onsdag 5. april 2017

The few wonders of the world only exist while there are those with the sight to see them.

Charles de Lint 
Sånn går det også an å bli sett!

I en periode av livet mitt, gikk jeg i klasse med en jente som jeg herved vil kalle Beate. Hun heter ikke Beate på ordentlig, men hun ser ut som om hun kunne vært en Beate. Eller egentlig mest en Kristin, men fordi jeg har gått på skole med en rekke Kristin´er og ikke så mange Beater, tar jeg en råsjanse. Beate.

Beate er et slikt menneske som er tilstede. Sånn veldig tilstede, i smil, i kommentarer og ikke minst: I lytting. Hun likte å høre på oss snakke, og som den usikre tenåringen jeg var, nøt jeg å snakke til Beate, nøt at jeg, i noen sekunder, var sentrum for oppmerksomheten. Beate lyttet. Interessert. Hun kunne smile, om det var naturlig, eller gråte, ja, jeg husker hun bannet en gang, hissig, over en fortelling om en skadet katt. Beate så oss når vi kom, om vi var nye på håret, om vi trengte et smil, om vi grudde oss til noe... ordene satt løst. Hun snakket med oss. Til oss. Blå øyne boret seg inn i våre, og vi var viktige. Jeg var viktig.

Jeg har ofte tenkt på Beate. Tenkt på hva hun betydde for oss som delte klasserom med henne. Hva det gjorde at hun så meg som viktig, samme hvor uviktig jeg egentlig følte meg. Vi var ikke sammen utenom, ikke som jeg kan huske, iallfall, vi har ikke felles vennekrets i voksen alder (men vi er Facebookvenner!) og jeg vet ærlig talt ikke om hun husker meg, men jeg husker hvordan det var å bli tatt på alvor når man ikke tar seg selv helt på alvor. Beate-alvor.

Forleden var jeg hos fysioterapeut (se forøvrig forrige blogginnlegg...), og vi snakket om akupunktur og placebo og om kritisk sans og om å si ja til det vi egentlig sier nei til. -Men du vet det, at ofte når jeg setter nåler, har jeg også vært nær noen fysisk, og sett noen som trengte å bli sett.

Det traff meg. Hvem møter jeg som trenger å bli sett? Hvem møter jeg som egentlig burde møtt en Beate? Hvem er det jeg ikke ser? Eller hører? Kanskje skal det ikke så mye mer til enn bare det ene smilet. Klemmen. Nikket. Vi gjør det sa vanskelig, dette livet. Så uoppnåelig med våre velbalanserte og velarrangerte instagramliv. Vi er snart bare fasade, mens inni er det skrot og rot. Vi trenger å se. Vi trenger å bli sett. Vi trenger noen som ser, som møter oss og som gjør det fordi vi er viktige. Vi trenger å møte mennesker fordi de er viktige.

Beate, altså.


(Foruten evnen til å se oss, hadde hun også evnen til å spise kneippbrpdskive med brunost og få det til å se skikkelig fristende ut, Reklamebransjen har gått glipp av millioninntekter, men etter et snok på Facebook ser jeg at vinnerne er du, jeg og heldigvis noe av det som sponses av skattekronene mine. Hurra!)


onsdag 22. mars 2017

Om å gå på trynet

Dr. Martens. Før de ble velbrukte.
Jeg har gått på trynet. Igjen. Men denne gangen bokstavlig. Det vil si ikke helt bokstavlig, for jeg har bokstavlig talt gått på skulderen. Med et smell. Scenen er som følger: Klokka er 06.12. Det er en mandag i januar. Jeg skal til Oslo, og må ta pendlerbåt. Det er årets første frostmorgen, jeg bærer koffert i høyre hånd, sekk på ryggen, kaffikopp i venstre hånd. I det jeg tråkker ned på hurtigbåtdekket, møter velbrukte dr.Martens speilblank is. I neste øyeblikk ligger jeg der, på skuldera. Fortsatt med koffert i høyre hånd, sekk på ryggen (nåja, hodet) og ikke en dråpe kaffe sølt ut.

-Går det bra?
-Jada. Eg ska bare stå her litt eg. Hihi. 
-Trenge du noge hjelp?
-Nei, ikkje tenk på det!

Drøye to måneder senere kan jeg være ærlig nok å si at jeg tok grundig feil. Ja, jeg løy faktisk. For det som var ganske vondt i skuldera der og da, og som jeg vurderte som noe som raskt blir bedre helt av seg selv, har blitt til en temmelig smertefull runddans i helsevesenet med leger og fysioterapi og MR og ultralyd og tidenes klareste tale da jeg, etter fire dager (jeg dro selvsagt til Oslo for studiesamling som planlagt) endelig gikk til legesjekk:

-Har du vondt nå?
-Ja
-Du har bare deg selv å takke. 

Det fine med dette, er at folk har mye å fortelle om egne skulderskader, og alle kjenner noen som aldri har blitt helt bra igjen etter å ha falt. Noe annet fint er at jeg har fått lest Bonytt 6/2011 tre ganger, og jeg har måttet lære meg å be litt mer om hjelp. Eller ta  imot hjelp, da. Folk liker å hjelpe. Noe som ikke er så fint er jo at jeg er til bry, og at padlesesongen 2017 står i reell fare for å bli kaffekoppogsolstolsesong.

Når jeg blir bra igjen, skal jeg, i tillegg til å padle, bli sykt karismatisk og bære handleposer for gamle damer.

Og bruke brodder.






fredag 10. februar 2017

“Words are, of course, the most powerful drug used by mankind.”

(Rudyard Kipling)


Ord. Jeg elsker ord. Jeg elsker å prate. Lese. Lytte. Skrive. Jeg elsker å leke med ord. Men i det siste.. i det siste har ordene tatt overhånd. Store ord. Sterke ord. Ord med overbevisning. Ord med styrke. Store ord, som sier noe om hva som er feil hos andre. Ord om synd. Andres synd, vel og merke. Om feil tro. Feil legning. Feil mening. Feil religion. Farlig religion. Om lykkejegere. Gullstol. Folk som vil utnytte systemet. Om stengte grenser. Om feil. Feil og mangler, om de, ikke oss, ikke vi, om de, med alle feilene, alle lytene, alle manglene. Godhetstyranni. Jeg har druknet i ord og ytringer om hva vi skal og ikke skal og kan og ikke kan, og jeg hiver meg med i debatter og leser kommentarer og lar følelsene løpe avgårde med meg, lar tårene flyte når jeg ser barn klamre seg fast til mor, og mors håpløshet lyser ut av øyne som har blitt altfor gamle på kort tid. Og ordene treffer meg, en bazooka av hylekor og systemutnyttelse. En knyttneve av hat og spotting av menneskers kjærlighet og uendelig, uendelig mange ord som beskriver hva som bør gjøres med de som kommer, eller de som elsker en feil, og ledere som ikke modererer men som nører opp under ilden og svarene kommer fra den andre siden, om kjærlighetløshet, mangelfull kunnskap, om menneskehat.

Nok ord.

For noen uker siden satt jeg på Gardermoen. Jeg var ikke i form, kroppen bar preg av et beinhardt møte med glattisen, humøret bar preg av søvnløse netter og engstelige kvelder, av hjemlengsel og faginput.

Jeg forsto kun en setning av det han sa. Bestefar. I dag. Han er kledd i løstsittende klær. En stor og vid skjorte. Lyse, vide bukser. Sandaler. I januar. Han har velpleid skjegg og de gladeste øynene jeg har sett på lenge. Han spanderer kaffe på meg, en helt ukjent fremmed dame i Mariusgenser. Etterhvert forstår jeg at han har blitt bestefar samme dag, han viser bilde på mobilen, en nydelig liten rosakledd bylt, han skal til Trondheim og møte henne. Bestefar i dag. Lykken lyser.

Derfor får jeg kaffe. For å dele gleden til en helt fremmed bestefar jeg ikke deler religion, språk eller kultur med. Men vi sitter side om side og deler et av hans lykkeligste øyeblikk en dag i januar. På Gardermoen.

Uten ord.

Og plutselig er det mer håp i det usagte enn det sagte. Mer håp i det uskrevne enn det skrevne.

To glade øyne. En kaffekopp og et varmt hjerte.

fredag 12. februar 2016

Det summer en flue i vinduet

Jeg drikker kaffe og ser solen kjempe seg gjennom skitne vindusruter, ser støvet danse og kjenne den barnslige forventningen bre seg i magen, det er vår, snart er det vår. I vinduet summer en flue. Jeg vet ikke hvor den har gjemt seg, men varmen fra sola og peisen lurer den kanskje, kanskje den tror at her er det lykke, her er det framtid, og den suser bort til fruktfatet og dunker to-tre ganger mot vinduet, ut, den vil ut i det fri. Men jeg vet at den ikke vil overleve i februartemperaturen, at det ser finere ut der ute enn det er, det ser så innbydende ut, men den kan ikke ut, det er den sikre død, og selv om jeg egentlig ikke er så glad i fluer, lar jeg den summe og suse, det er et tegn på vår og et tegn på lyse dager og is og brune legger, på myggstikk på leggen og teltovernatting i hagen, den er et lite tegn på at det nærmer seg lysere tider, at våren er like rundt hjørnet og at det er håp også for litt fyldige fluer som har overvintret i en krik eller en krok.

Jeg drikker kaffe og leser avisa, leser om å stenge mennesker på flukt inne, om "de" og "oss", om at vi ikke må være naive, om gullstoler og lykkejegere. Jeg leser om hvor farlige de er, alle, de, farlige fremmede, at de vil ta oss, oss, ja oss, og oss er de som mener det samme, og som setter stramme regler og krav til hva som er det riktige å mene, hvem som er den riktige å elske, hva som er det rette å føle og hvordan det skal føles. Det er de og oss, og vi skal hjelpe der de er, og selv om de er her, skal vi likevel ikke hjelpe dem her men der, vi skal dytte ut gummibåter med fortvilte mennesker fra land, tilbake til bølgene, det kalde februarvannet, vi skal vende ryggen til og vi skal bygge murer, og de er ute etter oss, og det var ikke noe farlig før de kom, de raserer, de ødelegger, de skamferer samfunnet vårt, ikke vårt da, deres, de riktige, de med svarene og kommentarfeltherredømmet. De som ikke vil si at det kan være vanskelig la oss finne en løsning, men som vil si det er umulig og farlig, de kommer for å ta oss. Det er så store ord og så umulige tanker, alt er ropt ut med utestemme og en holder seg for ørene og det er insende kulde av redsel og engstelse, ignoranse og hat? Det er skyttergraver og hver sine leire, kald krig og isende kalde vinder. Og ord. Ord, ord, ord.

Og jeg leser om mindreårige barn. Om traumatiserte mennesker. Om øyne som ikke smiler. Om det umulige valget å risikere livet for å bli sendt tilbake til det som er verre, fordi det er regler som er umulige å forholde seg til når man bare vil redde barnet sitt.

Jeg drikker kaffe og ser på ei flue som kjemper en kamp for å overleve, som bærer bud om lysere tider og jeg håper, håper, at flua har rett.

onsdag 3. februar 2016

Eye of the tiger

Bare-middels-fornøyd-snømann
Jeg har fått ny optiker. Hun viste seg å være både flink og nøyaktig, og ikke så nærgående og liksomflørtete som sin forgjenger. Noe som sikkert er stas for noen, altså, å ha en flørteoptiker som vil "se meg dyyyypt i øynene" på klingende bergensk, men jeg synes ærlig talt jeg har nok med den bergenseren jeg allerede har, så nå går jeg til en annen optiker. Som altså viste seg å være flink. Faktisk litt urovekkende flink.

