Lillejulaften for en hel del år siden. Vi er en gjeng med unge, livlige og nissekledde venner fra samme kor, som besøker voksenlederne i miljøet med sang, dans og konfektesker og god jul!!! Vi hoier og heier, er bråkete og forventningsfulle, det er knitrende kaldt og det river halsen når vi puster inn. Alle blir glade, tar seg tid til ti minutters "julekonsert" på trappa, tar seg tid til klemmer og smil. Alle, men den siste holder et par av oss igjen. Han er alvorstynget i et skrukkete ansikt, og forteller om naboen som akkurat har mistet sønnen sin. Forteller om at det sitter en dame og er mutters alene, som gråter og som hater at det er lillejulaften, med alle sine hyggelige familietradisjoner. Som har mistet noe umistelig, og som er så ensom at hun ikke vil gå ut og være alene blant alle travle førjulsfolk. Som ikke får besøk av fineste nisser.
Selvsagt ble vi med ham, selv om alt føltes feil. Nissegenseren var varm og stakk, vi var sminket tåpelig og julesangene umulig å synge i et trist julehjem. Hun satt i stuen, omgitt av blomster og hilsener på alle kanter. Stuen var grønn, det var varmt der, hun drakk kaffe fra en blå kopp. Det var sikkert femti "jeg tenker på deg" hilsener, men ingen mennesker til å sitte sammen med henne. Hun var ensom i et hav av blomstrende medfølelse! Vi fikk se bilder av sønnen, en ung mann i rullestol. Multihandikappet. Pleietrengende. Høyt elsket, enormt høyt elsket, og savnet så sårt av en mor som ikke ante hvordan hun skulle lime sammen hverdagen igjen. Konfektesken vi satte igjen var ikke noe plaster på noe sår, men en bekreftelse på at vi hadde vært der. Sett og hørt.
Det er mange rundt oss som på en eller annen måte kjemper for å komme gjennom disse dagene. Som ikke har den gleden, håpet eller samholdet hele verden ser ut til å ha. Som gråter, som savner, som lengter til hverdagens trygge rutiner. Som ikke vet hvordan denne uka skal håndteres.
En konfekteske er ikke så mye, men er en god unnskyldning for å besøke noen, helt på ordentlig.
God lillejulaften. Jeg takker for at det finnes kloke, gamle prester som viste meg at bak blondegardiner og hortensiar, kan det sitte noen å gråte.
Ha en fin lillejulaften, husk å klemme noen!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar