Vær snill med fuglene, Alfred!"

Man skal passe på småfuglene, er det sagt. Ikke minst er det printet inn i min generasjon av "Jul i Skomakergata"-unger, at småfuglene skal få julenek og smuler og smultringer og all slags godt. Det e ikkje lett å ver fuggel i dag, og poden på 12 ska gjørr noge med det. På sløyden. Meisebollestativ.

Selvsagt med en vri. Mine unger lager ikke den mainstream spurven de andre lager til anheng, nope, Mine gener lager selveste Bat-utgaven av meisebollestativ, selveste BatMeisen.
Jeg er forøvrig uhyre fornøyd med denne egenskapen, og synes det var årets mest magiske pakke på julaften! Superstolt, og kjenner igjen hvert gram av disse genene!!!

Det er meldt storm og kaldt uvær, og på hekken henger BatMeisen, klar til å hjelpe en spurv i nød. Det spørs i grunnen bare om fuglene er tøffe nok til å tråkke denne Bat'en på tærne for å få seg en matbit.

(Status etter en lite produktiv formiddag i heimen: Naboens meiseboller er snart tomme, der de henger utenfor vinduet hans. BatMeisen har fortsatt ingen besøk, men en skokk småfugler av diverse fjørete karakter sitter i hekken og bever av angst.)


Pass godt på småfuglene, folkens. Helst uten trikot!Men med klær!

onsdag 26. desember 2012

Blomstrende svibler og stearin på duken

Romjul. Freden har senket seg, peisen er tent, det er akkurat passe ryddig til at det er koselig og akkurat passe rotete til at det er trivelig. Vinket nettopp til naboen, stivpyntet i dress og med dårlig tid. Selv har jeg allverdens tid i dag. Tid til en av bøkene som har stått i hylla en stund, uten å ha blitt lest. Tid til kaffe, til å spille Ticket to Ride, til å se på at noen spiller Ticket to Ride, tid til å lure på om jeg liker aprikosbiten eller bananbiten best i twistskåla. Tid til å sløve og til å la være å tenke på de ordentlige tinga. Tid til å sitte, til å se på sviblene som er aldeles nydelig rosa, og til å irritere meg grundig over at det er stearin på duken.

Tid til å la være å savne, tid til å tenke, tid til å misunne alle med familieselskaper litt, og til å glede meg litt over at jeg kan loffe rundt i dongeribukse hjemme. Tid til å sette et punktum, og prøve å finne et kolon for neste år.

Tid til å sende en sår tanke, en glad tanke og en takknemlig tanke.

God romjul, alle!!! Nå skal jeg bare lese ett kapittel til.. Eller to... Og ta en ny grundig analyse av Twistspørsmålet. Før jeg fortsetter med dagens ingenting.

mandag 24. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 24.

Det er jul i huset. Neida. Ingen skap er vasket (men jeg støvsugde bestikkskuffen forleden!!), vinduene gnistrer av sjøvann og sand, de vakre juleblomstene har mistet blader både med og uten hjelp, jeg har fått julekort fra folk jeg ikke har sendt til selv (unnskyld), jeg er temmelig blakk, jeg har ikke fått julero eller heklet sånne fine hvite julestjerneting (les: ikke lært meg å hekle), gangen nede er ikke ferdig oppusset, hjemmebaksten kommer, i år også, stort sett mest fra min mor, jeg har prøvesmakt såpass at den gode finbuksa ikke er fullt så god lenger. Det er ingen harmonisk hvit sølvjul, men en kaotisk gullrødtgrøntlillakrybbenissebarnehenderpåferde-jul. Jeg har ikke en indre, personlig ro. Julegavene jeg har pakket inn, synes alle det er så søtt at femåringer har pakket inn "på egen hånd".

Jeg nådde det altså ikke, jeg nådde ikke den ordentlige julestemningen jeg har lest om i blader og blogger og sett bilder av og sett på tv og sett på filmer og....

Men vet du hva?? Det gjør egentlig ikke noe. For jeg har sett julemorgenbarnetv med verdens beste niåring på fanget, kalt "nydelige mamma!" av verdens beste femåring og fått et grynt med smil fra tolvåringen. i tillegg har jeg fått juleklemmer fra de beste, julesms' er og grått juletårene.

Dette er ingen enkel jul. Det er vanskelig å finne riktig julestemning når man vet at noen man er glad i har det vondt. Når man savner, når livet oppleves uforståelig. Når avisene melder om det ene verre enn det andre, når barn begraves, når engstelen sitrer, når nettene er lange, tunge og mørke.

Men vi har en grunn til å feire likevel. Håp. Håpets høytid. Lengsel og glede. Takknemlighet for det som har vært, og det som skal komme.

Jeg er usikker på hvor deilig jorden er, men jeg skal synge det høyt i dag, likevel, for jeg vil gjerne feire at det finnes et lys i mørket, en ledetråd i livet. En trygghet. Kjærlighet. Et håp. 

Ha en god jul, alle sammen. Og takk!

søndag 23. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 23.

Lillejulaften for en hel del år siden. Vi er en gjeng med unge, livlige og nissekledde venner fra samme kor, som besøker voksenlederne i miljøet med sang, dans og konfektesker og god jul!!! Vi hoier og heier, er bråkete og forventningsfulle, det er knitrende kaldt og det river halsen når vi puster inn. Alle blir glade, tar seg tid til ti minutters "julekonsert" på trappa, tar seg tid til klemmer og smil. Alle, men den siste holder et par av oss igjen. Han er alvorstynget i et skrukkete ansikt, og forteller om naboen som akkurat har mistet sønnen sin. Forteller om at det sitter en dame og er mutters alene, som gråter og som hater at det er lillejulaften, med alle sine hyggelige familietradisjoner. Som har mistet noe umistelig, og som er så ensom at hun ikke vil gå ut og være alene blant alle travle førjulsfolk. Som ikke får besøk av fineste nisser.

Selvsagt ble vi med ham, selv om alt føltes feil. Nissegenseren var varm og stakk, vi var sminket tåpelig og julesangene umulig å synge i et trist julehjem. Hun satt i stuen, omgitt av blomster og hilsener på alle kanter. Stuen var grønn, det var varmt der, hun drakk kaffe fra en blå kopp. Det var sikkert  femti "jeg tenker på deg" hilsener, men ingen mennesker til å sitte sammen med henne. Hun var ensom i et hav av blomstrende medfølelse! Vi fikk se bilder av sønnen, en ung mann i rullestol. Multihandikappet. Pleietrengende. Høyt elsket, enormt høyt elsket, og savnet så sårt av en mor som ikke ante hvordan hun skulle lime sammen hverdagen igjen. Konfektesken vi satte igjen var ikke noe plaster på noe sår, men en bekreftelse på at vi hadde vært der. Sett og hørt.

Det er mange rundt oss som på en eller annen måte kjemper for å komme gjennom disse dagene. Som ikke har den gleden, håpet eller samholdet hele verden ser ut til å ha. Som gråter, som savner, som lengter til hverdagens trygge rutiner. Som ikke vet hvordan denne uka skal håndteres.

En konfekteske er ikke så mye, men er en god unnskyldning for å besøke noen, helt på ordentlig.

God lillejulaften. Jeg takker for at det finnes kloke, gamle prester som viste meg at bak blondegardiner og hortensiar, kan det sitte noen å gråte.

Ha en fin lillejulaften, husk å klemme noen!!!




lørdag 22. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 22.

-Når eg blir stor vil eg hjelpa de fattige!
- Så fint, du kan jo gje penger eller gaver, eller du kan jobba med....
-Eg ska stå med sånn gryta, og ikkje vær politi. Eg ska vær sånn frelsesarmeer. 
-Det var jo kjempefint.... Det er viktig å hjelpe!
-Ikkje bare i julå, mamma, eg ska hjelpa om sommaren og. 

............

-Mamma?
-Ja?
-Hvis du ikkje e død då, så kan du vær med og holda grytå. Så kan eg smila. Og sei takk.

Husets solidariske minstemann, Snuppå med det store hjertet, har vært med De Store i barnehagen og levert penger innsamlet i adventsmåneden, til Frelsesarmeens julegryte, og til Jan. Jan, som både er en klok fyr jeg kjenner litt, og som er en flott blogger (bare se her, ikke lite sjenerøs!!) møtte ungene, og har satt dype spor. Han tok seg tid til å fortelle og prate med ungene, og nå skal verden reddes, vi snakker om fattige og ensomme og "de redde, mamma. Eg trur de e redde!" og vi pirkes i samvittigheten på den helt riktige måten som bare min fabelaktige femåring kan.