I tillegg til nye briller, fikk jeg sjekket opp i nye kontaktlinser. Snodig nok hadde synet forandret seg, og etter forfjors jul med betennelse på hornhinna, er jeg litt kontaktlinse-sart, og burde kanskje gi det opp, men siden jeg er noe jålete, insisterer jeg på å kunne, iallfall. Vel. Nye linser ble det. Sist helg pakket jeg dem med meg til studieuke i Oslo. Diakonhjemmet, som ikke heter Diakonhjemmet lenger, men VID, ønsket velkommen til en ny uke, og jeg var klar. Tirsdag var det på med nye kontaktlinser og forventningsfullt smil, ut i januarkulda. Jeg stusset litt. Kan kontaktlinser dugge? Slo meg til ro at med nærmere 20 minusgrader, kunne de nok det. Videre hadde skjermen i auditoriet blitt fryktelig liten, og ikke minst uskarp! Det var også litt vanskelig å skjelne de studentene jeg faktisk kjenner fra de jeg ikke kjenner, men mye kan jo skje med folk på en drøy måned. Skjermen på
mac ´en var heller ikke til å kjenne igjen, og da jeg på ettermiddagen deltok som studentrepresentant på et møte der jeg skulle lese noen grafer, ble jeg nesten litt bekymret over manglende forståelse, men jeg la det på kappa for søvnmangel. Ikonene på iphonen var ørsmå, og jeg hadde plutselig et behov for å lese meldinger med hånden helt utstrakt og hodet litt tilbakelent. Jeg nistirret folk inn i øynene med et lett mysende blikk, og jeg så lettere tomsete ut der jeg prøvde å lese avgangstidene på t-banen. Uten hell.

Vel tilbake på rommet tok jeg av kontaktlinsene. Det var veldig rart at synet var blitt helbredet på høyre øye, gammel nærsynthet var som blåst bort, og i noen sekunder tenkte jeg at diakonstudier var brillefint (eller rett og slett perfekt-syn-sånn-helt-plutselig-fint), og at jeg muligens hadde opplevd et mirakel. Det var før jeg så meg selv dyyyypt inn i øyet. Og så at det fortsatt var en kontaktlinse der. Selv om jeg altså hadde tatt en ut.

Jepp.

Jeg er ikke helbredet. Ikke er jeg langsynt heller. Ikonene er normale igjen, og dataskjermen fungerer (grafer derimot, viser det seg at jeg aldri har hatt helt grepet på...). Jeg skjelner kjente fra ukjente.

Jeg har fått ny optiker. Mulig jeg trenger en personlig assistent til å påse at jeg får riktig antall linser på, og husker bukser og å kneppe skjorta....

søndag 27. desember 2015

Goodbye to you, my dear old friend

Nyttår. Konfetti. Yey!!
Det er den tida på året igjen. At vi sitter der, litt tykkere enn for en måned siden, og er sånn ubehagelig mette hele tiden, og lurer på om det ikke er på tide med en treningstur? Eller en twist? Og det er bare noen få dager eller timer eller minutter til det er her, det nye året, og det er storslagent og kritthvitt og vi har fargestifter tell, og kan tegne både Babylon og Gomorra, om vi vil det. Og da er det jo bare naturlig å ta et lite dypdykk i året som gikk, en slags avskjed eller oppsummering, kanskje. Ikke minst slik at jeg har en god grunn til å verne om mine favorittbiter en liten stund til.

Nyjobb-vær
2015 skulle liksom bli mitt år. Mitt. Resultatet? Tja.. I januar begynte jeg i ny jobb. Etter over ti år på samme skole, bare avbrutt av diverse mammapermisjoner og en snarvisitt innom Hardangerbrua og vegvesenet, er det på tide. Finfine folk. Fine oppgaver. På min kappe skal det legges at jeg ikke er spesielt flink til å jobbe deltid. De tre første månedene jeg pendlet (med ferge), blåste det storm. I september sendte jeg oppsigelse til skolen, og fikk avskjedskakeogtaleogklemmer i desember. Fint. Vemodig. Trist. Deilig.

