søndag 14. juli 2019

Kan et hjem for oss bli et hjem for deg?

Kygo. Katten. 
I skrivende stund, som er søndag etter kirketid og vel så det, sitter jeg lunt og godt i solstua og hører vinden suse, bølgene slå og mennesker tusle småpratende forbi. Hekken rundt eiendommen er mørkegrønn og gjør at jeg sitter her ganske så usjenert, og kombinasjonen husvegger, utbygg og selsamme hekk gjør at det er en temmelig varm affære å sitte her ute. Katten Kygo mener det samme, og ligger rullet sammen i skyggen, kun avbrutt av en og annen flue som simpelthen bare må jaktes på. Måkene jubler for at det har lagt til en båt i båthavna, og i kveld skal jeg tusle de få metrene bort og hente krabbene barna mine fanget forleden.
Båthavna, båtplassen og sjøhuset

Båthavna fortjener noen ord for seg selv. Idylliske sjøhus på rekke og rad, kaien har blitt et yndet sted for å møtes på fine dager; for en kaffekopp, fiskeskrøner eller rett og slett bading. Sjøhuset vårt fungerer som mye forskjellig, og ungene har utallige minner fra utallige timer og uendelig mye kjeksspising der nede.  Vi har også fanget diverse fisker og sandkrabber som har fått navn som "Maud Angelica" og "Mette Marit",  som alle havnet i sjøen igjen. Vi har to små båter på båtplassen vår, og de tøffeste legger ut i kajakk fra utriggerne. Jeg er ikke så tøff, og tar kajakkturen fra Sandrennå, som er en liten strand like nedenfor. Padlingen foregår mellom holmer og skjær, og selv om jeg padler for stillhet og rekreasjon, er det andre som padler for treningens skyld. Det er holmer og skjær nok til oss alle. 365 holmer og skjær, for å være sånn lokalpatriotisk korrekt. På noen av holmene beiter Kvitsøylammet og blir til herlig pinnekjøtt om noen måneder, andre steder regjerer måker, hegrer og svaner.

Hekken som borg
Tilbake til hus og hagestue, huset ble oppført i 1980 av Televerket, og skjøtet er signert av selveste Kåre Willoch. Hvis du mot formodning ikke vet nok om Kåre Willoch til å bli bittelitt starstruck, har jeg kjennskap til flere mennesker med rikholdig samfunnsfaglig og politisk kompetanse, ja, en drøss av dem bor i nærområdet til huset også! Huset heter Kroken, og passer forbausende bra til navnet sitt. Det har blitt gjort mangt og mye med huset på disse åra, og huset er nå i veldig god stand. For to år siden ble taket skiftet, vinduer skiftet, ny isolering ble satt inn og all kledning skiftet, vi satte inn ventilasjonsanlegg og garasjen har ny port. Terrassen er ny av året, og kjelleretasjen har godkjente soverom og oppholdsrom etter at vi skar ut større vinduer for noen år siden. I tillegg har vi to boder, et hjemmekontor (som kanskje også egentlig er en bod), et soverom, et bad (nyoppusset i fjor), et vaskerom og en kjellerstue. Mor har innredet seg et lite bibliotek i kjellergangen, men der har vi også hatt kontor, spillebule og fars treningsapparater. Hagen er diger. Tørkestativet er i stadig bruk, og sjeldent er vel tørking av klær mer effektivt enn her! Ripsen vokser villig her ute, og metter både familie og fugler, og stort sett hvert år har fuglene fått avsluttet sesongen til de er sprekkmette. Rabarbraen metter fem tusen eller så, og i grønnsakshagen har vi et og annet jordbær. Ramsløken har funnet sitt paradis i den tidligere nevnte hekken. Ja, hekken kan også benyttet som et slags fort eller en hytte for små sjørøvere. Og katter. Et år ga vi fuglene i julegave meiseboller i hekken. Det viste seg at også fungerte som en julegave til Kygo (katten)

