torsdag 4. mai 2017

Mangelen på fanfarer i mitt liv

Ja. Det er en overhead på bildet.
Jeg så nylig Henriette Steenstrup og Fritjov Såheim i høymiddelalderepisoden av En bit av historien på TV2. Kostelig morsomt, men jeg bet meg merke i at de føyset litt av han stakkaren i strømpebukser som hadde jobben med å spille fanfarer. Javisst var det høyt og javisst var det bråkete, men likevel, ingenting gikk upåaktet hen. Jeg liker stort sett at ting går upåaktet hen. Det er ikke ofte jeg tenker at jeg trenger en fanfare, men av og til... av og til kunne jeg trengt en. Som sist torsdag.

Sist torsdag hadde jeg siste forelesning på studiet jeg går på. Det er kun eksamen og selve masterskrivingen igjen, så ferdig er jeg jo ikke, men sist torsdag var det siste forelesning sammen med en flokk mennesker jeg nok aldri ville blitt kjent med om det ikke var for at vi møtes jevnlig på studentsamlinger. Det er alle slags folk, de som gir en grå hår i hodet, de man bare vil fnise av, de som sier så mye klokt at du kunne tenke deg å ha dem med hjem til senere bruk, de som strikker, de som drikker nesten like mye kaffi som jeg, de som viser bilder av barnebarn og de som går med struttende mager og triller rundt på små nurk. Det er innfallsvinkler og erfaringer jeg har lært utrolig mye av, det er samtaler som har vart og vart og forhåpentligvis varer ennå, det er middager og vinglass og glimt av hverandres liv, og det er vennskapsbånd og forelesere man blir så imponerte av at man nesten blir litt andektige, og det er forelesere vi ergrer oss over og det er diskusjoner og trøst og tårer og smil og klemmer og dyp respekt. Det er smågodt og slankemat, det er de store orda og det er de små tankene. Det er kapell og det er katedral, det er pub og det er kveldsturer. Det er hjemlengsel og det er følelsen av å ikke strekke til, og det er mestring og mislykkethet, det er milde øyne fra lærere som bryr seg og høyt tempo og "hvem er nå du igjen"-nikk fra lærere vi er jevngamle med. Jeg har ledd meg småkvalm, og rødmet til tærne. Det er fronter og it´s learning og aggresjon og irritasjon og han IT-fyren som svarer så blidt og mildt og ordner opp i alt, og det er bobla med studentvirkelighet seks ganger i året, og veldig mye mer.

Og sist torsdag, uten så mye som en liten kornettsolo en gang, tok vi avskjed, og selv om jeg prøvde å ikke grine fordi jeg har grått nok, var det klump i halsen og dirrende hender og heldigvis en og annen klem.

Men ingen fanfare.

Det hadde passet med en fanfare.

Jeg vet jeg får se de fleste igjen, men bobla skal jeg erstatte med min egen private masterskrivingsboble.

Fanfare. Altså.

Det hadde passet med en fanfare.

Dersom noen av dere gode medstudenter eller lærere slumper til å lese dette, vil jeg bare si takk. Takk! Tre år er mye. Dere er unike, og jeg verdsetter dere høyere enn dere aner. 

onsdag 5. april 2017

The few wonders of the world only exist while there are those with the sight to see them.

Charles de Lint 
Sånn går det også an å bli sett!

I en periode av livet mitt, gikk jeg i klasse med en jente som jeg herved vil kalle Beate. Hun heter ikke Beate på ordentlig, men hun ser ut som om hun kunne vært en Beate. Eller egentlig mest en Kristin, men fordi jeg har gått på skole med en rekke Kristin´er og ikke så mange Beater, tar jeg en råsjanse. Beate.

Beate er et slikt menneske som er tilstede. Sånn veldig tilstede, i smil, i kommentarer og ikke minst: I lytting. Hun likte å høre på oss snakke, og som den usikre tenåringen jeg var, nøt jeg å snakke til Beate, nøt at jeg, i noen sekunder, var sentrum for oppmerksomheten. Beate lyttet. Interessert. Hun kunne smile, om det var naturlig, eller gråte, ja, jeg husker hun bannet en gang, hissig, over en fortelling om en skadet katt. Beate så oss når vi kom, om vi var nye på håret, om vi trengte et smil, om vi grudde oss til noe... ordene satt løst. Hun snakket med oss. Til oss. Blå øyne boret seg inn i våre, og vi var viktige. Jeg var viktig.