Folk fryser. Folk er folk. Frelsesarmeen hjelper. Mange andre hjelper også. Heldigvis. Men dessverre altfor få i forhold til hvor mange som trenger hjelp. Vi kan ikke redde alle, men vi kan hjelpe noen. Med mat. Klær. Tid. Smil Ro. En klem. (Alle har sine historier. Jeg har mine. En av dem er den svært godt voksne damen som tenkte så mye på meg og familien min i en litt tung periode, at hun stoppet meg på butikken for å klemme. Ikke sånne små klemmer, sånn en diger kjempestor en, en tåredryppende kjempeklem som ga meg superkrefter og superstyrke til å kravle meg opp av vollgraven..)

Snuppå mi vil redde verden. Jeg smiler stolt, og tørker overbærenhetens smil bort så fort som bare det. Hun er framtida, det skal hun få være!

Om noen år står vi kanskje der, en flott ung dame og en gammal krok som holder gryta. Gi så det svir, både nå og da!!!

(Ja, jeg gjentar meg selv, men eg god ting KAN faktisk ikke sies for ofte!!)

Ha en fin og rettferdig bittelillejulaften!!!

fredag 21. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 21

(bilde fra nettkirken.no)
Ingen jul uten juleangsten. Uten vaske-som-en-villmann-aldri-bli-ferdig-setter-du-fra-deg-glasset-der??-angsten. I dag er den store springe som en jojo-dagen, og selv om gemalen maner til fornuft, selv om KK forteller om jul uten stress og Dagbladet melder om slankejul og sexy-jul og Nettavisen maser om Fifty shades of grey-jul, er det min egen private hysteriske stressejul. Jepp, rett og slett.

Vi skal ha gjester. Gjester jeg ikke burde stresse med, men likevel lar jeg meg rive med. Ikke til konstruktiv vasking, men hysterisk småkluting. Tårene siler for ingenting, og jeg aner ikke hvor jeg skal gå eller se eller vaske eller bake eller rydde eller.... Selv om gjestene kommer med forventningen om at vi skal ha det kjekt sammen, og med stor sannsynlighet ikke for å få julens kulinariske høydepunkt (de kjenner meg...), og selv om jeg bare vil roe ned og vet at jeg kan roe ned og har lister (i flertall!!!) så kontrollen er der, igrunnen... Så.... Men....

Må sitte. Litt.

Lenge.

Snork.

(Angsten lot seg døyve av kaffekopp, pepperkake og det faktum at gjestene ikke kommer før åtte, og jeg kan dimme lyset. Satser på at ingen av dem leser dette før de kommer...) (dere er forresten alltid velkomne. Jeg er glad det finnes mennesker i livet mitt som jeg gleder meg til kommer. Mennesker i flertall. Både de som kommer i kveld, og de som kommer andre kvelder. I går, foreksempel. Selv om det var juletårerdagen, og ikke juleangstendagen. Dere må bare komme mer!!)

torsdag 20. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 20.

Ingen advent uten juletårene. De kommer gjerne den første feriedagen/kvelden, og oversvømmer selve feriegleden en liten stund. Jul har alltid et anstrøk av melankoli, lengsel og sorg, ikke minst i år, og i dag er det juletårenes dag. Gleden fargelegges alltid litt av sorgen, uten det mørke ville vi kanskje ikke se lyset og fargene?

Det er godt å kjenne at man lengter, da vet man at man elsker. Det er vondt å kjenne at man lengter, for da vet man alt man har mistet. Noen lengter allikevel alltid mer. Gråter litt for de også.

Lytt til denne, kanskje juletårene dine også kommer?

(behov for å trøste? Behov for trøst? Klemmer mottas og gis med (tårevåt) takk!)
Snoopy. Magisk.

onsdag 19. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 19.

-Det i i dag som e klemmedagen, ikkje sant??

En av de nydeligste elevene i verden kom med verdens vakreste spørsmål i dag, og fra å bøye meg ned og omfavne disse søte små, blir jeg nå omfavnet av noen fantastisk vakre slubberter!!! De er nydelige, fantastiske, helt suverene og jeg har sannsynligvis den beste avslutning på dagen noen kan få. Jeg får lønn for å være med folk som klemmer meg, ønsker meg god jul og som håper jeg har det bra. Som har tegnet små julekort og som må tåle en noe sliten lærers tårevåte øyne. Mennesker med hele verden og alle dens fantastiske muligheter foran seg, mennesker som om noen år skal gjøre lure valg og dumme valg og kloke valg og rare valg og spenstige valg og tåpelige valg og allslags valg og... (men aldri ALDRI!! bomme på regelen om sammensatte ord! Ever!). Det er håp for framtiden når disse skal redde verden. Superhåp, det blir folk av klemmere, garantert!!!!!
Mye mulig verdens beste jobb!
Hulk!

tirsdag 18. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 18.

Ingen jul uten englekor. Eller englepynt. Jeg liker godt å pynte til jul, samme hvor mye jeg gjør narr av tant og fjas og egne evner, og det beste av alt er å ta fram pynten fra barnehånd. Nei, her er det ingen designerjul, ingen hvit og tander pastell, her er det kræsj i farger, alternative fasonger og alternative materialer, her er det livsglede og humør og sjalabais og dorullnisser og dorullengler og til og med en engel med tissefant, etter en temmelig lang anal fase hos odelsgutten.

Vakrere blir det ikke!!
Det er sjarmerende vakkert og vaklevorent og rett og slett nydelig flott av barnehånd, og det blir absolutt ingen jul uten dette, som i noens øyne er rotete og kaos og rett og slett småkatastofalt, det er i mine øyne selve JULA!!! For meg sier dette at englene er en stor del av også mine ungers liv. Disse fantastiske fortellingene med fjær og håp... Ikke Märtha-engler, men håpets engler. Barnehåpets nydelige englekor. Jeg ønsker at ungene mine skal ha dette håpet, dette englekorhåpet. Jeg nyter å tenke at når de former disse englene (med og uten kjønnsorgan) tenker de litt på hva de gjør, de tenker at dette er engler, en del av dem! Et håp, en grunn til å tenke at de ikke er alene, de har en tro på at de ikke er alene, og selv om det er doruller og papp og plasthår... de er perfekt fantastiske!!!

Her er deler av englekoret vårt. Nydelig, fantastisk og rett og slett perfekt fra barnehånd. Jul. Mammajul. Ingen designerjul.



Halleluja!!

mandag 17. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 17.

Venter på det lille barn
som i en krybbe lå!
Jeg var 9 år gammel. Stor nok til å være livredd, liten nok til å være vågal. Jeg sang i barnekor, og hadde rollen som Maria. På selveste julaften. I kirken. Jeg kan ennå kjenne det stikker i magen, køller seg bak ørene, sitrer i fingrene, hjertet dunke og det piper i hodet. Jeg kan sangen utenat ennå; "ser du barnet i krybben...." Det gikk fint, selv om jeg etterpå knapt husket at det var julaften. Det gikk bra, noen heiet meg i land, noen smilte stolt og noen tørket tårer over denne barnekorforestillingen av juleevangeliet.

Ingen jul uten sitrende nervøsitet, laken som klær, sauene på marken og dukke-Jesus. Ingen jul uten engstelse, tårer i øynene, oppmuntrende tilrop og uendelig glede når en lykkes. Ingen jul uten kamera, svette hender og minst en søvnløs natt, kvalme og uro. Ingen jul uten rørte mammatårer. Eller rørte lærertårer. Jepp. Jeg er lærer. Lærer av den sorten som synes dramatisering, dans og sang er topp, som synes smånerver er viktig i dannelsen og en slik lærer som synes det er det mest givende på jord når de lykkes, de nervøse. Jeg vil så gjerne heie dem i land, få dem til å føle på gleden ved å lykkes, ved å beseire seg selv og styrken ved å klare det. 

I kveld er det en ny runde. Josef, Maria, englene og gjetere. Forteller en, to og tre, vertshusmennene. Folkemengde. Ingen saueroller, har brent meg på dem! Jesus er i krybben, sceneteppet på plass, nervene til stede og.... Joda. Juleklumpen er på plass i magen.  Og i halsen, forsåvidt....Jeg heier på alle små og store og veldig store og veldig små som skal oppleve at jeg klarer det!! i dag!

Ha en fin kveld, juleklump eller ei!!!




søndag 16. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 16.

Det er søndag. Igjen. 3.søndag i advent, og det er ikke fritt for at de har begynt å spørre, de unge håpefulle, om når VI skal bake pepperkaker. Eller pynte juletre. Eller ha juleverksted. Eller alle de andre tingene som teoretisk høres fantastisk ut, og som er en del av min romantiserte barndom, og som gjør seg så godt hos alle, ikke minst hos den fantastiske bloggeren vedsidenav, som ved siden av å være bloggeren vedsidenav, er en fabelaktig kollega, og norsklærer, som ved siden av det meste annet fortjener honnør, ære og jubelbrus, slik alle norsklærere fortjener. Sånn i all norsklærerbeskjedenhet (ta veldig gjerne hintet noen!)

