onsdag 12. september 2018

Gå planken, hopp i havet! Landkrabbe!

Jeg har drømt om å dykke i tjue år. Kanskje mer, men jeg husker jeg drømte og fablet om dette i løpet av studietida, og at flere gode venner utfordret meg til å våge; du er så modig, du gjør jo lett dette!
Sannheten er at jeg er langt i fra modig. Jeg har vannskrekk, og selv om jeg bor på en øy, har båt (...som jeg forøvrig lærer av junior å manøvrere) og elsker å padle kajakk, er jeg ikke spesielt trygg i vannet. Jeg har bestått livredningskurs og tenker at svømming er fabelaktig trening, jeg har til og med hjulpet en mann som fikk panikk på dypet og som ikke kunne svømme trygt, hostende og livredd opp på land. Redselen min slår likevel til iblant, og når det kommer til dykking lot jeg det være den delen av bucket-lista jeg ikke krysset av. 

Helt til i sommer. 

På bassengkanten kom nemlig avkommet i dialog med dykkerinstruktører. Hele familien (bortsett fra meg) fikk prøve dykking i bassenget, og iveren var til å ta og føle på. Heldigvis var det en aldersgrense på det ordentlige dykkerkurset. 

- Mamma? (den tidligere nevnte båtførerinstruktøren i huset)
- Ja? (30 varmegrader, god bok- og iskaffe-nytende mor)
- Vil du være med å dykke?
- Dykke?
- Ja

(her følger en strøm av mer eller mindre gode unnskyldninger: det er litt dyrt (han betalte sin del selv), vi vet jo ikke helt hvor det er (de henter oss), blir det ikke dumt for de andre? (nei) det gjør vel ikke dette hver dag, kan være vanskelig å finne ledig tid blant all sløvingen og all iskaffien (de kjørte kurset hver dag), tenk om de bare snakker kypriotisk og vi ikke forstår noe? (de snakket svensk og engelsk). 

- OK. Jeg blir med. Men du må avtale med dem!
- Gjort.

Vi ble hentet, og M*A*S*H-referansene bare flommet ut av meg da vi satte oss inn i bilen, men jr tok ikke noen av referansene, han drøste heller med den lystige svensken om kypriotisk trafikk, og med to velfødde briter vi trodde var like amatør som oss, men som var på jakt etter å finne det stedet hvor havskilpaddene var en gang til før de skulle hjem dagen etter. 

Vi ble kjapt instruert og påkledd, to instruktører på tre sjeler. Jeg skal innrømme at jeg angret, men poden spradet så kjekt avgårde og jeg slepte rundt på alt dette utstyret og var vel like tung som ved alle tre graviditetene til sammen. Vi lærte ulike ting før vi fikk prøve oss, som å fjerne dugg fra maska, og ha kontroll på utstyr, og fylle vest med luft og ikke-luft og...

Til å begynne med var jeg redd. Og maska lakk, utstyret var tungt, skulderen verket og jeg greide ikke ligge der på havbunnen blant bein og armer, og var klar til å kaste inn håndkledet (eller dykkermaska). Jr svømte allerede rundt, men før jeg rakk å gi meg, kom roen selv. Roen var en instruktør med skinnende røde krøller som lovet å passe ekstra godt på meg, som visste hva det vil si å være redd, og som hadde troen på meg. 

Så jeg dykket. Svømte, med fisker og rev og planter og dyr, jeg våget virkelig å gjøre det, og sinket ikke de andre. Opplevelsen ble så flott, det undersjøiske var vakkert, jeg følte meg modig og best av alt: jeg satt ikke på land og hadde gitt opp mens jeg bekymret meg kvalm for jr, jeg var sammen med jr, så at han storkoste seg, og storkoste meg selv like mye. Vel i land var vi smilende, tissetrengte og sugne på å dykke mer, en annen gang. 

Moral? Iblant er det lov å være modig. Like fullt som det er lov å være redd. Man skal ikke gjøre alt, men av og til er det sunt å komme seg litt utenfor komfortsonen, og (som i mitt tilfelle) svømme litt på dypt vann. I tillegg trenger man noen som sier at det skal gå greit, og at det er helt OK å være redd. Noen som ikke dytter en rundt, men som gir tommel opp når det trengs. 