Jeg har ofte tenkt på Beate. Tenkt på hva hun betydde for oss som delte klasserom med henne. Hva det gjorde at hun så meg som viktig, samme hvor uviktig jeg egentlig følte meg. Vi var ikke sammen utenom, ikke som jeg kan huske, iallfall, vi har ikke felles vennekrets i voksen alder (men vi er Facebookvenner!) og jeg vet ærlig talt ikke om hun husker meg, men jeg husker hvordan det var å bli tatt på alvor når man ikke tar seg selv helt på alvor. Beate-alvor.

Forleden var jeg hos fysioterapeut (se forøvrig forrige blogginnlegg...), og vi snakket om akupunktur og placebo og om kritisk sans og om å si ja til det vi egentlig sier nei til. -Men du vet det, at ofte når jeg setter nåler, har jeg også vært nær noen fysisk, og sett noen som trengte å bli sett.

Det traff meg. Hvem møter jeg som trenger å bli sett? Hvem møter jeg som egentlig burde møtt en Beate? Hvem er det jeg ikke ser? Eller hører? Kanskje skal det ikke så mye mer til enn bare det ene smilet. Klemmen. Nikket. Vi gjør det sa vanskelig, dette livet. Så uoppnåelig med våre velbalanserte og velarrangerte instagramliv. Vi er snart bare fasade, mens inni er det skrot og rot. Vi trenger å se. Vi trenger å bli sett. Vi trenger noen som ser, som møter oss og som gjør det fordi vi er viktige. Vi trenger å møte mennesker fordi de er viktige.

Beate, altså.


(Foruten evnen til å se oss, hadde hun også evnen til å spise kneippbrpdskive med brunost og få det til å se skikkelig fristende ut, Reklamebransjen har gått glipp av millioninntekter, men etter et snok på Facebook ser jeg at vinnerne er du, jeg og heldigvis noe av det som sponses av skattekronene mine. Hurra!)


onsdag 22. mars 2017

Om å gå på trynet

Dr. Martens. Før de ble velbrukte.
Jeg har gått på trynet. Igjen. Men denne gangen bokstavlig. Det vil si ikke helt bokstavlig, for jeg har bokstavlig talt gått på skulderen. Med et smell. Scenen er som følger: Klokka er 06.12. Det er en mandag i januar. Jeg skal til Oslo, og må ta pendlerbåt. Det er årets første frostmorgen, jeg bærer koffert i høyre hånd, sekk på ryggen, kaffikopp i venstre hånd. I det jeg tråkker ned på hurtigbåtdekket, møter velbrukte dr.Martens speilblank is. I neste øyeblikk ligger jeg der, på skuldera. Fortsatt med koffert i høyre hånd, sekk på ryggen (nåja, hodet) og ikke en dråpe kaffe sølt ut.

-Går det bra?
-Jada. Eg ska bare stå her litt eg. Hihi. 
-Trenge du noge hjelp?
-Nei, ikkje tenk på det!

Drøye to måneder senere kan jeg være ærlig nok å si at jeg tok grundig feil. Ja, jeg løy faktisk. For det som var ganske vondt i skuldera der og da, og som jeg vurderte som noe som raskt blir bedre helt av seg selv, har blitt til en temmelig smertefull runddans i helsevesenet med leger og fysioterapi og MR og ultralyd og tidenes klareste tale da jeg, etter fire dager (jeg dro selvsagt til Oslo for studiesamling som planlagt) endelig gikk til legesjekk:

-Har du vondt nå?
-Ja
-Du har bare deg selv å takke. 

Det fine med dette, er at folk har mye å fortelle om egne skulderskader, og alle kjenner noen som aldri har blitt helt bra igjen etter å ha falt. Noe annet fint er at jeg har fått lest Bonytt 6/2011 tre ganger, og jeg har måttet lære meg å be litt mer om hjelp. Eller ta  imot hjelp, da. Folk liker å hjelpe. Noe som ikke er så fint er jo at jeg er til bry, og at padlesesongen 2017 står i reell fare for å bli kaffekoppogsolstolsesong.

Når jeg blir bra igjen, skal jeg, i tillegg til å padle, bli sykt karismatisk og bære handleposer for gamle damer.

Og bruke brodder.






fredag 10. februar 2017

“Words are, of course, the most powerful drug used by mankind.”