-Gå inn. kvinnemenneske, og legg igjen
brødskiva di!
Oppe har vi tre soverom, bad, kjøkken, stue med utgang til nevnte terrasse og solstue, vindfang og innergang. Vi er fem i familien, og det er god plass til smått og stort i huset, og omtrent alle kunstprosjekter har hatt sin plass på veggen. Kunstprosjekt, ja... Det er nok å henge fingrene i her ute. Idrettslag, kulturskole, bedehus, kirke, kunstlag, historielag, foreninger, bibliotek, kor, Kvitsøylyd... oppslag henges opp både på butikken og på "tavlå i krysset", lapper kommer i postkasser og invitasjoner kommer pr sms og på Facebook. Både mor og far ser tilbake på perioder i kommunestyret, med diverse verv. Man er en del av det, her ute. En del av det som skjer, en del av de som bestemmer. En del av samfunnet. Folk vet om oss, og da sønnen min på 19 hadde praksis på sykehjemmet, var det viktig å finne ut "kem så eige han!".

Kvitsøy har sykehjem og legekontor. Vi får timer veldig raskt og uten særlig venting, men skulle du ønske å sikre deg time på dagen, er begynnelsen på oktober en fin periode, da er det folketomt på legekontor og tannlegekontor, hummerfisket har nemlig begynt. Hummerfisket er like sentralt som fyret ("fyren") og kirka fra 1600-tallet, og betyr noe for folk. Sorg og glede deles, og både bryllup, konfirmasjon, dåp og begravelse fyller parkeringsplassen til kirka til bristepunktet. Kirka er vakker inni, og gammel rosemaling på veggene gir ro i sjelen. Når det gjelder oktober, er det å være "på hommaren" viktig, og jeg har overhørt en heftig diskusjon mellom to menn solid oppi åra, om hvor stinkende hummeragnet egentlig må være.

Selv med barndommen i Sirdal, risikerer
man å bli maritimt påvirket
Tilbake til huset: Vi selger altså hjemmet vårt. Nydelige naboer, måkeskrik og ripsbusker til tross. Vi bor fem minutters gange fra ferga og pendlerbåten (2 minutters løping for B-mennesker), nærmeste nabo er tidenes klatrepark, det er 900 meter til skole og barnehage, og 500 meter til idrettshall og fotballbaner. En liten kilometer til butikken. Sjøen er rundt oss over alt, og vi har ly når andre blåser bort. Vi har de tre største bjørketrærne på øya, rikelig plass til både krokket og trampoline, og vi har signaturen til Kåre Willoch. Kan en be om mer?

For en fyldigere og noe mer profesjonell presentasjon av huset og eiendommen vår, trykk her
Dersom du tenker at huset var spennende, men at sjøhuset var uinteressant, er det nå mulig å selge sjøhusene og båtplassen!

Lurer du på noe? Eller vil gjerne komme og ta en kikk? Bruk gjerne kommentarfeltet, eller her på facebook Eller går du forbi og hører krokkethoing i hagen? Ta kontakt over gjerdet. Alltid kaffe her!

Alle bilder er forøvrig godkjent for bruk av de det gjelder.

St.hans. Til tider en værhard affære. I år en drøm! Mye folk, og
tradisjonell tautrekking aust mot vest
St.hans og årets første bad. Det er ikkje forfattaren på biletet.



Kirka. Så vakker!

Mye maritimt å se på!

Kvitsøyfolket er gode på kaker. Mange kaker. 

Ferga i morgenstemning (merk at det er siste bil som kjører inn, ja)

Det finnes en hel del slike dager..

....og det finnes muligheten for vind i håret

Vi er så til de grader selvforsynt med rabarbra

Så til de grader....
Mye å se, både til lands og til vanns

Delikatesse!

Hagestuekveld i godt lag!



Sommerminner

Så glad blir jeg om du deler, om du vil komme og se eller om du vet om noen som vil ha et hus!

mandag 8. juli 2019

Draumen om å spele i rockeband


 Denne sporadiske blogginga er til å rive seg i håret av, men av mangel på plattformer til å skrive for andre enn meg sjølve, legg er det no ut. Stas om du les. 