Posering i våtdrakt. Særdeles lite komfortabel med det, men
har man først hoppet uti det, så... Bildet er forøvrig selvsagt
brukt med tillatelse fra junior, Sondre. Båtinstruktør og
mammamotinspiraratorinnpisker.

lørdag 1. september 2018

Free Willy

Laksemiddag og ingen hjemlengsel.
Bildet publiseres selvsagt med
tillatelse fra den Unge Håpefulle. 
Så har vi kommet dit hen i livet at avkommet pakker sammen (noen av) tingene sine og plasserer dem på en hybel som er fryktelig langt borte fra mammas pekefinger og nattaklemmer. I tillegg til generelle mammabekymringer om våte sko og leggetider og lekser og pengebruk og ullundertøy og tannpuss og manglende evne til å stå opp og alt det der, dukket det opp en mengde andre bekymringer som var det ikke veldig mange skumle mennesker inne på det bakeriet, og har du ikke støvler? Og husk å ringe hjem innimellom og tenk om han ikke trives, tenk om han blir sittende mutters alene, sulten og kald med skitne klær og mugg på brødskiva og ingen mamma til å komme med gode råd og trøstende ord. Bekymringene eskalerte raskt, fra faren for ras, jordskjelv og tsunamier til brustne hjerter og hvem skal introdusere ham for Nazareths musikkterapi for kjærlighetssorg, til bekymring for om han skulle snuble eller bare spise pølser og nudler til middag, eller til ikke å ha noen penger og gå sulten rundt i Saudas gater, og jeg lover, dette er bare noen av tankene som har surret de siste ukene.

Hva skjer?

Poden stortrives. 

Han kunne ikke hatt det bedre. 

Stortrives.

Stortrives, og kommer ikke hjem med skittentøy en gang. Han vasker selv. Og spiser fisk og poteter til middag. 

Jada. 

Mor døyver overflødighetssmerten med hjelp fra Freia og Minde sjokolade.

Skal de ikke lengte hjem sånn bittelitt en gang? For høflighets skyld, i det minste??


søndag 26. august 2018

“Now at last they were beginning Chapter One of the Great Story which no one on earth has read: which goes on for ever: in which every chapter is better than the one before.”

(C.S. Lewis)

Mange nye rynker rikere der, altså. 
Nå er det over ett år siden sist jeg skrev noe her, et år som har flydd avgårde i et halsbrekkende tempo, men som også har vart evig. Det har vært et år fylt av begivenheter av både den gode, glitrende, tårevåte og smertefulle varianten, og det har vært et år hvor jeg har fått feiret gode venners runde dager, etablert nye vennskap og bekjentskap, mistet venner og tatt nye valg. Jeg har tatt noen spennende valg, blant annet har jeg fått et vikariat i SMISO Rogaland (Senter mot incest og seksuelle overgrep), jeg har feiret husets andre konfirmant og midt i jobbskifte og overlappinger og konfirmantforberedelser og vårtravelheten avsluttet jeg masteroppgaven min (og dersom jeg kan drive litt ublu og freidig selvpromotering stiller jeg gjerne med et foredrag, en kaffidrøs eller en samtale om emnet "Kampen for tilgivelsen", og jeg deler villig vekk oppgaven om noen vil lese!). 

Jeg har tatt noen mislykka valg, som å trene mye og bare spise sunt, eller å lære meg å strikke den genseren, eller å ikke bli såret av andre, eller ikke såre andre. Valgene vi tar får konsekvenser. Jeg har ikke noen tanke om at disse ordene i en helt ordinær blogg vil ha noen spesiell påvirkning, men vi tar mange valg som kan gi uante konsekvenser. En av grunnen til at jeg tar opp igjen skrivingen er indirekte skryt fra et menneske jeg egentlig ikke kjenner, men som mener jeg bør skrive, og et menneske i hans nære krets som videreformidlet det til meg. Konsekvensen av at jeg ble både smigret, glad og lysten til å skrive litt igjen, våknet.