(Rudyard Kipling)


Ord. Jeg elsker ord. Jeg elsker å prate. Lese. Lytte. Skrive. Jeg elsker å leke med ord. Men i det siste.. i det siste har ordene tatt overhånd. Store ord. Sterke ord. Ord med overbevisning. Ord med styrke. Store ord, som sier noe om hva som er feil hos andre. Ord om synd. Andres synd, vel og merke. Om feil tro. Feil legning. Feil mening. Feil religion. Farlig religion. Om lykkejegere. Gullstol. Folk som vil utnytte systemet. Om stengte grenser. Om feil. Feil og mangler, om de, ikke oss, ikke vi, om de, med alle feilene, alle lytene, alle manglene. Godhetstyranni. Jeg har druknet i ord og ytringer om hva vi skal og ikke skal og kan og ikke kan, og jeg hiver meg med i debatter og leser kommentarer og lar følelsene løpe avgårde med meg, lar tårene flyte når jeg ser barn klamre seg fast til mor, og mors håpløshet lyser ut av øyne som har blitt altfor gamle på kort tid. Og ordene treffer meg, en bazooka av hylekor og systemutnyttelse. En knyttneve av hat og spotting av menneskers kjærlighet og uendelig, uendelig mange ord som beskriver hva som bør gjøres med de som kommer, eller de som elsker en feil, og ledere som ikke modererer men som nører opp under ilden og svarene kommer fra den andre siden, om kjærlighetløshet, mangelfull kunnskap, om menneskehat.

Nok ord.

For noen uker siden satt jeg på Gardermoen. Jeg var ikke i form, kroppen bar preg av et beinhardt møte med glattisen, humøret bar preg av søvnløse netter og engstelige kvelder, av hjemlengsel og faginput.

Jeg forsto kun en setning av det han sa. Bestefar. I dag. Han er kledd i løstsittende klær. En stor og vid skjorte. Lyse, vide bukser. Sandaler. I januar. Han har velpleid skjegg og de gladeste øynene jeg har sett på lenge. Han spanderer kaffe på meg, en helt ukjent fremmed dame i Mariusgenser. Etterhvert forstår jeg at han har blitt bestefar samme dag, han viser bilde på mobilen, en nydelig liten rosakledd bylt, han skal til Trondheim og møte henne. Bestefar i dag. Lykken lyser.

Derfor får jeg kaffe. For å dele gleden til en helt fremmed bestefar jeg ikke deler religion, språk eller kultur med. Men vi sitter side om side og deler et av hans lykkeligste øyeblikk en dag i januar. På Gardermoen.

Uten ord.

Og plutselig er det mer håp i det usagte enn det sagte. Mer håp i det uskrevne enn det skrevne.

To glade øyne. En kaffekopp og et varmt hjerte.

fredag 12. februar 2016

Det summer en flue i vinduet

Jeg drikker kaffe og ser solen kjempe seg gjennom skitne vindusruter, ser støvet danse og kjenne den barnslige forventningen bre seg i magen, det er vår, snart er det vår. I vinduet summer en flue. Jeg vet ikke hvor den har gjemt seg, men varmen fra sola og peisen lurer den kanskje, kanskje den tror at her er det lykke, her er det framtid, og den suser bort til fruktfatet og dunker to-tre ganger mot vinduet, ut, den vil ut i det fri. Men jeg vet at den ikke vil overleve i februartemperaturen, at det ser finere ut der ute enn det er, det ser så innbydende ut, men den kan ikke ut, det er den sikre død, og selv om jeg egentlig ikke er så glad i fluer, lar jeg den summe og suse, det er et tegn på vår og et tegn på lyse dager og is og brune legger, på myggstikk på leggen og teltovernatting i hagen, den er et lite tegn på at det nærmer seg lysere tider, at våren er like rundt hjørnet og at det er håp også for litt fyldige fluer som har overvintret i en krik eller en krok.