Vel, tilbake til pepperkakebakingmaset. Gemalen har litt å si, ikke minst om dette. For hvorfor, spør han, hvorfor er det slik at vi greier å glemme igjen en pepperkakeform hvert år, den blir liggende i kjøkkenvinduet fram til like før det er på tide å bake nye pepperkaker, da er den søkk borte, og vi leter, leter og leter, helt til vi resignerer og har kun mann, kone og puslespillbiter-pepperkaker.

Men vi er ferdige å bake, oppvasken er tatt og julen er ryddet ut av huset så
ligger
den
Ett år har den ligget i vinduskarmen!
Og like blid!
der
fortsatt
i
vinduskarmen
den
eller
en
annen

Vi er ikke så veldig påtrengende ordensmennesker, nei...

I tillegg har eldstemann proklamert at vi må til IKEA for den pepperkakedeigen er bedre enn den i "de hvite boksene". Jommen bringer de med seg gode husmorminner inn i framtiden, gitt....

(Vel, vi har gjort det godt igjen, litt. For dersom du kikket inn i kjøkkenvinduet i dag morges (lunsjtid..) kunne du se 4 pysjamaskledde mennesker danse kreativt og ellevilt til gamle juleschlägere, og skape juleminner av den gode sorten. 5.mann himlet seg med øynene ned i kjelleren, hvor han ble befridd fra teite foreldre av selveste Playstation. O barnelykke!)

lørdag 15. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 15.

Observert på postkontoret på Kilden i dag, rundt 13.00. Takk. Takk for at jeg må svelge kameler og slutte å skue hunder på håret. Trengte denne påminnelsen i min trygge hule!

Settingen var:
Gammel dame, rundt halvannen meter høy, kledd for å være ute, med gaver og brev og julepost som skal sendes, samtidig som halve Stavanger og omegn er ute i samme ærend. Temperaturen er faretruende høy, det piper og blinger og lyser og det dultes og tråkkes og dyttes. Og hun står der og er  akkurat så forvirret som en føler seg selv, og jeg tenker, ett sekund for lenge, at jeg må hjelpe henne, men i samme sekund begynner hun å lete desperat etter noe. Hun åpner veska, mister brev og en pakke, åpner lommeboka, blar gjennom, tar i alle lommene og ser helt opprådd og forvirret ut, noe er tydeligvis borte, men innen jeg rekker å tenke gjennom at jeg bør hjelpe en gang til, kommer Beinharde Berit inn på postkontoret. Svartfarget hår. Svart leppestift. Svarte klær. Svarte negler. Livsfarlig, med andre ord, og hun streber rett bort til den gamle, og jeg er overbevist om at det er ran, mord og lemlesting på gang, før....

...fingrene med enorme ringer (til slåssing??) åpner seg. Der ligger den gamle damens minibankkort, og en ganske stor bunke sedler. "Nå har eg lett øvealt, eg sto bak deg i køen i minibanken, du glømte dette!" Den gamle dama ser forvirret glad ut, og får Sorthåringen til å bøye seg ned for en klem, hun får ikke gi finnerlønn eller noe, men smiler bare, og pling, det er den gamle dagens tur, de sier god jul og.... Og det siste jeg ser av Beinharde Berit er et strålende smil, og dødningskallen på t-skjorta....

Takk!!

God jul, til både Beinharde Berit, Glemske Gerda og Fordomsfulle Frida.

Jeg gremmes.

fredag 14. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 14.

Julebrev 2012
den ærlige, oppsummerte sorten. På rim, for dem som liker det.
Nei, jeg har ikke vært i Tibet,
London, Paris eller renset min sjel.
Ei heller spennende kurs eller jobb
i hjemmet mitt bor det nok ingen snobb.
TV'er fortsatt en verdsatt venn
støvsamler er den, gitaren (elendig nødrim. Beklager.)
Har ikke gjort det som jeg tenkte jeg skulle
rumpa er diger, ser ut som en skrulle.
Vil fortsatt synge høyt i et kor
men synger i dusjen, nett som i fjor.
Har kranglet med mange og vært kjempesur
og jo, trøstespising er fortsatt den beste kur.
Politiker, lærer, fortsatt på leit
til julegave får INGEN en solidarisk geit.
Har ikke blitt sprek, har ikke blitt sterk
syns husarbeid fortsatt er noe herk.
Savner så mange gode venner
har betalt utrolig mye for å trekke tenner.
Gleder meg til å ha mye fri
og til å se folk som detter på ski.
God jul til alle, store og små
til og med til deg, der, du ytterste blå (raus politiker!)
Portrettert av en kunstner

torsdag 13. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 13.

skogoglandskap.no
Det er akkurat som beskrevet i en bok. En sånn litt klissete bok med barndomsminner, som år har forgylt. Luciatoget. Med små og store og noen veldig store og noen bittesmå. Forgylt, og noe det er kult å ha ironisk distanse til (på Twitter, iallfall). Men nå står jeg da der og foreviger det hele med iPhone og kamera, og alle bildene blir uskarpe og dårlig fokusert for jeg ser absolutt ikke klart gjennom tårestrømmen av Stolt Og Litt Trøtt Mamma-tårer, og endelig ENDELIG har vi klart å huske Luciafrokost i barnehagen, og snuppå er fremst FREMST i toget og hun synger og stråler og er nydelig, skikkelig Mammahjerte-nydelig, og så er de der alle, tøffe-Tommy med glitter i håret, beinharde-Børre med sin utrolig falske og høylytte sang, småtuppe-Stine med glitter på snei, dansende og hoppende, og flaue-Frida som stikker hodet ut av mors armkrok med verdens skjønneste smil.... Og alle de andre store, glitrende barneøynene, og natten senker seg i stall og stue og jeg griner en kontaktlinse ut av høyre øye, og får hentet meg inn når jeg må ta den på igjen.

Det er siste året som barnehagemamma, og jeg er aldeles ikke klar for å forlate dette fantastiske barnehageuniverset på noen måte. Snuppå er beinklar for skole, mor vurderer å klusse med fødselsattesten eller noe, for makan MAKAN til stemning på morgenkvisten, til unger som blir sett og til fantastisk gode lussekatter (og kakao) klokka halv åtte en torsdags morgen....

Lucia'en i huset sov knapt i natt, og hun blir møtt med barnehagepersonell som forstår at dette er en utrolig viktig begivenhet for henne, og lar henne få føle det. Slik som andre får føle andre viktige begivenheter. Jeg er imponert, og det er altfor enkelt å ikke si det. Men til alle dere barnehagelærere der ut: Dere er fantastiske. Selv om jeg holder en knapp på barnehagen gjennom 10 år og 3 unger, dere er superduperfantastiske. Jepp.

Nei. Det er ikke mulig å komme seg til byen på julegavehandel i dag, og nei, jeg ligger ikke godt an. Men julestemningen bevrer i brystet, og jeg får lyst til å høre dombjellers klang og juble høyt for at jenta mi får oppleve store ting, i en fantastisk barnehage.


Strålende barneøyne burde selges på resept!!

onsdag 12. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 12.

(Puh... Halvveis...ingen kan si at jeg ikke tar utfordringer, spesielt ikke de tåpelige og lite gjennomtenkte fniseetterklokkaharblittennydag-utfordringene!!)

Jeg er lærer. På en skole. Med elever. Jeg er en sosial lærer på en skole med sosiale elever. Jeg er glad i kjekke aktiviteter og synes det er viktig elevene får med seg gode opplevelser. Jeg er glad i snop. Jeg synes ideen om å lage julesnop med elever en hel dag var usedvanlig god. I november. I dag var dagen. Trenger jeg si mer enn over 40 elever, flere kilo sukker, non-stop, melis, kakao, marsipan, sjokolade og magiske en-kanne-kaffe-helt-på-egenhånd? Trenger jeg si at jeg endret atferd i takt med elevenes økende energinivå? Jeg endret atferd til et fnisende ukontrollerbart kvinnemenneske som lo av slike vitser som: "Hvor har flest folk diaré? Raufoss!!" Samt gode , gamle alle-barna-vitsene. Jeg heter Liv. Rimelig rimbart. Og jeg lo. Høyt. Lenge. Og magevondtfremkallende.

Ikke så bra. Og det var en enda verre opplevelse jeg hadde da jeg luftet meg for å strekke ut magemusklene (og lufte hode, ører og vett en stund...).

Opplevelsen følger:
Jeg har nydelige elever. Stort sett er de supre, men en av dem har brutt en av de viktigste reglene, en av de grunnleggende lærerreglene, nesten en av de viktigste reglene i absolutt hele vide verden.
Hvilken?? Vi har en tagger. En skikkelig (b)anal en, på klatretunnelen jeg har foreviget står det, med ikke-akkurat skjønnskrift: Verdens største rompe hull. Hvilken regel, sier du?? Ser du ikke det!! Sammen satte ord regelen, selv sagt. Han skulle hatt hus arrest eller dask på finger  tuppene. Det rykker i norsk læreren i meg, og jeg vil bare finne spansk røret og vente på en boks med ananas ringer. Til av slutning!!