Nå er det nye begynnelser igjen. Nye muligheter, og innimellom et og annet halvblankt ark, selv om jeg vel har kommet såpass langt i livet at det er få av arkene som er skinnende hvite. Jeg har skrevet en masteroppgave om tilgivelse. Hva er tilgivelse, hvorfor tilgir vi det som tilsynelatende er utilgivelig, og må vi alltid tilgi? Fem kloke mennesker har gitt av sin tid og sin erfaring og sine kloke tanker for at jeg skulle få til dette prosjektet. Om jeg lærte noe? Jøye meg. Man kan mene mangt og mye om masterstudenter, men til tross for det vanvittige stresset jeg levde i denne våren har jeg lyst til å skrive en ny oppgave. Jeg har til og med funnet et nytt tema, og jeg har til og med tenkt hvordan jeg skal bruke hypotesen min inn i forskningen. Tilgivelse er ikke enkelt å gjøre akademisk, og konsekvensen av å velge en slik oppgave var nok at den levde med meg i alt jeg gjorde og ikke var helt enkel å legge bort, men jeg lærte også utrolig mye, og jeg vil påstå at det er mange som har noe å lære av de modige menneskene jeg fikk intervjue og mengden med litteratur og teori jeg anvendte... Tilgivelse er mer enn å godta og akseptere. Tilgivelse er å plassere skyld, tilgivelse handler om oppreisning, valg og nye begynnelser. Og alt det midt i mellom, som ikke er så vellykket. Som å prøve i årevis å tilgi. Eller å kjenne presset til å tilgi så sterkt at man vender seg bort fra fellesskapet og der man helst vil være. Eller kravet om tilgivelse, "det er jo så lenge siden, hva feiler det deg?"

Jeg liker nye begynnelser, men er elendig på avslutninger. Jeg liker å hoppe, men hater å satse. Jeg feiler, prøver... og vil så gjerne være like modig og like sterk som de jeg har intervjuet i oppgaven min. En ny begynnelse. For min skyld.

Kjære du som leser: Takk.

torsdag 4. mai 2017

Mangelen på fanfarer i mitt liv

Ja. Det er en overhead på bildet.
Jeg så nylig Henriette Steenstrup og Fritjov Såheim i høymiddelalderepisoden av En bit av historien på TV2. Kostelig morsomt, men jeg bet meg merke i at de føyset litt av han stakkaren i strømpebukser som hadde jobben med å spille fanfarer. Javisst var det høyt og javisst var det bråkete, men likevel, ingenting gikk upåaktet hen. Jeg liker stort sett at ting går upåaktet hen. Det er ikke ofte jeg tenker at jeg trenger en fanfare, men av og til... av og til kunne jeg trengt en. Som sist torsdag.

Sist torsdag hadde jeg siste forelesning på studiet jeg går på. Det er kun eksamen og selve masterskrivingen igjen, så ferdig er jeg jo ikke, men sist torsdag var det siste forelesning sammen med en flokk mennesker jeg nok aldri ville blitt kjent med om det ikke var for at vi møtes jevnlig på studentsamlinger. Det er alle slags folk, de som gir en grå hår i hodet, de man bare vil fnise av, de som sier så mye klokt at du kunne tenke deg å ha dem med hjem til senere bruk, de som strikker, de som drikker nesten like mye kaffi som jeg, de som viser bilder av barnebarn og de som går med struttende mager og triller rundt på små nurk. Det er innfallsvinkler og erfaringer jeg har lært utrolig mye av, det er samtaler som har vart og vart og forhåpentligvis varer ennå, det er middager og vinglass og glimt av hverandres liv, og det er vennskapsbånd og forelesere man blir så imponerte av at man nesten blir litt andektige, og det er forelesere vi ergrer oss over og det er diskusjoner og trøst og tårer og smil og klemmer og dyp respekt. Det er smågodt og slankemat, det er de store orda og det er de små tankene. Det er kapell og det er katedral, det er pub og det er kveldsturer. Det er hjemlengsel og det er følelsen av å ikke strekke til, og det er mestring og mislykkethet, det er milde øyne fra lærere som bryr seg og høyt tempo og "hvem er nå du igjen"-nikk fra lærere vi er jevngamle med. Jeg har ledd meg småkvalm, og rødmet til tærne. Det er fronter og it´s learning og aggresjon og irritasjon og han IT-fyren som svarer så blidt og mildt og ordner opp i alt, og det er bobla med studentvirkelighet seks ganger i året, og veldig mye mer.

Og sist torsdag, uten så mye som en liten kornettsolo en gang, tok vi avskjed, og selv om jeg prøvde å ikke grine fordi jeg har grått nok, var det klump i halsen og dirrende hender og heldigvis en og annen klem.

Men ingen fanfare.

Det hadde passet med en fanfare.