Rockehår og rot på kjøkkenbenken 
Eg har ein draum. Eigentleg har eg mange ulike draumar, men den siste tida har eg tenkt på dette igjen og igjen, og no nytter eg høvet, når Noreg er i sommarmodus og eg sjølve berre driv dank (eller heiltidshusarbeid, som det vel eigentleg heiter når ein er heime i ferien). Eg har ein draum, og den er på mange måtar både tåpeleg og særs egosentrisk i ei verd der eg burde ha draumar om å redde verda og gjere mitt for ei betre framtid (og tru meg, eg drøymer om det òg), men eg drøymer om å spele i rockeband! 

Det er ein temmeleg tåpeleg draum, for eg kan berre tre grep eller så på gitar, eg har ni (9) kvarter med pianoundervisning og sjå tilbake på, og speler nok berre til husbruk, eg har ei skulder som etter å ha tatt imot resten av meg, ein koffert, ein ryggsekk og ein kaffikopp ein glatt januarmåndag, ikkje kan traktere trommer, ein nakke som nok ikkje toler utagerande digging og eg har ikkje puddelrockhår. I grunnen likar eg og best musikk kor eg greier å høyre tekstane, og ikkje berre tenkjer på at eg burde gitt vokalisten ein halstablett, og eg tenkjer at åletrange skinnbukser kan andre ha på seg så mykje dei vil for meg. 

Eigentleg veit eg ikkje om draumen er så mykje å spele i rockeband, som å være del av eit musikalsk fellesskap. Eg har så lyst til å være ein del av den gjengen som framfører noko, og som trur på det dei gjer, og som ristar laus utan å tenkje så veldig mykje på om det er sømeleg eller sunt å hoppe rundt med armane over hovudet. Eg har lyst til å synge høgt, eg har lyst til å rocke laus og eg har lyst til å være med- eg har dugande altstemme og eg er habil på tamburin og triangel, om så berre for ein kveld!

Eg er ikkje i same alder som dei mest framståande rockeartistane som turnerer hardnakka, og ikkje er eg i alderen til strengemusikantar (når eg tenkjer meg om er vel dei i same aldersgruppa), men eg er heller ikkje i den unge og hippe alderen kor ein berre gjer ting. Berre fordi ein kan. 

Eg er ein draumar. 

Eg drøymer om å være ein del av noko større, om å synge så høgt og så saman med andre, at taket lyfter seg sånn bittelitt, iallfall. 

Så eg er redd det blir med draumen. Om det då ikkje er ein lesar med eit rockeband (eller noko anna liknande) som tenkjer at dette er nett det dei ser etter. Då er eg klar. Som eit egg (rytmeegg! Bada-tching).

Eg ber ikkje draumen åleine. Forleden åt eg middag i Fredrikstad. Inn døra kom ei dame, langt lenger nord i livet enn meg, temmeleg lut i skuldrene og heilt grå. Ho stavra etter ein spenstig kelner, og eg rakk å sjå handveska hennar lenge og vel før ho sank ned ved nabobordet: handveska av den store, solide bestemorssorten, var pryda av eit stort bilete av ein smilande (og ung) Elvis Presley. Eg smilte til dama, og nikka det eg voner var eit ”du og eg, altså… du og eg…”-nikk, før ho forsvann ned i menyen. 

Kan hende eg berre  skal kjøpe meg ei handveske med ein rockehelt på, jo før jo betre. 

Eg er ein rock´n rollar
In my next life, I'm going to be a rock star. I was a ballerina in my last life. 
Kate Moss

onsdag 12. september 2018

Gå planken, hopp i havet! Landkrabbe!