Jeg drikker kaffe og leser avisa, leser om å stenge mennesker på flukt inne, om "de" og "oss", om at vi ikke må være naive, om gullstoler og lykkejegere. Jeg leser om hvor farlige de er, alle, de, farlige fremmede, at de vil ta oss, oss, ja oss, og oss er de som mener det samme, og som setter stramme regler og krav til hva som er det riktige å mene, hvem som er den riktige å elske, hva som er det rette å føle og hvordan det skal føles. Det er de og oss, og vi skal hjelpe der de er, og selv om de er her, skal vi likevel ikke hjelpe dem her men der, vi skal dytte ut gummibåter med fortvilte mennesker fra land, tilbake til bølgene, det kalde februarvannet, vi skal vende ryggen til og vi skal bygge murer, og de er ute etter oss, og det var ikke noe farlig før de kom, de raserer, de ødelegger, de skamferer samfunnet vårt, ikke vårt da, deres, de riktige, de med svarene og kommentarfeltherredømmet. De som ikke vil si at det kan være vanskelig la oss finne en løsning, men som vil si det er umulig og farlig, de kommer for å ta oss. Det er så store ord og så umulige tanker, alt er ropt ut med utestemme og en holder seg for ørene og det er insende kulde av redsel og engstelse, ignoranse og hat? Det er skyttergraver og hver sine leire, kald krig og isende kalde vinder. Og ord. Ord, ord, ord.

Og jeg leser om mindreårige barn. Om traumatiserte mennesker. Om øyne som ikke smiler. Om det umulige valget å risikere livet for å bli sendt tilbake til det som er verre, fordi det er regler som er umulige å forholde seg til når man bare vil redde barnet sitt.

Jeg drikker kaffe og ser på ei flue som kjemper en kamp for å overleve, som bærer bud om lysere tider og jeg håper, håper, at flua har rett.

onsdag 3. februar 2016

Eye of the tiger

Bare-middels-fornøyd-snømann
Jeg har fått ny optiker. Hun viste seg å være både flink og nøyaktig, og ikke så nærgående og liksomflørtete som sin forgjenger. Noe som sikkert er stas for noen, altså, å ha en flørteoptiker som vil "se meg dyyyypt i øynene" på klingende bergensk, men jeg synes ærlig talt jeg har nok med den bergenseren jeg allerede har, så nå går jeg til en annen optiker. Som altså viste seg å være flink. Faktisk litt urovekkende flink.

I tillegg til nye briller, fikk jeg sjekket opp i nye kontaktlinser. Snodig nok hadde synet forandret seg, og etter forfjors jul med betennelse på hornhinna, er jeg litt kontaktlinse-sart, og burde kanskje gi det opp, men siden jeg er noe jålete, insisterer jeg på å kunne, iallfall. Vel. Nye linser ble det. Sist helg pakket jeg dem med meg til studieuke i Oslo. Diakonhjemmet, som ikke heter Diakonhjemmet lenger, men VID, ønsket velkommen til en ny uke, og jeg var klar. Tirsdag var det på med nye kontaktlinser og forventningsfullt smil, ut i januarkulda. Jeg stusset litt. Kan kontaktlinser dugge? Slo meg til ro at med nærmere 20 minusgrader, kunne de nok det. Videre hadde skjermen i auditoriet blitt fryktelig liten, og ikke minst uskarp! Det var også litt vanskelig å skjelne de studentene jeg faktisk kjenner fra de jeg ikke kjenner, men mye kan jo skje med folk på en drøy måned. Skjermen på
mac ´en var heller ikke til å kjenne igjen, og da jeg på ettermiddagen deltok som studentrepresentant på et møte der jeg skulle lese noen grafer, ble jeg nesten litt bekymret over manglende forståelse, men jeg la det på kappa for søvnmangel. Ikonene på iphonen var ørsmå, og jeg hadde plutselig et behov for å lese meldinger med hånden helt utstrakt og hodet litt tilbakelent. Jeg nistirret folk inn i øynene med et lett mysende blikk, og jeg så lettere tomsete ut der jeg prøvde å lese avgangstidene på t-banen. Uten hell.

Vel tilbake på rommet tok jeg av kontaktlinsene. Det var veldig rart at synet var blitt helbredet på høyre øye, gammel nærsynthet var som blåst bort, og i noen sekunder tenkte jeg at diakonstudier var brillefint (eller rett og slett perfekt-syn-sånn-helt-plutselig-fint), og at jeg muligens hadde opplevd et mirakel. Det var før jeg så meg selv dyyyypt inn i øyet. Og så at det fortsatt var en kontaktlinse der. Selv om jeg altså hadde tatt en ut.

Jepp.

Jeg er ikke helbredet. Ikke er jeg langsynt heller. Ikonene er normale igjen, og dataskjermen fungerer (grafer derimot, viser det seg at jeg aldri har hatt helt grepet på...). Jeg skjelner kjente fra ukjente.