Skitur. Med eller uten riktig smurning
Kajakken MIN!!!
Trim og trening. Jeg er ikke i spesielt mye bedre form enn i januar. Ikke er jeg i spesielt mye dårligere form heller, har syklet en del til den nye jobben, og 2014-avgjørelsen om at vi klarer oss veldig bra med en bil, står ikke akkurat fast.  Har kjøpt kajakk til meg selv, og padler mellom holmer og skjær. Alene, til nå. Har gått på ski, og til og med lært en gutt å gå på ski. Gikk fem kilometer på verdens mest bakglatte ski i februar, og skjønte hvorfor noen tar skade på sjela av vinteridrett. Mental aktivitet: Spiller fortsatt wordfeud. Daglig.

NSB-student
Bassengtær
Studier: Mønsterstudenten skulle opp og fram dette året. Vel. Studenten er der, iallfall. Sitter fortsatt i diverse styrer og stell som student, og synes det er spennende. Men pensum leses, og deltidsukene i Oslo er sosiale til tusen effektive som bare det. Jeg besto praksis i St.Petri. Jeg har vært på studietur til Spania. Tok bilder av tær foran bassengkanten, og flere blomstrende planter. Ledd veldig, veldig høyt. Sluppet folk inn forbi masken. Våget å stole på mennesker. Fått klemmer. Blitt kost veldig diakonalt på armen. Viste godsida mi når jeg delte både spenstig ordforråd og mindre flatterende opplevelser.  Har blitt rådet til å behandle (mannlige) forelesere på en litt sartere måte, og vært så starstruck over å sitte ved siden av Sturla Stålsett at jeg ble stum i lengre perioder av gangen.

Vennegrilling
Venner: Jeg har hatt for lite tid med venner, spist for få lunsjer og drukket for lite vin (det siste kan selvsagt diskuteres, men jeg vil definitivt stå fast på at anledningene til å løse verdensproblemer over et kjøkkenbord eller i en sofa er definitivt mange flere enn jeg har benyttet meg av. Trist.), men jeg har opplevd å få nye venner. Noen helt, helt nye venner, som tåler både sinne og uro og grining, og som kan plukke ned sommerfugltanker sammen med meg. Noen vennskap har blomstret, andre har kjølnet. Dessverre. Noen vennskap har til og med begynt i såkalte sosiale medier, og jeg har faktisk drukket kaffe og pratet med noen av dem live i løpet av året! Stas, og svært moderne. Jeg har etterlignet dialekter med lite hell, og framført dikt med større hell. Jeg har til og med sunget Ole Paus, og jeg har nesten delt noe av det jeg skriver med andre. Jeg har vært på Stingkonsert og vært så sliten etterpå at jeg ikke greide å snakke med folk, og jeg har lagd nye spillelister på Spotify.

Doctor Who
Konfirmantsko
Familie: Jeg har tilbrakt for lite tid med foreldre og brodern, svigerinner og svigermor. Familie generelt, egentlig. Den nære familien fyker jo hit og dit som alle familier gjør nå for tiden, og samles til middag innimellom (litt mer også da. Heldigvis).  Ambisjonene om å gjøre noe i denne bolken, står ved lag. Men vi var på ferie i London og i Wales, og nerdet rundt Doctor Who i hele juli. Hytteturer. Filmkvelder. Finfint. Konfirmantmor var jeg også, og poden mente bestemt at han hadde trodd talen fra mor skulle bli mer pinlig. Noterer meg det slingringsmonnet. Næringsrik, hjemmelaget mat er jeg fortsatt ikke en ringrev på, og jeg lener meg fortsatt på Møllerens og Toro når jeg baker. Ja, blir fortsatt ikke bedt om å ha med kaker på så veldig mange arrangement heller. Gemalen redder stumpene når det blir for mye for en stakkars mor. Fint.
Boller i ovnen

Kaffe: Det har blitt mye kaffe. Sammen med andre. Alene. Vond kaffe. God kaffe. Mikrobølgeovnoppvarmet kaffe. Oslohipsterkaffe. Fergetermoskaffe. Besøk hos gamle venner-kaffe. Nye venner-kaffe. Sent på kvelden-kaffe. Ekteparpratekaffe. Får jeg nok kaffe på studietur?-bekymring.

