Gå planken, hopp i havet! Landkrabbe!

Jeg har drømt om å dykke i tjue år. Kanskje mer, men jeg husker jeg drømte og fablet om dette i løpet av studietida, og at flere gode venner utfordret meg til å våge; du er så modig, du gjør jo lett dette!

Sannheten er at jeg er langt i fra modig. Jeg har vannskrekk, og selv om jeg bor på en øy, har båt (...som jeg forøvrig lærer av junior å manøvrere) og elsker å padle kajakk, er jeg ikke spesielt trygg i vannet. Jeg har bestått livredningskurs og tenker at svømming er fabelaktig trening, jeg har til og med hjulpet en mann som fikk panikk på dypet og som ikke kunne svømme trygt, hostende og livredd opp på land. Redselen min slår likevel til iblant, og når det kommer til dykking lot jeg det være den delen av bucket-lista jeg ikke krysset av. 

Helt til i sommer. 

På bassengkanten kom nemlig avkommet i dialog med dykkerinstruktører. Hele familien (bortsett fra meg) fikk prøve dykking i bassenget, og iveren var til å ta og føle på. Heldigvis var det en aldersgrense på det ordentlige dykkerkurset. 

- Mamma? (den tidligere nevnte båtførerinstruktøren i huset)

- Ja? (30 varmegrader, god bok- og iskaffe-nytende mor)

- Vil du være med å dykke?

- Dykke?

- Ja

(her følger en strøm av mer eller mindre gode unnskyldninger: det er litt dyrt (han betalte sin del selv), vi vet jo ikke helt hvor det er (de henter oss), blir det ikke dumt for de andre? (nei) det gjør vel ikke dette hver dag, kan være vanskelig å finne ledig tid blant all sløvingen og all iskaffien (de kjørte kurset hver dag), tenk om de bare snakker kypriotisk og vi ikke forstår noe? (de snakket svensk og engelsk). 

- OK. Jeg blir med. Men du må avtale med dem!

- Gjort.

Vi ble hentet, og M*A*S*H-referansene bare flommet ut av meg da vi satte oss inn i bilen, men jr tok ikke noen av referansene, han drøste heller med den lystige svensken om kypriotisk trafikk, og med to velfødde briter vi trodde var like amatør som oss, men som var på jakt etter å finne det stedet hvor havskilpaddene var en gang til før de skulle hjem dagen etter. 

Vi ble kjapt instruert og påkledd, to instruktører på tre sjeler. Jeg skal innrømme at jeg angret, men poden spradet så kjekt avgårde og jeg slepte rundt på alt dette utstyret og var vel like tung som ved alle tre graviditetene til sammen. Vi lærte ulike ting før vi fikk prøve oss, som å fjerne dugg fra maska, og ha kontroll på utstyr, og fylle vest med luft og ikke-luft og...

Til å begynne med var jeg redd. Og maska lakk, utstyret var tungt, skulderen verket og jeg greide ikke ligge der på havbunnen blant bein og armer, og var klar til å kaste inn håndkledet (eller dykkermaska). Jr svømte allerede rundt, men før jeg rakk å gi meg, kom roen selv. Roen var en instruktør med skinnende røde krøller som lovet å passe ekstra godt på meg, som visste hva det vil si å være redd, og som hadde troen på meg. 

Så jeg dykket. Svømte, med fisker og rev og planter og dyr, jeg våget virkelig å gjøre det, og sinket ikke de andre. Opplevelsen ble så flott, det undersjøiske var vakkert, jeg følte meg modig og best av alt: jeg satt ikke på land og hadde gitt opp mens jeg bekymret meg kvalm for jr, jeg var sammen med jr, så at han storkoste seg, og storkoste meg selv like mye. Vel i land var vi smilende, tissetrengte og sugne på å dykke mer, en annen gang. 

Moral? Iblant er det lov å være modig. Like fullt som det er lov å være redd. Man skal ikke gjøre alt, men av og til er det sunt å komme seg litt utenfor komfortsonen, og (som i mitt tilfelle) svømme litt på dypt vann. I tillegg trenger man noen som sier at det skal gå greit, og at det er helt OK å være redd. Noen som ikke dytter en rundt, men som gir tommel opp når det trengs. 

Posering i våtdrakt. Særdeles lite komfortabel med det, men
har man først hoppet uti det, så... Bildet er forøvrig selvsagt
brukt med tillatelse fra junior, Sondre. Båtinstruktør og
mammamotinspiraratorinnpisker.

Free Willy

Laksemiddag og ingen hjemlengsel.
Bildet publiseres selvsagt med
tillatelse fra den Unge Håpefulle. 