Jeg har fått ny optiker. Mulig jeg trenger en personlig assistent til å påse at jeg får riktig antall linser på, og husker bukser og å kneppe skjorta....

søndag 27. desember 2015

Goodbye to you, my dear old friend

Nyttår. Konfetti. Yey!!
Det er den tida på året igjen. At vi sitter der, litt tykkere enn for en måned siden, og er sånn ubehagelig mette hele tiden, og lurer på om det ikke er på tide med en treningstur? Eller en twist? Og det er bare noen få dager eller timer eller minutter til det er her, det nye året, og det er storslagent og kritthvitt og vi har fargestifter tell, og kan tegne både Babylon og Gomorra, om vi vil det. Og da er det jo bare naturlig å ta et lite dypdykk i året som gikk, en slags avskjed eller oppsummering, kanskje. Ikke minst slik at jeg har en god grunn til å verne om mine favorittbiter en liten stund til.

Nyjobb-vær
2015 skulle liksom bli mitt år. Mitt. Resultatet? Tja.. I januar begynte jeg i ny jobb. Etter over ti år på samme skole, bare avbrutt av diverse mammapermisjoner og en snarvisitt innom Hardangerbrua og vegvesenet, er det på tide. Finfine folk. Fine oppgaver. På min kappe skal det legges at jeg ikke er spesielt flink til å jobbe deltid. De tre første månedene jeg pendlet (med ferge), blåste det storm. I september sendte jeg oppsigelse til skolen, og fikk avskjedskakeogtaleogklemmer i desember. Fint. Vemodig. Trist. Deilig.

Skitur. Med eller uten riktig smurning
Kajakken MIN!!!
Trim og trening. Jeg er ikke i spesielt mye bedre form enn i januar. Ikke er jeg i spesielt mye dårligere form heller, har syklet en del til den nye jobben, og 2014-avgjørelsen om at vi klarer oss veldig bra med en bil, står ikke akkurat fast.  Har kjøpt kajakk til meg selv, og padler mellom holmer og skjær. Alene, til nå. Har gått på ski, og til og med lært en gutt å gå på ski. Gikk fem kilometer på verdens mest bakglatte ski i februar, og skjønte hvorfor noen tar skade på sjela av vinteridrett. Mental aktivitet: Spiller fortsatt wordfeud. Daglig.

NSB-student
Bassengtær
Studier: Mønsterstudenten skulle opp og fram dette året. Vel. Studenten er der, iallfall. Sitter fortsatt i diverse styrer og stell som student, og synes det er spennende. Men pensum leses, og deltidsukene i Oslo er sosiale til tusen effektive som bare det. Jeg besto praksis i St.Petri. Jeg har vært på studietur til Spania. Tok bilder av tær foran bassengkanten, og flere blomstrende planter. Ledd veldig, veldig høyt. Sluppet folk inn forbi masken. Våget å stole på mennesker. Fått klemmer. Blitt kost veldig diakonalt på armen. Viste godsida mi når jeg delte både spenstig ordforråd og mindre flatterende opplevelser.  Har blitt rådet til å behandle (mannlige) forelesere på en litt sartere måte, og vært så starstruck over å sitte ved siden av Sturla Stålsett at jeg ble stum i lengre perioder av gangen.

Vennegrilling
Venner: Jeg har hatt for lite tid med venner, spist for få lunsjer og drukket for lite vin (det siste kan selvsagt diskuteres, men jeg vil definitivt stå fast på at anledningene til å løse verdensproblemer over et kjøkkenbord eller i en sofa er definitivt mange flere enn jeg har benyttet meg av. Trist.), men jeg har opplevd å få nye venner. Noen helt, helt nye venner, som tåler både sinne og uro og grining, og som kan plukke ned sommerfugltanker sammen med meg. Noen vennskap har blomstret, andre har kjølnet. Dessverre. Noen vennskap har til og med begynt i såkalte sosiale medier, og jeg har faktisk drukket kaffe og pratet med noen av dem live i løpet av året! Stas, og svært moderne. Jeg har etterlignet dialekter med lite hell, og framført dikt med større hell. Jeg har til og med sunget Ole Paus, og jeg har nesten delt noe av det jeg skriver med andre. Jeg har vært på Stingkonsert og vært så sliten etterpå at jeg ikke greide å snakke med folk, og jeg har lagd nye spillelister på Spotify.