Jeg har drømt om å dykke i tjue år. Kanskje mer, men jeg husker jeg drømte og fablet om dette i løpet av studietida, og at flere gode venner utfordret meg til å våge; du er så modig, du gjør jo lett dette!
Sannheten er at jeg er langt i fra modig. Jeg har vannskrekk, og selv om jeg bor på en øy, har båt (...som jeg forøvrig lærer av junior å manøvrere) og elsker å padle kajakk, er jeg ikke spesielt trygg i vannet. Jeg har bestått livredningskurs og tenker at svømming er fabelaktig trening, jeg har til og med hjulpet en mann som fikk panikk på dypet og som ikke kunne svømme trygt, hostende og livredd opp på land. Redselen min slår likevel til iblant, og når det kommer til dykking lot jeg det være den delen av bucket-lista jeg ikke krysset av. 

Helt til i sommer. 

På bassengkanten kom nemlig avkommet i dialog med dykkerinstruktører. Hele familien (bortsett fra meg) fikk prøve dykking i bassenget, og iveren var til å ta og føle på. Heldigvis var det en aldersgrense på det ordentlige dykkerkurset. 

- Mamma? (den tidligere nevnte båtførerinstruktøren i huset)
- Ja? (30 varmegrader, god bok- og iskaffe-nytende mor)
- Vil du være med å dykke?
- Dykke?
- Ja

(her følger en strøm av mer eller mindre gode unnskyldninger: det er litt dyrt (han betalte sin del selv), vi vet jo ikke helt hvor det er (de henter oss), blir det ikke dumt for de andre? (nei) det gjør vel ikke dette hver dag, kan være vanskelig å finne ledig tid blant all sløvingen og all iskaffien (de kjørte kurset hver dag), tenk om de bare snakker kypriotisk og vi ikke forstår noe? (de snakket svensk og engelsk). 

- OK. Jeg blir med. Men du må avtale med dem!
- Gjort.

Vi ble hentet, og M*A*S*H-referansene bare flommet ut av meg da vi satte oss inn i bilen, men jr tok ikke noen av referansene, han drøste heller med den lystige svensken om kypriotisk trafikk, og med to velfødde briter vi trodde var like amatør som oss, men som var på jakt etter å finne det stedet hvor havskilpaddene var en gang til før de skulle hjem dagen etter. 

Vi ble kjapt instruert og påkledd, to instruktører på tre sjeler. Jeg skal innrømme at jeg angret, men poden spradet så kjekt avgårde og jeg slepte rundt på alt dette utstyret og var vel like tung som ved alle tre graviditetene til sammen. Vi lærte ulike ting før vi fikk prøve oss, som å fjerne dugg fra maska, og ha kontroll på utstyr, og fylle vest med luft og ikke-luft og...

Til å begynne med var jeg redd. Og maska lakk, utstyret var tungt, skulderen verket og jeg greide ikke ligge der på havbunnen blant bein og armer, og var klar til å kaste inn håndkledet (eller dykkermaska). Jr svømte allerede rundt, men før jeg rakk å gi meg, kom roen selv. Roen var en instruktør med skinnende røde krøller som lovet å passe ekstra godt på meg, som visste hva det vil si å være redd, og som hadde troen på meg. 

Så jeg dykket. Svømte, med fisker og rev og planter og dyr, jeg våget virkelig å gjøre det, og sinket ikke de andre. Opplevelsen ble så flott, det undersjøiske var vakkert, jeg følte meg modig og best av alt: jeg satt ikke på land og hadde gitt opp mens jeg bekymret meg kvalm for jr, jeg var sammen med jr, så at han storkoste seg, og storkoste meg selv like mye. Vel i land var vi smilende, tissetrengte og sugne på å dykke mer, en annen gang. 

Moral? Iblant er det lov å være modig. Like fullt som det er lov å være redd. Man skal ikke gjøre alt, men av og til er det sunt å komme seg litt utenfor komfortsonen, og (som i mitt tilfelle) svømme litt på dypt vann. I tillegg trenger man noen som sier at det skal gå greit, og at det er helt OK å være redd. Noen som ikke dytter en rundt, men som gir tommel opp når det trengs. 