Ha en sammen satt advents kveld alle sammen. Sukker kick eller ei!

tirsdag 11. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 11.

Må innrømme det: Jeg er ikke særlig glad i grøt.
I dag skal jeg spise 3.grøtmiddag på en uke. Og det er mer der det kommer fra. Begynner å glede meg LITT til jeg ikke risikerer å knekke tenner på skjulte mandler, eller spise dessert til middag.

Ho-ho-ho. Nissefest i dag. Nissefest i morgen. Altfor god oppdragelse, "man spiser det man får". Hva ville Freud sagt???


Yummi. Eller ikke.



Ha en flott kveld, med eller uten kvalme og kanel

mandag 10. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 10.

-Mamma, e det ikkje farligt når babyer bade aleina?
-Jo, det e kjempefarlig, det kan de jo ikkje gjørr!! Nei, de må ha med seg nogen.
-Men babyer kan jo ikkje svømma, mamma?
-Nei, derfor e det farligt å bada aleina, vett du!
-Men Jesus va det ikkje farlig for...
-Eh, ka tenkte du på....(vinne tid, vinne tid, vinne tid)??
-Jesus kan jo alt, sant?? Då va det jo ikkje farlig når han svømte, for det kunne han jo!! (Eh... Sviktende teologisk grunnlag i heimen. Noen vise menn eller vise kvinner som kan hjelpe??)
-Men eg trur ikkje han bada aleina når han va baby!! (fint parert, hva??)
-Joho, gjeterane fant han jo!! Han hadde SVØMT og låg i ei krybbe, mamma!!!

Ingen advent uten teologi, og et snev av teologisk forvirring. I julekrybben fant jeg i dag Ken, uten bukser, men i godt humør. Tror muligens vi skal ta en sitte-på-fanget-og-snakke-skikkelig-om-juleevangeliet-kveld med husets femåring. Noen som melder seg frivillig til grå hår og mer motstand enn blå-rødt partisamarbeid vil kunne møte??

Ha en nydelig andre-mandag i advent. Med eller uten teologi...

søndag 9. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 9.

Ingen advent uten lystenning, og ingen lystenning uten sang. I fjor lærte jeg verdens vakreste adventssang, helt utrolig vakker, og skrevet av Hilde dagfinrud Valen. En sterk, vakker og nydelig sang, og ord som for meg sier veldig mye om det å være menneske i dag, for to tusen år siden og i framtiden. Ufattelig vakkert!!! Sangen er på Frelsesarmeens juleplate (fra i fjor eller året før??), men da bare med tre vers..... (tida går fort i julerushet...)

Tenn lys, send en tanke, finn roen og vent. Vent på det gode, det trygge, barnefølelsen, gleden.... Jeg er utrolig glad i denne sangen.




Vi tenner et lys for alle som undrer, for undringer driver oss fram dit vi skal 
Som kongene følger vi julenattsstjernen, til Frelseren, født som et barn i en stall

Vi tenner et lys for alle som lengter, for lengselen rommer et evighetsfrø
Det vokser mot himlen fra Betlehemsstallen, det rommer det livet som aldri skal dø!

Vi tenner et lys for alle som håper! For håp er en fakkel som lyser oss hjem 
Det lever i alle som våger å tro på at englenes julenattssang gjelder dem

Vi tenner et lys for alle som leter for letere finner det gjetere fant
At barnet i krybben er Guds sønn, vår frelser, vi ser og vi tror og vi vet det er sant.


Ha en nydelig adventskveld!


lørdag 8. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 8.

Det er hold-in og push-up og stockings og spraytan og det aller meste for å få en skikkelig naturlig og frash look. Og det er down med humøret og up med stressnivået og det er kaos og engstelse og Dagbladoverskrifter om "Den Farlige Julebordsex'en" og "Slik blir du syk av.....(fyll inn det som måtte passe), det er vonde sko og valken fra i fjor og løsnegler og neglelakk og enda en ny valk, hvor kom nå den fra? Og det er grining og angring og man er sikker på at dobbelsidig lungebetennelse (MINST!!) er på vei, og ungene, stakkars ungene og.... men så er man der da...

Og det er fakler og dempet belysning og julemat og julemusikk og smil og glede og skoene sparker jeg av under stolen og jeg har skikkelig lyst til å danse, men gjør det ikke, mest av hensyn til de andre. Vi snakker og spiser og fniser og lytter til litt tåpelige taler og synes det siste året har gått urimelig fort og tenker at det er nå utrølig godt mer ribbe likevel, og vi koser oss og smugrøyker litt og kvelden går. Fort.

Så ler vi og smiler og spiser enda mere og går hjem uten sjefen og uten spenstige krangler, men med et og annet nytt bekjentskap og et og annet nytt fjes på gemalens kollegaer, og så blir det liksom en fin kveld likevel.

Ha en flott kveld, med og uten
dagbladet!
Ikke akkurat sånn. Puh.

fredag 7. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 7.

Vi har et helt år å ta igjen på stort og smått, vi har så mye å fortelle og mye å diskutere, det er de små tingene som biler og bekjente og en og annen "husker du?", det er de store tinga som tro og tvil og håp og politikk og skole, og det er de veldig store tinga, som sykdom og dødsfall og lengsler og gråt. Det er god mat og fnising og den sitrende, gode gleden av å være sammen igjen, så altfor sjelden, så altfor godt. Det er prating på inn- og utpust, det er ord ord ord, det er latter og det er vennskap.

Julestemningen lurer i det faktum at dette har blitt en tradisjon, nesten, en vennetradisjon, hvor vi ler og prater oss gjennom en altfor kort kveld.

Dette intense året har lært meg mye, ikke minst hva vennskap er. Jeg verdsetter dette så høyt, og i jula har man en sjanse til å juble ekstra for disse fantastiske menneskene man er så heldige å treffe. Jeg er ikke flink nok til å ta vare på dem, vennene mine, men jeg setter dere høyt, alle som en. Både de jeg er i daglig kontakt med, du som er som en søster, dere jeg melder med iblant, dere med klemmene og du med de fantastiske oppmuntringsgavene. Du med tiden, du som alltid har provoserende svar, og dere jeg deler kaffekopp med. Du som sender en PM i ny og ne, og du jeg bare treffer i blant, men som jeg bindes sammen med av hundre, tusen gyldne silkebånd av minner.

I dag skal jeg treffe noen gamle, gode. Og gleder meg stort!!!!!

Ha en fin kveld, med eller uten gangsperr tunge!

Calvin&Hobbes, Bill Watterson

torsdag 6. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 6.

(vl.no)
Tung tids taleDet heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas

Vi har sett dem. Overalt. Tiggerne. Rumenerne. De fattige. Vi har lurt på om de lurer oss, spekulert og vært hissige nordmenn. Vi har pføyet og føyset og snakket om folks eget ansvar og egen evne og Reis deg da, menneske! Vi har klagd over makt og myndigheter som ikke gjør noe, vi har skrevet tusenvis av krasse kommentarer på nettet og vi har vært glade for å kunne gå hjem og lukke døren og glemme det... Vi har glemt at på en måte er de oss, der de sitter i alle de litt ukjente klærne sine og der de lager mat som lukter.. annerledes... og der alenemoren må holde sønnen hjemme fra en bursdag fordi hun ikke vil la ham gå uten gave, men gave kan de ikke gi, eller den gamle, han som sitter der og fryser, inne, som ikke har penger til strøm eller penger til ved, eller han som sover ute på gata, som glemmer i rus, de er oss, vi er alle en del av dette, vi er mennesker, vi er søsken. Det er lett å glemme dette, lett å glemme at det er flaks, tilfeldigheter og god helse som kan utgjøre forskjellen. Det er igrunnen ikke dem. Det er vi.

Og VI burde ikke bare være vi i desember når noen av vi'ene åpner lommebøker og matlager og deler av vår overflod, men vi burde vært vi hele året, mange fler av oss, og vi burde jublet høylydt over de vi'ene blant oss som bretter opp ermene og tar i et tak, for oss. Ikke dem. Oss.

Noen gjør det. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, Røde Kors er noen av dem som tar tak. Hele året, også, og kanskje spesielt, i den såre julehøytiden, fråtseriet, fellesskapet, gledens og varmens høytid. For å bruke et gammelt og banalt, men også høytidsaktuelt bilde: De inviterer inn pikene med svovelstikkene. Helt inn, i varmen. Jeg beundrer dette, virkelig, og kjenner med hele meg at jeg burde tatt skikkelig tak i dette, gjort noe med VI'en jeg også, vært med på å bygge opp og hjelpe folk. Ikke for å beundres, men for å gjøre en liten flik av verden litt bedre!!!

Se på dette. Frelsesarmeen i Oslo. Beundringsverdig, fabelaktig og til å ta mye lærdom av. Selv skal jeg gi så det svir i barnehagen til minsten, som samler inn til Frelsesarmeens julegryte. Fordi jeg er en av vi som har mulighet. Og som burde gjort så mye mer.