Jeg vet jeg får se de fleste igjen, men bobla skal jeg erstatte med min egen private masterskrivingsboble.

Fanfare. Altså.

Det hadde passet med en fanfare.

Dersom noen av dere gode medstudenter eller lærere slumper til å lese dette, vil jeg bare si takk. Takk! Tre år er mye. Dere er unike, og jeg verdsetter dere høyere enn dere aner. 

onsdag 5. april 2017

The few wonders of the world only exist while there are those with the sight to see them.

Charles de Lint 
Sånn går det også an å bli sett!

I en periode av livet mitt, gikk jeg i klasse med en jente som jeg herved vil kalle Beate. Hun heter ikke Beate på ordentlig, men hun ser ut som om hun kunne vært en Beate. Eller egentlig mest en Kristin, men fordi jeg har gått på skole med en rekke Kristin´er og ikke så mange Beater, tar jeg en råsjanse. Beate.

Beate er et slikt menneske som er tilstede. Sånn veldig tilstede, i smil, i kommentarer og ikke minst: I lytting. Hun likte å høre på oss snakke, og som den usikre tenåringen jeg var, nøt jeg å snakke til Beate, nøt at jeg, i noen sekunder, var sentrum for oppmerksomheten. Beate lyttet. Interessert. Hun kunne smile, om det var naturlig, eller gråte, ja, jeg husker hun bannet en gang, hissig, over en fortelling om en skadet katt. Beate så oss når vi kom, om vi var nye på håret, om vi trengte et smil, om vi grudde oss til noe... ordene satt løst. Hun snakket med oss. Til oss. Blå øyne boret seg inn i våre, og vi var viktige. Jeg var viktig.

Jeg har ofte tenkt på Beate. Tenkt på hva hun betydde for oss som delte klasserom med henne. Hva det gjorde at hun så meg som viktig, samme hvor uviktig jeg egentlig følte meg. Vi var ikke sammen utenom, ikke som jeg kan huske, iallfall, vi har ikke felles vennekrets i voksen alder (men vi er Facebookvenner!) og jeg vet ærlig talt ikke om hun husker meg, men jeg husker hvordan det var å bli tatt på alvor når man ikke tar seg selv helt på alvor. Beate-alvor.

Forleden var jeg hos fysioterapeut (se forøvrig forrige blogginnlegg...), og vi snakket om akupunktur og placebo og om kritisk sans og om å si ja til det vi egentlig sier nei til. -Men du vet det, at ofte når jeg setter nåler, har jeg også vært nær noen fysisk, og sett noen som trengte å bli sett.

Det traff meg. Hvem møter jeg som trenger å bli sett? Hvem møter jeg som egentlig burde møtt en Beate? Hvem er det jeg ikke ser? Eller hører? Kanskje skal det ikke så mye mer til enn bare det ene smilet. Klemmen. Nikket. Vi gjør det sa vanskelig, dette livet. Så uoppnåelig med våre velbalanserte og velarrangerte instagramliv. Vi er snart bare fasade, mens inni er det skrot og rot. Vi trenger å se. Vi trenger å bli sett. Vi trenger noen som ser, som møter oss og som gjør det fordi vi er viktige. Vi trenger å møte mennesker fordi de er viktige.

Beate, altså.


(Foruten evnen til å se oss, hadde hun også evnen til å spise kneippbrpdskive med brunost og få det til å se skikkelig fristende ut, Reklamebransjen har gått glipp av millioninntekter, men etter et snok på Facebook ser jeg at vinnerne er du, jeg og heldigvis noe av det som sponses av skattekronene mine. Hurra!)


onsdag 22. mars 2017

Om å gå på trynet

Dr. Martens. Før de ble velbrukte.
Jeg har gått på trynet. Igjen. Men denne gangen bokstavlig. Det vil si ikke helt bokstavlig, for jeg har bokstavlig talt gått på skulderen. Med et smell. Scenen er som følger: Klokka er 06.12. Det er en mandag i januar. Jeg skal til Oslo, og må ta pendlerbåt. Det er årets første frostmorgen, jeg bærer koffert i høyre hånd, sekk på ryggen, kaffikopp i venstre hånd. I det jeg tråkker ned på hurtigbåtdekket, møter velbrukte dr.Martens speilblank is. I neste øyeblikk ligger jeg der, på skuldera. Fortsatt med koffert i høyre hånd, sekk på ryggen (nåja, hodet) og ikke en dråpe kaffe sølt ut.