Posering i våtdrakt. Særdeles lite komfortabel med det, men
har man først hoppet uti det, så... Bildet er forøvrig selvsagt
brukt med tillatelse fra junior, Sondre. Båtinstruktør og
mammamotinspiraratorinnpisker.

lørdag 1. september 2018

Free Willy

Laksemiddag og ingen hjemlengsel.
Bildet publiseres selvsagt med
tillatelse fra den Unge Håpefulle. 
Så har vi kommet dit hen i livet at avkommet pakker sammen (noen av) tingene sine og plasserer dem på en hybel som er fryktelig langt borte fra mammas pekefinger og nattaklemmer. I tillegg til generelle mammabekymringer om våte sko og leggetider og lekser og pengebruk og ullundertøy og tannpuss og manglende evne til å stå opp og alt det der, dukket det opp en mengde andre bekymringer som var det ikke veldig mange skumle mennesker inne på det bakeriet, og har du ikke støvler? Og husk å ringe hjem innimellom og tenk om han ikke trives, tenk om han blir sittende mutters alene, sulten og kald med skitne klær og mugg på brødskiva og ingen mamma til å komme med gode råd og trøstende ord. Bekymringene eskalerte raskt, fra faren for ras, jordskjelv og tsunamier til brustne hjerter og hvem skal introdusere ham for Nazareths musikkterapi for kjærlighetssorg, til bekymring for om han skulle snuble eller bare spise pølser og nudler til middag, eller til ikke å ha noen penger og gå sulten rundt i Saudas gater, og jeg lover, dette er bare noen av tankene som har surret de siste ukene.

Hva skjer?

Poden stortrives. 

Han kunne ikke hatt det bedre. 

Stortrives.

Stortrives, og kommer ikke hjem med skittentøy en gang. Han vasker selv. Og spiser fisk og poteter til middag. 

Jada. 

Mor døyver overflødighetssmerten med hjelp fra Freia og Minde sjokolade.

Skal de ikke lengte hjem sånn bittelitt en gang? For høflighets skyld, i det minste??


søndag 26. august 2018

“Now at last they were beginning Chapter One of the Great Story which no one on earth has read: which goes on for ever: in which every chapter is better than the one before.”

(C.S. Lewis)

Mange nye rynker rikere der, altså. 
Nå er det over ett år siden sist jeg skrev noe her, et år som har flydd avgårde i et halsbrekkende tempo, men som også har vart evig. Det har vært et år fylt av begivenheter av både den gode, glitrende, tårevåte og smertefulle varianten, og det har vært et år hvor jeg har fått feiret gode venners runde dager, etablert nye vennskap og bekjentskap, mistet venner og tatt nye valg. Jeg har tatt noen spennende valg, blant annet har jeg fått et vikariat i SMISO Rogaland (Senter mot incest og seksuelle overgrep), jeg har feiret husets andre konfirmant og midt i jobbskifte og overlappinger og konfirmantforberedelser og vårtravelheten avsluttet jeg masteroppgaven min (og dersom jeg kan drive litt ublu og freidig selvpromotering stiller jeg gjerne med et foredrag, en kaffidrøs eller en samtale om emnet "Kampen for tilgivelsen", og jeg deler villig vekk oppgaven om noen vil lese!). 

Jeg har tatt noen mislykka valg, som å trene mye og bare spise sunt, eller å lære meg å strikke den genseren, eller å ikke bli såret av andre, eller ikke såre andre. Valgene vi tar får konsekvenser. Jeg har ikke noen tanke om at disse ordene i en helt ordinær blogg vil ha noen spesiell påvirkning, men vi tar mange valg som kan gi uante konsekvenser. En av grunnen til at jeg tar opp igjen skrivingen er indirekte skryt fra et menneske jeg egentlig ikke kjenner, men som mener jeg bør skrive, og et menneske i hans nære krets som videreformidlet det til meg. Konsekvensen av at jeg ble både smigret, glad og lysten til å skrive litt igjen, våknet.