Ingen jul uten at noen fryser.

onsdag 5. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 5.

Julestemning eller stappet-pølse-stemning (les gjerne gårsdagens blogginnlegg først. I dag var det marsipankake til lunsj på lærerrommet, før adventskalendersnopet ble pakket opp til fellesmøtet og småspisingen ble satt i gang på ettermiddagen). Jeg er lett å lede og lett å dytte ut i fristelse.Jeg sliter bare sånn etterpå, når alt skal stappes på plass og føles ok og man skal føle seg fin og fjong og... Og så jeg  på butikken, og får det jeg i første øyeblikk tror er en pin-up modell i fanget, før jeg forstår at det er en Dagblad-framside som skal omhandle et viktig og kjært tema for oss alle. Å overleve julebordet, og alle festlighetene i Godt Lag Med Gode Venner. Joda.

Ifølge glossy magasiner og Dagbladforsider med nissedamer i bh, er det ingenting som sier jul mer enn selskapligheter. De samme magasinene har side opp og side ned med tips til "fest i en fei" og "lykkefølelsefesten" og "supervellykkatildegradersexyogspennendejulebordfestlighetertips". Noen av tipsene er gode, sånn som "ikke klin med sjefen" (nope, ingen planer om det), "ikke krangle med sjefen" (nope, ingen planer om det heller) og "fest med måte men ha det gøy!"(store planer om det). Denne uka og helga er visst mitt supersosiale høydepunkt, og her gjelder det å holde tunga beint i festverdenens store løvegap!!!

Her følger en kjapp gjennomgang over Dagens festtips: For jepp. I dag begynner den supersosiale svært lange langhelga å ta form. Bekymret, sier du? Mine barns ve og vel, sier du? Hvordan skjøtte min jobb, sier du? Planlegging!!! Ja, god planlegging!! For her skal det festes!!

My flexible friend.
Ha. Idag skal jeg på fest. Grøtfest. Med en gjeng spinnville 10-12-åringer. Det er juleavslutning på Yngres, og som den dedikerte "en-gang-i-måneden-er-det-nå?"-lederen jeg er, gleder jeg meg til å entusiastisk engasjere barn og unge i festlige, pedagogiske og vel gjennomtenkte leker (ha. Jeg er lærer for de samme elevene. Lekene er plukket ut med mangt et moa-haha. ;-) ). Grøt. Mandel. Sukkerkick. Ikke mitt sukkerkick, forhåpentligvis, men elleville ungers sukkerkick. Hurramegrundt. Mye mulig det blir mitt sukkerkick også, er jeg redd.

Jeg skal på ny grøtfest i morgen, forøvrig.

Ingenting sier julestemning som kvalme, med andre ord, litt mislykkethetsfølelse og nok en bekymring (eventuelt hold-in undertøy...)(egentlig mest hold-in undertøy, og den nagende angsten for at kjolen ikke kommer på...)

Glossy magasiner sier forresten ingenting om fester med Preteens. Det er det jeg skal i kveld....Bare så det er sagt... Marked for slikt!!

Ha en god dag, med og uten hold in.

tirsdag 4. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 4.

Æ kan bake!!!!!!

Vel, vel, vel. Etter gårsdagens innlegg ble postet i en slags nestenlykkeligsomdøv-tilstand, skjedde to ting. Øret forverret seg veldig, noe som resulterte i en svært kort natt og heller dagen-derpå-aktig dag i dag, og jeg fikk en melding av en venninne som lurte på om jeg ikke "bare kunne ta med no' julegodt" på et arrangement. Ta med. Julegodt. Jeg. Og AU. Øret.

Ordentlig hjemmelaga!
For å ha dette klart: Jeg lurer dere ikke. Ikke på noen måte, jeg er ingen muldvarp, ingen mrs Undercover. På ingen måte. Hjemme er det ingen designjul, avstemt og velduftende. Det er en rote-og-kose-og-småsyk-advent. Sånn bare hvis du skulle tro at jeg egentlig er en avbalansert interiør- og fænsy-schmansy-matblogger. Men jeg greide å sitte der i går, foran peisen, og få såpass stor dose koffein og engtstelse for denne jula, at jeg googlet lettvint julegodt, og fant OREO-kuler. I fjor gumlet jeg dem hos god venninne Mirjam; firebarnsmor, travelt engasjert og ordfører. Har hun tid, har jeg. Vel. Kliss, klass og mye jobb (nja... Ihvertfall ryddejobb!) samt MYE frustrasjon hos den delen av familien som ikke kan spise ting med melk i, men se da, godtfolk, se!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! I tillegg bakte vi kakemenn! Sannsynligvis har Maya-kalenderen rett, og verden ikke står til påske. Eller jul.

Men: Æ kan bake!!! (og ja, jeg synes hjemmelagd skal se hjemmelagd ut. Så bare pass deg!!)

Men best er jeg på å spise, og siden jeg egentlig er best til det gjennom hele året, er ikke den lille lykkefølelsen jeg fikk knyttet på noen som helst opp til julestemning, og den yre gleden vi følte som barn over mammas julekaker....

Men altså:  Hope for the hopeless. Og nam. Men dette var mer julestress enn julestemning. Og jeg hører fortsatt så lite at alt et vakkert, og jeg aner ikke om det er julesanger eller lambada jeg lytter til...

Om jeg har med julegodter på arrangementet? Tvilsomt. Om hun kjenner meg godt? Tvilsomt. Men man må jo bli stolt over at folk antar at man er flinke til å bake, da!!!


Trur eg.

Ha en flott kveld, med eller uten oreokuler og kvalme.

mandag 3. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 3.

Kalenderpiker på ferde. Til glede for noen, skuffelse for andre.
Endelig!!! Endelig kjenner jeg det dunke litt ekstra i hjertet og piple en liten tåre i øyekroken!! Skolens morgensamling med tente lys, allsang og glitrende barneøyne gjorde sitt, det samme gjorde vel det faktum at hørselen nå er så svekket at det liksom blir vakkert uansett...  Ørebetennelse hjertelig tilstede fortsatt, med andre ord.

Ingenting er som å glede folk som er lette å glede. Niåring nærmest euforisk over kalendergave (legomann...), femåring nikket samtykkende til å ha med akebrett og jeg tror NESTEN hun var våken hele den to minutter lange kjøreturen til barnehagen i dag (ingen utpregede A-mennesker her i gården..). Eldstemann innså at det ikke var søndag uten store konfrontasjoner, bare dyp skuffelse (A-menneskekommentaren..) Lærerrom sto lillapyntet og klart, og den lille, celebre gjengen med vaskekte kalenderpiker blant kollegaene (som jeg, hurramegrundt er en del av) gledet mangt et hjerte i dag.

Det er fint vær i dag. Sol, snø og kaldt, og såpass vindstille som det sjeldent er her ute i havgapet. Ingenting er så deilig som å være ute en slik dag. Trikset er å komme inn når det har blitt såpass mørkt at jeg slipper å se klisseflekker og kladdemerker, men kan nyyyyte peis og kaffe og godstol og pledd....

Om jeg har bakt noe, sier du?
Eller vasket? Støvsugd? Kokt, syltet, saftet, rullet og presset?

Hahahaha!

Kalenderpiker gjør da ikke slike ting! Ha en fin dag, med eller uten gløgg i magen!!


Himmelen i ettermiddag. Trygt å gå hjem etter solnedgang.

søndag 2. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 2.

Sneen daler faktisk lett og fin, og det er mer enn tusen barnespor der ute. Inne er det bål på peisen, kaffe i koppen og det ble jublet i dag også over pakkekalenderen, selv om det pedagogiske opplegget med en gave hver tredje dag, er litt tynnslitt. På dag to. Dag en av at de bare får hver tredje dag. I tillegg kan jeg berolige min mor og eventuelt andre som skulle bekymre seg over grøtproduksjonen i går, den ble perfekt. Mer enn det, den ble såpass tynn at den blandet seg fint med de andre, tykkokte slik at resultatet ble perfekt og min grøt ble redningen!!! Jepp jepp.

Vi har tent det første lyset, uten krangling om tenning og blåsing og uten store problemer med å huske teksten til verset, siden iPaden glimret med sitt nærvær. Odelsgutten favorittmarkerte til og med nettstedet, slik av vi nå kan slippe å stole på hukommelsen framover!! Det gjelder bare å finne iPad eller laderen... Jepp...

Så nå ho-ho-ho'er jeg i intens glitrende lykkerus, huset skinner og lukter nydelig av pepperkake- og sirupssnittbakst og det lyder vakker av flerstemt julesang fra loft og til kjeller, og vi valser rundt i harmoniske kakiklær freshet opp med rødt og grønt og gull og glans og....

Jada. Faktum er at resten av banden tenner julegran, skremmes av skumle plastmasker med bomullsskjegg og UNGDOMMER, drikker gløgg og hører på talen av Mirjam, flotteste ordføreren. Jeg sitter hjemme foran peisen i en boble av smerte og lydløshet, med ørebetennelse og en solid dose selvmedlidenhet.