-Går det bra?
-Jada. Eg ska bare stå her litt eg. Hihi. 
-Trenge du noge hjelp?
-Nei, ikkje tenk på det!

Drøye to måneder senere kan jeg være ærlig nok å si at jeg tok grundig feil. Ja, jeg løy faktisk. For det som var ganske vondt i skuldera der og da, og som jeg vurderte som noe som raskt blir bedre helt av seg selv, har blitt til en temmelig smertefull runddans i helsevesenet med leger og fysioterapi og MR og ultralyd og tidenes klareste tale da jeg, etter fire dager (jeg dro selvsagt til Oslo for studiesamling som planlagt) endelig gikk til legesjekk:

-Har du vondt nå?
-Ja
-Du har bare deg selv å takke. 

Det fine med dette, er at folk har mye å fortelle om egne skulderskader, og alle kjenner noen som aldri har blitt helt bra igjen etter å ha falt. Noe annet fint er at jeg har fått lest Bonytt 6/2011 tre ganger, og jeg har måttet lære meg å be litt mer om hjelp. Eller ta  imot hjelp, da. Folk liker å hjelpe. Noe som ikke er så fint er jo at jeg er til bry, og at padlesesongen 2017 står i reell fare for å bli kaffekoppogsolstolsesong.

Når jeg blir bra igjen, skal jeg, i tillegg til å padle, bli sykt karismatisk og bære handleposer for gamle damer.

Og bruke brodder.






fredag 10. februar 2017

“Words are, of course, the most powerful drug used by mankind.”

(Rudyard Kipling)


Ord. Jeg elsker ord. Jeg elsker å prate. Lese. Lytte. Skrive. Jeg elsker å leke med ord. Men i det siste.. i det siste har ordene tatt overhånd. Store ord. Sterke ord. Ord med overbevisning. Ord med styrke. Store ord, som sier noe om hva som er feil hos andre. Ord om synd. Andres synd, vel og merke. Om feil tro. Feil legning. Feil mening. Feil religion. Farlig religion. Om lykkejegere. Gullstol. Folk som vil utnytte systemet. Om stengte grenser. Om feil. Feil og mangler, om de, ikke oss, ikke vi, om de, med alle feilene, alle lytene, alle manglene. Godhetstyranni. Jeg har druknet i ord og ytringer om hva vi skal og ikke skal og kan og ikke kan, og jeg hiver meg med i debatter og leser kommentarer og lar følelsene løpe avgårde med meg, lar tårene flyte når jeg ser barn klamre seg fast til mor, og mors håpløshet lyser ut av øyne som har blitt altfor gamle på kort tid. Og ordene treffer meg, en bazooka av hylekor og systemutnyttelse. En knyttneve av hat og spotting av menneskers kjærlighet og uendelig, uendelig mange ord som beskriver hva som bør gjøres med de som kommer, eller de som elsker en feil, og ledere som ikke modererer men som nører opp under ilden og svarene kommer fra den andre siden, om kjærlighetløshet, mangelfull kunnskap, om menneskehat.

Nok ord.

For noen uker siden satt jeg på Gardermoen. Jeg var ikke i form, kroppen bar preg av et beinhardt møte med glattisen, humøret bar preg av søvnløse netter og engstelige kvelder, av hjemlengsel og faginput.

Jeg forsto kun en setning av det han sa. Bestefar. I dag. Han er kledd i løstsittende klær. En stor og vid skjorte. Lyse, vide bukser. Sandaler. I januar. Han har velpleid skjegg og de gladeste øynene jeg har sett på lenge. Han spanderer kaffe på meg, en helt ukjent fremmed dame i Mariusgenser. Etterhvert forstår jeg at han har blitt bestefar samme dag, han viser bilde på mobilen, en nydelig liten rosakledd bylt, han skal til Trondheim og møte henne. Bestefar i dag. Lykken lyser.

Derfor får jeg kaffe. For å dele gleden til en helt fremmed bestefar jeg ikke deler religion, språk eller kultur med. Men vi sitter side om side og deler et av hans lykkeligste øyeblikk en dag i januar. På Gardermoen.

Uten ord.

Og plutselig er det mer håp i det usagte enn det sagte. Mer håp i det uskrevne enn det skrevne.

To glade øyne. En kaffekopp og et varmt hjerte.