Nå er det nye begynnelser igjen. Nye muligheter, og innimellom et og annet halvblankt ark, selv om jeg vel har kommet såpass langt i livet at det er få av arkene som er skinnende hvite. Jeg har skrevet en masteroppgave om tilgivelse. Hva er tilgivelse, hvorfor tilgir vi det som tilsynelatende er utilgivelig, og må vi alltid tilgi? Fem kloke mennesker har gitt av sin tid og sin erfaring og sine kloke tanker for at jeg skulle få til dette prosjektet. Om jeg lærte noe? Jøye meg. Man kan mene mangt og mye om masterstudenter, men til tross for det vanvittige stresset jeg levde i denne våren har jeg lyst til å skrive en ny oppgave. Jeg har til og med funnet et nytt tema, og jeg har til og med tenkt hvordan jeg skal bruke hypotesen min inn i forskningen. Tilgivelse er ikke enkelt å gjøre akademisk, og konsekvensen av å velge en slik oppgave var nok at den levde med meg i alt jeg gjorde og ikke var helt enkel å legge bort, men jeg lærte også utrolig mye, og jeg vil påstå at det er mange som har noe å lære av de modige menneskene jeg fikk intervjue og mengden med litteratur og teori jeg anvendte... Tilgivelse er mer enn å godta og akseptere. Tilgivelse er å plassere skyld, tilgivelse handler om oppreisning, valg og nye begynnelser. Og alt det midt i mellom, som ikke er så vellykket. Som å prøve i årevis å tilgi. Eller å kjenne presset til å tilgi så sterkt at man vender seg bort fra fellesskapet og der man helst vil være. Eller kravet om tilgivelse, "det er jo så lenge siden, hva feiler det deg?"

Jeg liker nye begynnelser, men er elendig på avslutninger. Jeg liker å hoppe, men hater å satse. Jeg feiler, prøver... og vil så gjerne være like modig og like sterk som de jeg har intervjuet i oppgaven min. En ny begynnelse. For min skyld.

Kjære du som leser: Takk.

torsdag 4. mai 2017

Mangelen på fanfarer i mitt liv

Ja. Det er en overhead på bildet.
Jeg så nylig Henriette Steenstrup og Fritjov Såheim i høymiddelalderepisoden av En bit av historien på TV2. Kostelig morsomt, men jeg bet meg merke i at de føyset litt av han stakkaren i strømpebukser som hadde jobben med å spille fanfarer. Javisst var det høyt og javisst var det bråkete, men likevel, ingenting gikk upåaktet hen. Jeg liker stort sett at ting går upåaktet hen. Det er ikke ofte jeg tenker at jeg trenger en fanfare, men av og til... av og til kunne jeg trengt en. Som sist torsdag.

Sist torsdag hadde jeg siste forelesning på studiet jeg går på. Det er kun eksamen og selve masterskrivingen igjen, så ferdig er jeg jo ikke, men sist torsdag var det siste forelesning sammen med en flokk mennesker jeg nok aldri ville blitt kjent med om det ikke var for at vi møtes jevnlig på studentsamlinger. Det er alle slags folk, de som gir en grå hår i hodet, de man bare vil fnise av, de som sier så mye klokt at du kunne tenke deg å ha dem med hjem til senere bruk, de som strikker, de som drikker nesten like mye kaffi som jeg, de som viser bilder av barnebarn og de som går med struttende mager og triller rundt på små nurk. Det er innfallsvinkler og erfaringer jeg har lært utrolig mye av, det er samtaler som har vart og vart og forhåpentligvis varer ennå, det er middager og vinglass og glimt av hverandres liv, og det er vennskapsbånd og forelesere man blir så imponerte av at man nesten blir litt andektige, og det er forelesere vi ergrer oss over og det er diskusjoner og trøst og tårer og smil og klemmer og dyp respekt. Det er smågodt og slankemat, det er de store orda og det er de små tankene. Det er kapell og det er katedral, det er pub og det er kveldsturer. Det er hjemlengsel og det er følelsen av å ikke strekke til, og det er mestring og mislykkethet, det er milde øyne fra lærere som bryr seg og høyt tempo og "hvem er nå du igjen"-nikk fra lærere vi er jevngamle med. Jeg har ledd meg småkvalm, og rødmet til tærne. Det er fronter og it´s learning og aggresjon og irritasjon og han IT-fyren som svarer så blidt og mildt og ordner opp i alt, og det er bobla med studentvirkelighet seks ganger i året, og veldig mye mer.