Meeeeen... jeg har gleden av å pakke inn kalendergaver til gode kollegaer, planlegging av skolens adventssamling i morgen, og i en time eller så kan jeg sitte her og glo.

Ha en flott kveld, med eller uten hørsel. Og skulle du sitte på tidenes sjokoladetrøffeloppskrift? Del!!
Gjerne som smaksprøve...

lørdag 1. desember 2012

Jakten på julestemningen. Del 1.

Vi våkner til frydefulle hvin og hyllest av Kong Vinter (og det stressende faktum at to sovende overnattingsgjester skal sitte pakket, klare og mettet på Sunn Familieidyllfrokost om en snau time). Alt går, og gleden over mors koselige pakkekalender er stor, det vanker klemmer og gledesrop og et lite "kult" fra preteen'en, før alle klærne er på og de er ute i snøen og baser og kaver og springer og hyler og leker og....


......snøvasker hverandre....

Og alle vet jo hvilke frydefulle hvin og magisk søskenkjærlighet som blomstrer av slikt. Vel, de omkles og plasseres i akebakken, det er jo hele fem centimetere med snø,  og mor kan atter konsentrere seg om husvask, rydding, lage-grøt-til-arrangement-uten-å-få-brune-sviklumper-i-særlig-grad og forsøket på å lære seg en ny julesang ved hjelp av YouTube, når en har ørebetennelse

Nope. ikke et snev av julefølelse. Bortsett fra litt stress og uro når solen bryter fram og viser alle stedene jåmor ikke vasket skikkelig. Ingen julekaker, julepynt eller julekonsert i hus.

Det mest idylliske er at mor får tid til nesten en hel kaffekopp og nesten en hel avis, før mellomsten ringer og er kald og våt og litt sur og indignert over det faktum at han må ringe etter skyss om han skal få skyss.

Vel hjemme deltar ungene uten den minste lyst men med mye liv i husrydding, før Josef, Maria og gjengen plasseres i krybben sin, og når femåringen har regien deltar både Barbie og Polly Pocket i begivenheten.

Javel.... Hvordan går det med din julestemning, da?? ha en fin kveld, med eller uten brune klumper i grøten!!!!

torsdag 29. november 2012

Maraton, makroner og magesår!!!!

Bilde fra nrk.no
(...Og badevekt til tiåringer!!!!!!!!)

NRK hadde i dag en sak om julegaver og elektronikkjeden Euronics kampanje hvor de reklamerte med Hello Kitty badevekter. For barn! Som artikkelen sier, reagerte Euronics selv også (selvsagt etter å ha blitt gjort oppmerksom på det av... eh, ja, pressen..), og vil fjerne vekta. Vel og bra. Klapp på skuldra for å legge seg flate, men.. bra? Men hvor bra? Hvor bra er det at vi i vår forskrudde voksenverden produserer slike ting? Som klistrer Hello Kitty-merker på en badevekt og tenker at det er en fin tanke, slik lærer ungene at det er viktig å leve sunt og ha et normalt forhold til kropp? Hvor bra er det at det tilbys bh'er og undertøyssett som, umiskjennelig, er like blondete, spennende og sexy som undertøyet til oss i "Fifty shades of grey"-generasjonen(e) til ti-åringer? Hvor bra er det at vi mødre i det ene øyeblikket trener som gale og legger ut løpedistanse og tempo og påmeldingsbeviset til halv- og helmaratoner i fleng, mens vi i neste øyeblikk åpenbart mesker oss med hjemmelagde makroner og vasker huset og nyter et glass rødvin i godt lag og har verdens beste kjæreste og fått brettet all klesvasken og malt taket og hatt svigers på middag, hjemmelaget selvfølgelig, og realisert seg selv med et par timers yoga og ørten studiepoeng etterutdanning og har det "viduuuuunderlig, ihvertfall på face"?

 Hvor bra er dette fokuset på nytelse og velvære og skjønnhet og fråtsing og vellykkethet og... Puh.

Vi vet svaret. Alle vet svaret. Det er like sunt som det er sant. Vi lyver, og vi later som om. Men vi påvirker. Vi påvirker hverandre, jeg får dårlig samvittighet hver lørdag når jeg leser hva alle andre har bedrevet i helga av romantikk/husvask/vennelag/baking/trening/selvrealisering/SPA/turiskogogmarkoghei/kvalitetstid med ungene osv osv osv. Og makroner. Jeg vet at ikke alt stemmer.... Selvsagt vet jeg det. Men badevekta til Euronics kombinert med nyheten om vordende smørkrise, får meg til å gremmes. Hva slags verden er det vi gir videre til neste generasjon?? Vi er en gjeng med kroppsfikserte, selvforherligende hyklere som kommer til å slite oss dønn ut med å være så perfekte, og med å stille sinnsyke krav til ungene våre, ikke bare som dualege menneskje, men som toppen av kransekaka når det gjelder utseende, interesser, kunnskap, opplevelser, evner, baking og matlaging. Og altså: vekt. Og smørkrise. Folk sulter i hjel og sulter seg til døde, folk spiser seg ihjel og dør av livsstilssykdommer. Krig, uro, våpen, opptrapping, ekstremvær, klimaforandringer, mobbing, arbeidsledighet, finanskrise, utdanningskrav.... Joda. Vi forvalter jammen klokt denne kloden.

Og kjeftingen på Euronics? Tja. De selger vel bare, tragisk nok, det vi kjøper.

Euronics skal kutte ut badevekta. Jeg skal kutte ut Hello Kitty-produkter, og jeg skal prøve å lære ungene mine at de er fabelaktige perfekte mennesker, med og uten halvmaraton, makroner og magesår.

Og jeg vil sende penger til noen som trenger det i en del av verden hvor mødrene har andre ting å bekymre seg over enn tåpelige salgsutspill fra Euronics, og truende smørkrise.

Oppfordrer alle andre makroner og matroner om å gjøre det samme.

tirsdag 27. november 2012

Just do it!!!

Fra Kristin! Magisk!!!
Jeg har dager og år og vintere, uendelig med minutter og tid, uendelig med ting jeg skal rekke. Og en dag skal jeg. Jeg skal. Virkelig. Jeg skal bare så veldig mye først. Jeg skal bli litt flinkere. Tynnere. Penere. Jeg skal vente litt, det går kanskje over av seg selv? Jeg skal ringe om en stund, i morgen eller i overimorgen, det passer liksom ikke nå, det passer om en stund. Jeg skal besøke ham, men ikke nå, ikke i dag, i dag er det travelt og mye annet men snart og om en stund. Jeg tør ikke, jeg våger ikke, ordene vokser i munnen på meg, boken jeg drømmer om å skrive, sangen jeg drømmer om å synge, ordene jeg ønsker å si, klemmen jeg skulle ha klemt. Meldingene jeg skulle skrevet. Ordene som skal sies, klemmes, deles.

Hva om jeg ikke hadde den tiden? Hva om jeg visste at tiden var kort? Hva om jeg tok inn over meg den reelle faren trafikk, sykdommer, uhell, uforsiktighet og ondskap utgjør, hva da? Hva med ordene når de ikke kan sies? Skrives? Klemmes? Hva med venner jeg aldri får le med, vinglasset vi aldri deler, godheten og varmen jeg skjuler av pur redsel for hva du vil si, du som gjerne blir glad. Hva med boken jeg ønsker å skrive, drømmene jeg drømmer, fortellingene jeg vil dele med ungene... hva med dem? De venter ikke til jeg er tynn nok, pen nok, flink nok og sprudlende nok. Tiden vil være forbi, kanskje til og med før jeg aner det!

Jeg har henvist til denne før, skrevet egen blogg om det, faktisk, som du kan lese her. Men ingenting slår tankene til den eneste jeg har vært forelsket i mens han var ikledd piasavakoster, nemlig Gunnar, og hans fabelaktige bloggpost du kan lese her.
What would you do if you were not afraid?

Vi har ikke all tiden i verden!!!

Det siste halvåret har lært meg dette mer enn noe annet, at det er ikke sikkert jeg har den tiden jeg tror skal komme, den tiden da jeg helt sikkert skal rekke og... eller den tiden da jeg kan si akkurat de rette ordene til... Det er ikke sikkert at jeg skal vente med å gjenoppta gamle vennskap til jeg er tynn nok, eller til jeg har tatt en til eksamen, eller til jeg føler meg uthvilt eller sprek nok, eller, eller, eller... Det er ikke sikkert at jeg har en evighet med ungene, mannen min, familien min. Det er ikke en gang sikkert jeg har morgendagen, og her sitter jeg... uten å gjøre det!