Så har vi kommet dit hen i livet at avkommet pakker sammen (noen av) tingene sine og plasserer dem på en hybel som er fryktelig langt borte fra mammas pekefinger og nattaklemmer. I tillegg til generelle mammabekymringer om våte sko og leggetider og lekser og pengebruk og ullundertøy og tannpuss og manglende evne til å stå opp og alt det der, dukket det opp en mengde andre bekymringer som var det ikke veldig mange skumle mennesker inne på det bakeriet, og har du ikke støvler? Og husk å ringe hjem innimellom og tenk om han ikke trives, tenk om han blir sittende mutters alene, sulten og kald med skitne klær og mugg på brødskiva og ingen mamma til å komme med gode råd og trøstende ord. Bekymringene eskalerte raskt, fra faren for ras, jordskjelv og tsunamier til brustne hjerter og hvem skal introdusere ham for Nazareths musikkterapi for kjærlighetssorg, til bekymring for om han skulle snuble eller bare spise pølser og nudler til middag, eller til ikke å ha noen penger og gå sulten rundt i Saudas gater, og jeg lover, dette er bare noen av tankene som har surret de siste ukene.

Hva skjer?

Poden stortrives. 

Han kunne ikke hatt det bedre. 

Stortrives.

Stortrives, og kommer ikke hjem med skittentøy en gang. Han vasker selv. Og spiser fisk og poteter til middag. 

Jada. 

Mor døyver overflødighetssmerten med hjelp fra Freia og Minde sjokolade.

Skal de ikke lengte hjem sånn bittelitt en gang? For høflighets skyld, i det minste??

“Now at last they were beginning Chapter One of the Great Story which no one on earth has read: which goes on for ever: in which every chapter is better than the one before.”

(C.S. Lewis)

Mange nye rynker rikere der, altså. 

Nå er det over ett år siden sist jeg skrev noe her, et år som har flydd avgårde i et halsbrekkende tempo, men som også har vart evig. Det har vært et år fylt av begivenheter av både den gode, glitrende, tårevåte og smertefulle varianten, og det har vært et år hvor jeg har fått feiret gode venners runde dager, etablert nye vennskap og bekjentskap, mistet venner og tatt nye valg. Jeg har tatt noen spennende valg, blant annet har jeg fått et vikariat i SMISO Rogaland (Senter mot incest og seksuelle overgrep), jeg har feiret husets andre konfirmant og midt i jobbskifte og overlappinger og konfirmantforberedelser og vårtravelheten avsluttet jeg masteroppgaven min (og dersom jeg kan drive litt ublu og freidig selvpromotering stiller jeg gjerne med et foredrag, en kaffidrøs eller en samtale om emnet "Kampen for tilgivelsen", og jeg deler villig vekk oppgaven om noen vil lese!). 

Jeg har tatt noen mislykka valg, som å trene mye og bare spise sunt, eller å lære meg å strikke den genseren, eller å ikke bli såret av andre, eller ikke såre andre. Valgene vi tar får konsekvenser. Jeg har ikke noen tanke om at disse ordene i en helt ordinær blogg vil ha noen spesiell påvirkning, men vi tar mange valg som kan gi uante konsekvenser. En av grunnen til at jeg tar opp igjen skrivingen er indirekte skryt fra et menneske jeg egentlig ikke kjenner, men som mener jeg bør skrive, og et menneske i hans nære krets som videreformidlet det til meg. Konsekvensen av at jeg ble både smigret, glad og lysten til å skrive litt igjen, våknet.

Nå er det nye begynnelser igjen. Nye muligheter, og innimellom et og annet halvblankt ark, selv om jeg vel har kommet såpass langt i livet at det er få av arkene som er skinnende hvite. Jeg har skrevet en masteroppgave om tilgivelse. Hva er tilgivelse, hvorfor tilgir vi det som tilsynelatende er utilgivelig, og må vi alltid tilgi? Fem kloke mennesker har gitt av sin tid og sin erfaring og sine kloke tanker for at jeg skulle få til dette prosjektet. Om jeg lærte noe? Jøye meg. Man kan mene mangt og mye om masterstudenter, men til tross for det vanvittige stresset jeg levde i denne våren har jeg lyst til å skrive en ny oppgave. Jeg har til og med funnet et nytt tema, og jeg har til og med tenkt hvordan jeg skal bruke hypotesen min inn i forskningen. Tilgivelse er ikke enkelt å gjøre akademisk, og konsekvensen av å velge en slik oppgave var nok at den levde med meg i alt jeg gjorde og ikke var helt enkel å legge bort, men jeg lærte også utrolig mye, og jeg vil påstå at det er mange som har noe å lære av de modige menneskene jeg fikk intervjue og mengden med litteratur og teori jeg anvendte... Tilgivelse er mer enn å godta og akseptere. Tilgivelse er å plassere skyld, tilgivelse handler om oppreisning, valg og nye begynnelser. Og alt det midt i mellom, som ikke er så vellykket. Som å prøve i årevis å tilgi. Eller å kjenne presset til å tilgi så sterkt at man vender seg bort fra fellesskapet og der man helst vil være. Eller kravet om tilgivelse, "det er jo så lenge siden, hva feiler det deg?"

Jeg liker nye begynnelser, men er elendig på avslutninger. Jeg liker å hoppe, men hater å satse. Jeg feiler, prøver... og vil så gjerne være like modig og like sterk som de jeg har intervjuet i oppgaven min. En ny begynnelse. For min skyld.

Kjære du som leser: Takk.