Og sist torsdag, uten så mye som en liten kornettsolo en gang, tok vi avskjed, og selv om jeg prøvde å ikke grine fordi jeg har grått nok, var det klump i halsen og dirrende hender og heldigvis en og annen klem.

Men ingen fanfare.

Det hadde passet med en fanfare.

Jeg vet jeg får se de fleste igjen, men bobla skal jeg erstatte med min egen private masterskrivingsboble.

Fanfare. Altså.

Det hadde passet med en fanfare.

Dersom noen av dere gode medstudenter eller lærere slumper til å lese dette, vil jeg bare si takk. Takk! Tre år er mye. Dere er unike, og jeg verdsetter dere høyere enn dere aner. 

onsdag 5. april 2017

The few wonders of the world only exist while there are those with the sight to see them.

Charles de Lint 
Sånn går det også an å bli sett!

I en periode av livet mitt, gikk jeg i klasse med en jente som jeg herved vil kalle Beate. Hun heter ikke Beate på ordentlig, men hun ser ut som om hun kunne vært en Beate. Eller egentlig mest en Kristin, men fordi jeg har gått på skole med en rekke Kristin´er og ikke så mange Beater, tar jeg en råsjanse. Beate.

Beate er et slikt menneske som er tilstede. Sånn veldig tilstede, i smil, i kommentarer og ikke minst: I lytting. Hun likte å høre på oss snakke, og som den usikre tenåringen jeg var, nøt jeg å snakke til Beate, nøt at jeg, i noen sekunder, var sentrum for oppmerksomheten. Beate lyttet. Interessert. Hun kunne smile, om det var naturlig, eller gråte, ja, jeg husker hun bannet en gang, hissig, over en fortelling om en skadet katt. Beate så oss når vi kom, om vi var nye på håret, om vi trengte et smil, om vi grudde oss til noe... ordene satt løst. Hun snakket med oss. Til oss. Blå øyne boret seg inn i våre, og vi var viktige. Jeg var viktig.

Jeg har ofte tenkt på Beate. Tenkt på hva hun betydde for oss som delte klasserom med henne. Hva det gjorde at hun så meg som viktig, samme hvor uviktig jeg egentlig følte meg. Vi var ikke sammen utenom, ikke som jeg kan huske, iallfall, vi har ikke felles vennekrets i voksen alder (men vi er Facebookvenner!) og jeg vet ærlig talt ikke om hun husker meg, men jeg husker hvordan det var å bli tatt på alvor når man ikke tar seg selv helt på alvor. Beate-alvor.

Forleden var jeg hos fysioterapeut (se forøvrig forrige blogginnlegg...), og vi snakket om akupunktur og placebo og om kritisk sans og om å si ja til det vi egentlig sier nei til. -Men du vet det, at ofte når jeg setter nåler, har jeg også vært nær noen fysisk, og sett noen som trengte å bli sett.

Det traff meg. Hvem møter jeg som trenger å bli sett? Hvem møter jeg som egentlig burde møtt en Beate? Hvem er det jeg ikke ser? Eller hører? Kanskje skal det ikke så mye mer til enn bare det ene smilet. Klemmen. Nikket. Vi gjør det sa vanskelig, dette livet. Så uoppnåelig med våre velbalanserte og velarrangerte instagramliv. Vi er snart bare fasade, mens inni er det skrot og rot. Vi trenger å se. Vi trenger å bli sett. Vi trenger noen som ser, som møter oss og som gjør det fordi vi er viktige. Vi trenger å møte mennesker fordi de er viktige.

Beate, altså.


(Foruten evnen til å se oss, hadde hun også evnen til å spise kneippbrpdskive med brunost og få det til å se skikkelig fristende ut, Reklamebransjen har gått glipp av millioninntekter, men etter et snok på Facebook ser jeg at vinnerne er du, jeg og heldigvis noe av det som sponses av skattekronene mine. Hurra!)