For en stund siden fikk jeg en pakke i posten. Den kom fra en gammel venninne, en av de jeg så gjerne skulle delt tid og latter og tanker med, men som bor der når jeg bor her og som... vel... hun hadde tenkt på meg, og ville glede meg, derav ørten små innepakkete gaver, hver og en med en koselig hilsen, kommentar, bibelvers eller lignende. Resultatet er at jeg griner litt av glede hver dag når jeg pakker opp, jeg gledes så innmari og hun har rett og slett tatt sjansen, hun gjorde det, hun ventet ikke. She did it!!! Jeg gledes hver eneste dag. Og det er mange der ute som er rause, gode, som bruker tida, lever og er. Min beste venninne er hun med klemmene, de fantastiske klemmene og tiden, alltid tid. Jeg vil også leve slik, jeg vil også klemme, elske, glede...

(og jeg vil skrive den boka og synge den sangen. Og klemme nettopp deg!! Jepp!!!!)

 
 

søndag 25. november 2012

Liten dame med hund

Jeg så deg nok. Eller meg da, jeg så meg nok, og ikke tro at jeg ikke greide å tenke ut Sannheten, jeg er en rev på mysterier og spenning og selv om jeg ikke er en rev på konspirasjonsteorier eller fysikk: Dette løste jeg. Tidsreiser finnes. Jepp. I framtida har noen, en eller annen, sannsynligvis en av de elevene på skolen gymlæreren var bekymret for, en av de som brukte, i voksenøyne, uanstendig mye tid foran dataskjermen (eller en eller annen form for skjerm med et navn som begynner på i....) og som vi bekymret oss absolutt unødig for, ei eller en som nå velter seg i luksus og kjendisrelaterte utfordringer, en som ler kjempehøyt og sist.

-Hjelp, en halvmeter hundedame kommer og tar oss!!(filmweb.no)
Tidsreiser er sannsynligvis framtidas Sydenferie, reisen man først klapper entusiastisk over, så drikker seg sanseløst beruset og lager et grisefesttema rundt, før den blir all inclusive og et must for slitne småbarnsforeldre. Eller muligens er den framtidas interrail, dannelsesreisen man må gjennom før man skjønner hva det betyr å holde budsjetter og leve forsiktig, og hvor viktig tannbørtsen og rene sokker faktisk er. Ikke vet jeg.

Men jeg vet hva jeg så. Jeg så meg.

Jeg hadde sunket sammen enda noen centimeter, og hadde omsider sluttet med høyhælte sko, så jeg var knappe halvannen meter der jeg gikk. Jeg hadde brun jakke og jammen en snasen liten hatt på håret, som var et grått villniss, åpenbart oppgitt av kam og bøste for lengst. Jeg hadde en ellevill og lettere overvektig liten dachshund i bånd, og jeg spiste japp med høylytt nytelse. Tennene var forøvrig overraskende hvite, og det var det som egentlig overbeviste meg helt, for mine egne tenner kommer nok ikke til å være i 40 år til. jeg møtte blikket mitt ett sekund, og tidsreisende-meg ble helt skrekkslagen og forvirret, jeg vippet meg selv skikkelig av pinnen, og tenkte jeg skulle hilse på meg, før jeg husket all filmerfaringen jeg har om tidsreiser (Tilbake Til Framtiden... klinte litt på bakerste benk under den, ja!), det er jo LIVSFARLIG, tenk om jeg tuklet med.... den brune jakken, eller.. eller minnet meg selv på viktigheten av jevn bruk av balsam... eller... Hvem vet hva som kunne skjedd, liksom, men jeg så raskt bort og rettet framtida eller verden eller... Hvem vet??

Hvordan jeg vet at det var meg jeg møtte? Ha, slikt vet man bare. men det som virkelig overbeviste meg, var ganglaget, blikket og hunden. Aller mest hunden. Kom da, Knut, sa jeg, og det overbeviste meg enda mer. Min plan om en pensjonistruslehund med navn Bjørg har åpenbart blitt forpurret, men på den gode måten. Knut Nærum har fått en hund oppkalt eller seg, og "Knut" var tykk og god og rund og rufsete, nøyaktig slik en dachshund i mine øyne skal være. Så jepp. Jeg så meg. Kan umulig være feil. Meg, med Knut i bånd. Jepp.

Litt fordi ingen vet, eller kanskje noen vet, men jeg vet iallfall ikke, litt fordi jeg er utrolig nysgjerrig og veldig mye fordi jeg har lyst til å bli rik i en fei og sitte hjemme og skrive hele dagen stor interesse for fagfeltet, vil jeg likevel gjøre et eksperiment: Er du en tidsreisende og leser dette, legg igjen en kommentar. Anonym eller ei, kommenter, gi meg en hilsen Fra Fremtiden, et Gløtt Inn I Det Ukjente.

Er det framtidsmeg som leser.... Legg igjen en forklaring på jakka, hatten og håret. Og hunden!!!

Jeg så meg nok. Nå gleder jeg meg til enhver kommentar!!!!!! Fra framtida eller ikke!!!

torsdag 22. november 2012

Litt om syndefallet og Det Ondes Problem

Adam, Eva og Zebra-Sverre
 
-Mamma, koffor trur du Kunnskapens Tre blei satt i Edens Hage?
-Eh, nei, eg vett jammen ikkje heilt....
-Eg trur det va fordi Adam og Eva sko læra noge om å vær frista, og ikkje gjør noge galt sjøl om de va veldig frista....
-Ja, det høres klokt ut (det skulle jeg nesten tenkt på selv!!), det e jo viktig å kunne lære seg å motstå fristelser og ikkje tru at alt som e rundt oss kan me bare forsyna oss med!!! Det e viktig å respektera andre, respektere grenser og læra seg å vær et godt menneske!! Det e det me ska vær som voksne, vett du, me kan ikkje bare ta det me har lyst på, me må delta i samfunnet, hjelpa te og yta og respektera og dela og... Hørre du itte?
-Mhm...
 
 
                                                                           ........................
 
 
 


Kunnskapens tre, Johan 9 år


-Mamma? Mamma!!! MAAAMMMAAAAAAA!
-Ja, vennen min, va det noge? (flere teologiske utlegninger, etikk og moral?? Jiha!)
-Ka skjedde med den sjokoladen eg hadde liggande på gangen? Den eg hadde spart te nå... Den e liksom... vekke! Nogen har STJÅLE han, mamma!!
-Nei... eh.... hm.....

 
(busted)


tirsdag 20. november 2012

Gi meg de brennende hjerter!

Neida. Dette har hverken noe med Gerd Liv Valla eller Edvard Hoem å gjøre, det har igrunnen heller ikke noe å gjøre med kommunisme eller dikttolkning eller Rudolf Nilsen. Nei, det handler om de brennende, de levende, de engasjerte! De med dunkende hjerter og ivrige hender, de som går den ekstra mila og tar den ekstra børa. De som møter opp med kaffe og kaker og ukuelig stå-på-vilje, de som tenker at dette, nettopp DETTE er viktig, de engasjerte, levende og ivrige. Gi meg dem!

Jeg var 17 år. Halvt oppreist, halvt sittende. Framoverbøyd over pulten, høyrøstet og med bankende hjerte og adrenalin pumpende rundt. Resten av klasserommet var tomt, bortsett fra samfunnsfagslæreren min som sto bøyd mot meg, over en annen pult, mørkerød i ansiktet og med hissige flekker på halsen. Han var engasjert, høyrøstet engasjert, i en debatt om fordelingen av verdens goder, og jeg var en glødende engasjert motpart. Vi ble ikke enige, timen var slutt og han hadde annet å gjøre og annet å føre, det samme hadde vel jeg, men i det øyeblikket vi gikk ut av klasserommet og jeg planla en demonstrativt sukkende gange, rakte han ut hånda, takket for en engasjert time og, ikke minst sa han: "Dette gjer meg truå på framtiå!" Jeg svevde avgårde i min adrenalinlykkeboble, jeg skulle redde verden og glødet av entusiasme.

Noen år senere truet jeg med sivil ulydighet mot politiet i min iver etter å beskytte elever, jeg ropte høyt og engasjert, bestemte meg for å leve et liv til forandring og i iverens tjeneste, jeg skulle gå, gå langt og høyt og vidt for Den Gode Sak. Noen hadde troen på meg. På framtiden. På meg.

SUKK

Sånn litt entusiastisk og ivrig grestikulerende. Og brun!!! Yeah!
Jeg har nok skuffet og det til de grader, både han og kanskje noen andre, og ikke minst meg selv, som faktisk oppriktig trodde jeg kunne forandre verden. Hva skjedde med mitt brennende hjerte? Hva skjedde med mitt halvt oppreiste og ivrig gestikulerende meg? Når ble jeg Lunkne-Liv? Når ble jeg litt-overbærende-og-hoderistende-Liv?

Niks. Jeg vil ikke være det. Jeg vil være hun som brenner, hun som ivrer og gestikulerer og som gråter over verdens urett og gir så det svir og som er klar til å gå og til å ivre og til å reise seg halvveis opp over en pult og engasjere seg såpass at folk får røde flekker på halsen og får truå på framtidå... Litt.