Ble nok kaffe på studietur. Puh. 
Litterært har dette vært et godt år. Fikk Kindle til bursdagen min, og har fråtset i bøker som ikke tar plass i bokhylla (vel... noen av bøkene har også fått plass i bokhylla da, i tillegg til på lesebrettet. Men det trenger jo ikke gemalen vite). Prinsippet om at man kan lese mange bøker samtidig, står jeg ved. I skrivende stund leser jeg tre. Og ikke noe pensum!!! Jeg har gjenopprettet kjennskapet til Hans Børli, og jeg har delt kronikker av Knut Nærum.

Hus og hage: Etter å ha tapetsert stua den varmeste dagen i 2014, har vi ikke pusset opp i 2015. Det mintgrønne soverommet med blomsterbord er like fint som det var på begynnelsen av 90-tallet. Altså. Hagearbeid: Vi fikk ånda over oss, bygde bedkasser og satte opp drivhus. Noe til glede. Høststormen 1.juni gjorde at vi hadde et drivhus i hekken (og en trampoline hos naboen), og det ble med sukkererter og jordbær, tomater og larver i kasser. Men for noen sukkererter!! Nam! Har ikke fått katt. Til tross for mye mas. Fra meg.

Fikk ikke katt i år heller
Teater har jeg ikke vært på. Litt på kino, men barnefilmer er ikke helt det store å skryte av. Gjenvalgt i kommunestyret er jeg, tradisjonen tro var jeg i utlandet under kommunevalget, og stakkars medstudenter opplevde mitt temmelig maniske meg mens vi ventet på valgresultatet. Har vært på flere gudstjenester enn noensinne, takket være jobb og studier, og ikke våget å gå på arrangementer på bedehuset. Jeg har også våget å gå på arrangementer på bedehuset. Tøyenkirka er besøkt når jeg er i Oslo, like rørt hver gang. Jeg har lært å lyse velsignelsen, fnist meg gjennom en dramatisert utgave av et sognebud, hatt på meg sånn kløende, hvit kjole som de bruker i kirka (alba), drømt om framtida, tankedrodlet om framtiden, grått, hylt, skreket, bannet, frest, ledd, smilt, bedd, danset, falt, klemt, kysset, elsket, hatet, lest, tekstet, forfattet, blogget, fryktet, fantasert, takket, ødelagt, fikset, trøstet, syklet, gått, kjørt, betalt, likt, mislikt, assosiert, kjeftet, kjedet meg, snurret hår, diskutert, kverulert, kranglet, gitt meg, vunnet, grust ungene i kortspill, sett dårlige (og gode!) serier på Netflix, prokrastinert, spist, drukket, sovet, vært søvnløs, lyttet til musikk, vasket klær, besøkt, lyttet, snakket, lært og... mye mer.

2015 er nesten slutt. For et år. Livet, altså.

Fish Eye Camera. Kan det bli mer smigrende bilder?


“It's time that we began to laugh and cry and cry and laugh about it all again.” 
(Leonard Cohen)

søndag 20. desember 2015

Om å tenne fire adventslys.