Doctor Who
Konfirmantsko
Familie: Jeg har tilbrakt for lite tid med foreldre og brodern, svigerinner og svigermor. Familie generelt, egentlig. Den nære familien fyker jo hit og dit som alle familier gjør nå for tiden, og samles til middag innimellom (litt mer også da. Heldigvis).  Ambisjonene om å gjøre noe i denne bolken, står ved lag. Men vi var på ferie i London og i Wales, og nerdet rundt Doctor Who i hele juli. Hytteturer. Filmkvelder. Finfint. Konfirmantmor var jeg også, og poden mente bestemt at han hadde trodd talen fra mor skulle bli mer pinlig. Noterer meg det slingringsmonnet. Næringsrik, hjemmelaget mat er jeg fortsatt ikke en ringrev på, og jeg lener meg fortsatt på Møllerens og Toro når jeg baker. Ja, blir fortsatt ikke bedt om å ha med kaker på så veldig mange arrangement heller. Gemalen redder stumpene når det blir for mye for en stakkars mor. Fint.
Boller i ovnen

Kaffe: Det har blitt mye kaffe. Sammen med andre. Alene. Vond kaffe. God kaffe. Mikrobølgeovnoppvarmet kaffe. Oslohipsterkaffe. Fergetermoskaffe. Besøk hos gamle venner-kaffe. Nye venner-kaffe. Sent på kvelden-kaffe. Ekteparpratekaffe. Får jeg nok kaffe på studietur?-bekymring.

Ble nok kaffe på studietur. Puh. 
Litterært har dette vært et godt år. Fikk Kindle til bursdagen min, og har fråtset i bøker som ikke tar plass i bokhylla (vel... noen av bøkene har også fått plass i bokhylla da, i tillegg til på lesebrettet. Men det trenger jo ikke gemalen vite). Prinsippet om at man kan lese mange bøker samtidig, står jeg ved. I skrivende stund leser jeg tre. Og ikke noe pensum!!! Jeg har gjenopprettet kjennskapet til Hans Børli, og jeg har delt kronikker av Knut Nærum.

Hus og hage: Etter å ha tapetsert stua den varmeste dagen i 2014, har vi ikke pusset opp i 2015. Det mintgrønne soverommet med blomsterbord er like fint som det var på begynnelsen av 90-tallet. Altså. Hagearbeid: Vi fikk ånda over oss, bygde bedkasser og satte opp drivhus. Noe til glede. Høststormen 1.juni gjorde at vi hadde et drivhus i hekken (og en trampoline hos naboen), og det ble med sukkererter og jordbær, tomater og larver i kasser. Men for noen sukkererter!! Nam! Har ikke fått katt. Til tross for mye mas. Fra meg.

Fikk ikke katt i år heller
Teater har jeg ikke vært på. Litt på kino, men barnefilmer er ikke helt det store å skryte av. Gjenvalgt i kommunestyret er jeg, tradisjonen tro var jeg i utlandet under kommunevalget, og stakkars medstudenter opplevde mitt temmelig maniske meg mens vi ventet på valgresultatet. Har vært på flere gudstjenester enn noensinne, takket være jobb og studier, og ikke våget å gå på arrangementer på bedehuset. Jeg har også våget å gå på arrangementer på bedehuset. Tøyenkirka er besøkt når jeg er i Oslo, like rørt hver gang. Jeg har lært å lyse velsignelsen, fnist meg gjennom en dramatisert utgave av et sognebud, hatt på meg sånn kløende, hvit kjole som de bruker i kirka (alba), drømt om framtida, tankedrodlet om framtiden, grått, hylt, skreket, bannet, frest, ledd, smilt, bedd, danset, falt, klemt, kysset, elsket, hatet, lest, tekstet, forfattet, blogget, fryktet, fantasert, takket, ødelagt, fikset, trøstet, syklet, gått, kjørt, betalt, likt, mislikt, assosiert, kjeftet, kjedet meg, snurret hår, diskutert, kverulert, kranglet, gitt meg, vunnet, grust ungene i kortspill, sett dårlige (og gode!) serier på Netflix, prokrastinert, spist, drukket, sovet, vært søvnløs, lyttet til musikk, vasket klær, besøkt, lyttet, snakket, lært og... mye mer.

2015 er nesten slutt. For et år. Livet, altså.

Fish Eye Camera. Kan det bli mer smigrende bilder?


“It's time that we began to laugh and cry and cry and laugh about it all again.” 
(Leonard Cohen)