Men her sitter jeg da. Og drikker kaffe som ikke er fairtrade en gang, men som var på tilbud og som er veldig god. Og jeg skrur av nyheter og hvisker i gangene og blir provosert over mangelen på ost på butikken.

Ost.

Jeg gremmes.

Gi meg et brennende hjerte!! Nå!!

Fortell meg gjerne... hva tenner ditt hjerte??

mandag 19. november 2012

Trade for hope!



 






De som kjenner meg, og iallfall de som kjente meg i mine litt yngre dager, vet at jeg forferdelig gjerne vil redde verden, og at jeg har en idealist-Liv som får tårer til å sprute og penger til å sitte løst og som fryktelig ofte kjenner på kombinasjonen av dårlig samvittighet, frustrasjon og oppgitt iver etter å ta tak, rydde opp og brette opp ermene til hjelp for... noen...

Dessverre har det foreløpig blitt med idealismen, men jeg skal spre et lite redde-verden-litt-iallfall-tips som jeg håper mange tar til seg og benytter seg av:SallyAnn, hvor små produsenter i fattige land skal kunne få rettferdig kompensasjon for varene sine, hvor nydelige og litt spesielle ting lages og selges i samarbeid med Frelsesarmeen og hvor målet er å drive selvstendig med god og sunn livskvalitet utenfor SallyAnn-konseptet, les mer om verdiene bak her.

I tillegg er det fine ting, flotte gaver og pent produsert!!






Alle bilder har jeg fått lov til å låne fra nettsida til SallyAnn. Mange flere flotte bilder der, anbefaler deg mang en lang kikk!

mandag 12. november 2012

Chilli til ungdommen.

iStockphoto.com pepo
 
Dette er et lite beklager-innlegg. Ja, jeg vet at man ikke skal le av andre mennesker. Ja, jeg vet at du er eldre enn meg og at jeg er i en posisjon sammen med deg som gjør at fnising er utilgivelig. Ja, jeg antar at du hadde et kjempegodt poeng og at du hadde øvd deg godt. Unnskyld. Eller Unnskyld som det heter på bloggespråket når man er skikkelig skikkelig lei seg. Eller bare bittelitt flau. Som nå. Sorry.


 
 
 
Men man bretter ikke opp armene, ikke en gang når man maler sin egen kake (godt det var din kake, jeg liker min best når jeg kan spise den!). Ikke er det alt i livet som er ambivalent heller, og ærlig talt: INGEN UNGDOMMER CHILLIER'N. Ikke på noen måte.

Hevet under(!) enhver tvil er det at du prøvde. Jeg skal ikke kaste glass i ildhus og skjære alle på en kam. Derimot vil jeg si at jeg er fryktelig lei meg for at jeg lo, og fryktelig glad for at jeg gjorde det.

Vet ikke om du chillier'n litt med blogglesing, men kan jo tipse deg om din neste outfit: Kommer buksa høyere opp nå, trenger du ikke annet enn en snipp!

torsdag 8. november 2012

Uro i kroppen (og i toppen!)

Et ikke-deprissivt innlegg litt til ære for den anonyme bloggkommentatoren som etterspurte det, og ellers til alle andre og meg selv.

-Når det krible inne i håve, mamma, då har du ein tanke du må tenka på! Sjikkelikt!
(9-årig filosof)

Det er en god beskrivelse, rent bortsett fra at det ikke bare kribler i hodet. Det kribler også i mage, rygg, hender og føtter, og nei, det er ikke slik kribling som resulterer i at jeg kaster meg ut i hodeløse prosjekter som halvmaraton eller Birkebeinerritt. Det er heller ikke (bare) resultatet av usømmelige mengder kaffe og hemmelig konsumering av sjokolade. Nei, det er resultat av mange gode samtaler, mange gode råd, mye god lesning og mye, mye som har skjedd i det siste. Livet er kort (OK, bittelitt deprissiv tanke, men...). Ofte fyller vi det med alle mulige tåpelige og unødvendige gjøremål vi tror er så innmari viktige. Ofte har vi ikke tid i det hele tatt til å tenke at dette er livet, jeg, iallfall, er liksom alltid på vei til livet, på vei til det som skal komme og sjelden i det som er.
hib.no

Krible-krible!

Men nå kribler det i hode og i kropp. Jeg snur noen av kortene som ligger foran meg, stopper litt opp (nipper til litt kaffe), tenker de store spørsmålene og kjenner at det gløder i magen og prikker i hodet, det ligger gylne muligheter og det ligger nye sjanser der framme, kanskje både langt framme og veldig nært. Hvilke muligheter har jeg til å følge kriblingen, uroen, drømmen? Aner ikke. Det er det jeg skal finne ut! Men jeg vil! Jeg vil kaste meg ut i noen bølger, gå inn noen åpne dører og slenge meg litt fra noen stup, litt sånn... fryktløs. Jeg skal ta sjanser. Jepp, tøffeLiv skal på banen, utfordringer sier du? Bring them on!!!

Jeg prøver å tenke de kriblete tankene og prøver å se de åpne dørene. Litt spent, litt urolig og litt mindre engstelig enn jeg var i går.


-Hvis det ikkje stoppe å kribla i håve itte du har tenkt, mamma, e det kanskje bare et nys.
(9-årig realist)


Er det ny hobby vi snakker om her? Nytt kosthold?  Alvorlig tilfelle av hodelus? Ny  med KK? Ny sveis og etterlengtede kaskader av blondt hår? Er det ny jobb eller er det simpelthen.... jakten på Spektralsteinene?? Følg med i neste, kriblende episode!

onsdag 7. november 2012

Om å late som om...

hvordan har du det, spurte du, og jeg svarte at joda, jeg har det veldig bra, kjempebra, livet smiler og er superdupert, jepp, aldri vært bedre

sier jeg
og smiler

og du sier så bra det er da, det står godt til med meg også, så livet smiler, vet du, jepp,

jepp

og jeg ser en svart smerte i øynene dine, et stikkende drag men jeg spør ikke fordi da hadde du kanskje begynt å se etter noe i øynene mine også og jeg er redd redd redd for at du skal se og spørre og kanskje til og med si at du ser at ikke alt er greit, og selv om det jeg aller mest vil i hele verden er å gråte og få trøst, og selv om jeg tror at du egentlig bare vil det samme smiler jeg og vitser litt og går

jeg snur meg litt og ser at du står der fortsatt på samme sted og jeg ser at livet ikke smiler


ikke til deg heller



søndag 4. november 2012

Katapult-arsehole

Livet har vært grått og mørkt og tungt en stund nå, og vi har tatt De Store Ordene i bruk, vi har snakket om kjærlighet og sorg og savn og lengsel og himmelen. Vi har tent stearinlys og hørt på litt sart og rolig og fin musikk (OK, ikke helt sant. Jeg har hørt på det. VI har hørt på det imponerende utvalget dårlig musikk poden på 12 klarer å lage spilleliste på Spotify av...). Vi har kost oss med god mat og gode samtaler (og mye TV...) Vi har vært sammen og vi har snakket om at nå må hverdagen snart komme, og livet må begynne igjen. Og, vi har prentet det inn, det er lov å være trist og glad og sørgende og sint. Sint. Jepp, kjære barn, det er lov å være sint, men det er aldri lov å slå.  Aldri! Eller fekte. Eller sparke. Eller brøle ut trylleformularer fra Harry Potter (gjerne fritt etter hukommelsen). Veldig høyt! Ikke lov! Neida, vi skal snakke sammen og frese sammen og den pedagogiske mor skal gjerne hjelpe til med å plassere følelsene Der De Hører Hjemme. Jepp. Alt er klart, fiksemamma er på plass.

Umnet.com
-Mamma, eg har funne et nytt ord!
-Funne, eller lært av nogen i klassen (et par uheldige erfaringer i vokabularutviklingen, ja)
-Eg vett ikkje, men eg syns det passe godt te ka eg har lyst te å gjørr nå.
-Gjørr? E du veldig sinte nå??
-Vett kje, eg e litt sint, iaffal, men eg har litt lyst å vær så sint at eg kan sei det...
-Eh, åh... OK.. ka e ordet då (skysser lillesøster ut på gangen)
-Det e... Katapult-arsehole!!! (han lyser opp under luggen) Et herligt ord, mamma! Eg ska bruga det neste gong eg krangle med deg. Eg ska roooopa Katapult-arsehole, og du blir liksom heilt.. øh...!
-OK... Men då vil eg og ha et ord, eg vil og ropa noge... Finn et ord te meg og då!!
-Hmmmm.... (lang pause...) Eg trur bare det e ett ord så passe, mamma. Du kan sei sjokolade!
-???
-Ja, då blir ikkje eg Katapult-arsehole-sint lenger. Då blir eg glad!

Hm. Jeg tror sjokolade kan hjelpe samme hvor sinna vi er. Men kjenner at jeg er litt Katapult-arsehole-sint, og venter spent på at noen andre tar ordet!!!