Jeg tenner et lys. Det første lyset, og jeg tenner det for alle som er på flukt, alle som ikke har et hjem, som i denne stund gjemmer seg, i redsel, uforståelighet, på et hav, i en bil, i en container, til fots. For barna, revet opp og ut av trygghet, barn på vandring. For mødrene, fedrene, menn og damer, de som leter etter noe bedre på flukt fra det uforståelige. Jeg tenner et lys, jeg tenner en million lys om det kunne hjelpe, lys til å finne veien ut  av det uforståelige, lys til å finne trygghet, til forståelse, til varme, til å finne en havn og et hjem. Til å møte klok forståelse og vennskap, til å møte menneskelig varme, til å ikke bli vi og dem, men til å bli oss, Oss. Jeg tenner et lys for oss. I en verden som på så mange måter føles håpløs, tenner jeg et lys for de som trenger det  så veldig, veldig mye mer enn oss andre. Og jeg tenner det samme lyset for oss som skal se, som skal se hva andre mennesker trenger, som skal fatte og begripe at mennesker på flukt trenger trygge havner, lys opp og lær meg å se hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med.  Vis hvem jeg kan varme, og hvordan. Gi oss å være fargeblinde, gi meg å være raus og åpen for det ukjente.
Det tenner jeg lys for. 


Jeg tenner to lys. Det ene fortsatt for flyktninger,  for de av oss som ikke lever i trygghet, de av oss som har mistet et hjem, håpet, framtiden. Det andre for alle de som ikke vil legge seg og sove. De som frykter mørket, både mørket inne i en selv, den grå tåken som mørkner og hardner til ugjennomtrengelig tristhet, men også mørket utenfra, at noen vil en vondt, at noen slår. Utnytter. Skader. Skremmer. Smerter. Ensomheten, stillheten overdøvende hyling.  Jeg tenner lys for alle de som er så redde for mørket at søvnen ikke er en venn. De som er på vandring. De som er på flukt. De som gjemmer seg hjemme. De som gjemmer seg såpass at ingen vet hvilket mørke de bærer på. Vis oss hva vi kan gjøre, vis oss hvordan vi kan dempe mørket, hvordan vi kan sende stråler av håp inn i tåka, hvordan vi kan være til stede og være fyrtårn for mennesker vi kanskje ikke en gang vet har det vondt.  Jeg tenner lys for oss.
Det tenner jeg lys for.


Jeg tenner tre lys. Det første for alle de som lever på flukt, som er på leting etter trygghet, som mister alt, også det umistelige. Det andre for dem som lever i et mørke, de som frykter mørket. Det tredje tenner jeg for de som er syke. For alle som ser skyggene og konturene av døden i livet sitt, for de som lever med redsel, smerter, sår, engstelse, utmattelse. For leger, helsepersonell og en medisinindustri som er nådeløst preget av kapitalisme. For de som styrer pengene, for de som skal forske på medisiner, trøste, gi håp, tørke tårer, være der i det siste åndedraget. Jeg tenner lys for de som ikke får de medisinene som er tilgjengelige, fordi de ikke har penger, eller bor i feil land, eller ikke har kunnskap, jeg tenner et lys for de som ikke finner styrke til å tenne det selv.  Jeg tenner lys for oss som skal være medmennesker. Som skal se, som skal forstå at noen av oss trenger oss. Gi oss å være modige nok til å strekke ut en hånd til trøst.
Det tenner jeg lys for.

Jeg tenner fire lys. Et for flyktninger. Et for de som frykter mørket. Et for de syke. Det siste lyset tenner jeg for håp. Hvor naivt det en kan kjennes, tenner jeg et lys for håp. For håp for verden. At mennesker kan møte hverandre i en klem, utstrakte hender. Respekt. Håp om å bli sett. Hørt. At det skal være trygt å leve i verden, som jente, som gutt, som dame, som mann. Et håp om at medmennesker skal vise seg, at det er vi som er det, et kollektivt vi, en håpsring av medmennesker som tenner uendelig med lys i verden, og som aldri lar være å se, eller rope høyt, eller stå opp for andre. Jeg tenner et lys for en verden som trenger et barn født i en stall for å huske hvor stort håpet om livet kan være.

Det tenner jeg lys for. Oss. La denne jule bli et oss.