Puste med magen, juble med sjela

(Først: Tusen takk for kjekke tilbakemeldinger på at jeg skriblerierer litt igjen! Jeg blir så glad!)

I dag har jeg løpt. Tro det eller ei, jeg har løpt i smellvakre Melsheia. Jeg har løpt så langt bena og pusten bar, og det var kanskje ikke så langt og det var kanskje ikke så fort og det var kanskje ikke så elegant eller effektivt eller hva det nå burde vært. Men jeg har løpt, akkompagnert av høylydt fuglekvitter, susing av mild bris i tretoppene og tørr grus under joggeskoa. 

I dag har jeg sittet. Kanskje ikke så vanskelig å tro, men jeg har sittet i sofaen og drukket morgenkaffe og ved Bråsteinvannet og bare nytt utsikten og i hagen med nok en kaffekopp og nettavisene, og jeg kommer til å sitte masse resten av dagen, akkompagnert av fuglekvitter, masete katt, naboens gressklipper og naboens barn. Jeg kjenner ikke naboen så godt, men dette er slike dager hvor vi hilser. Smiler. Nikker. Prater. 

I dag har jeg tenkt. Grublet. Endevendt. Problematisert. Forenklet. Tro det eller ei, jeg greier å gruble mens jeg sitter, går, løper, drikker kaffe, leser aviser, prater med andre, forbereder neste ukes jobb, rydder inn i oppvaskmaskinen. Det er mange å tenke på disse dagene. Noen å savne. Noe å glede seg over. Noe å være takknemligfor. Noe å kjenne at fortsatt gjør vondt. Noe som verker og noe som heles. Det er ikke hver dag grublingen tar slutt, men i dag, akkurat nå, sitter jeg her og lytter på maisommerens nabolyder, drikker kaffe, er sliten i leggene og har fått pusten igjen, katten har fått litt kos, jeg skal snart til frisøren og jeg har fått meldinger fra mennesker som minner meg på at jeg ikke er usynlig. 

Akkurat nå sitter jeg her, puster med magen og jubler med sjelen. 

Smellvakre Melsheia!

So, you think you can dance?

 Det skulle være hennes år. Hennes gylne muligheter, hennes bankende hjerte og strålende smil. Hun skulle le høyt, ofte, hun skulle legge hodet bakover og le, ikke bry seg om at tennene viste eller at latteren var høy, det skulle være hennes år og hennes latter. Hun skulle ikke være redd for å smile, eller for å bli rørt over små barn eller uventa godhet, hun skulle vise kollegaene hvem hun egentlig var, at hun egentlig smilte og lo, at hun egentlig danset i livet. De røde skoene, danseskoene, skulle være gode å ha på, selv om de så både krevende og sensuelle ut, men hun skulle gå naturlig og uten gnagsår, ha full kontroll over høye hæler og glatte såler. Det skulle være hennes år, nå når døren til de andre årene hadde blitt lukket, når han hadde boltet igjen dørene med henne på utsiden og han på innsiden av det gamle livet, når hun nå satt alene i de blå stolene på kjøkkenet og drakk kaffe, hun skulle kjøpe blomster til seg selv, store buketter med tulipaner, friske blomster i muntre farger. Hun skulle feire seg selv og denne nyvunne friheten, hun skulle kunne kjenne vemod, legge hodet på skakke og minnes de gode dagene, og hun skulle glemme det mørket som hadde bygd seg opp, nei, ikke glemme, hun skulle jobbe seg gjennom det, sammen med en spennende coach eller kanskje en terapeut, hun skulle gå ut på andre sida og si at nå var det over, nå var det hennes år, og hun skulle ha på lange, vide, blomstrete kjoler og danse sanseløst gjennom fløyelsmyke netter og solrike dager, hun skulle drikke vin på en onsdag uten å våkne med hodepine, og hun skulle flørte med han på butikken og hun med den fine hunden som går tur der også hun går tur. Hun skulle forresten ikke gå tur mer, hun skulle endelig investere i de gode joggeskoa og begynne å løpe, det er ikke for sent, hun kan ennå rekke å komme i god form igjen, og all dansingen og løpingen og leingen ville gjøre henne litt yngre, litt fastere og litt sterkere. Flyttingen skulle være en ny mulighet, og selv om det var de samme blå kjøkkenstolene, var det nye vegger, nye naboer, færre meninger og færre som visste, hun skulle vise naboene og dette nye livet at hun våget å være, våget å danse, våget å le, og hun skulle høre musikk inni seg, det var dette året hun skulle la rytmene fylle henne, hun skulle strekke ut armene og la seg omfavne av lyd, hun skulle ikke høre noen si at hun var tåpelig, at hun gjorde feil, at hun ikke hørte til. 

Dette skulle være hennes år. Hennes muligheter. Hennes hjerte. 

Kjolen ligger fortsatt i posen. Skoene støver ned, og flytteeskene blir aldri pakket ut. Kollegaene vet knapt at hun jobber der, selv om hun er på jobb hver dag, selv om hun snakker med de andre blir hun fort glemt. 

Hun går til psykolog, men våger ikke si de egentlige orda, ikke si det som hun må si, bør si, skulle si, hun sier andre ting, men ikke om det, aldri om det, psykologen er frustrert på sin rolige måte, leter etter de forløsende orda, det som setter prosessen i gang, men hun tenker at hvis hun sier det høyt, er hun redd ordene blir for sanne, at de vil knuse henne, slik de sakte maler henne i stykker nå. Ting blir stående stille. Ingen dansetrinn blir tatt. 

Det skulle være hennes år. Hennes muligheter og hennes dans. 

(Denne er til, og om, et menneske som ikke forstår hvor heldig jeg er som har vedkommende i livet mitt. Selvsagt anonymisert, og gjennomlest på forhånd)

Til deg med alle svara

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Til deg med alle svarene. Med de store orda, to rette streker under alt du sier. Du som alltid finner svar, og som alltid kan forklare, du som alltid vet hva det egentlig betyr, du som alltid vet hva vi egentlig mener. Til du som snakker med caps lock på alle ord, du som bruker kommentarfeltet flittig, du som vet hva du mener, du som vet hva du vil, du som er overbevist om at du vet hva du snakker om, uansett. Du som roper i debatter, du som flirer av andres forsøk, du som avslutter setningene for andre. Til deg med kronisk utestemme, du som trør flatt, du som aldri ser deg tilbake. Til deg som alltid har opplevd noe verre, men som aldri har latt deg knekke, til deg som mener tårer er svakhet, at psykisk sykdom er mangelen på evnen til å ta seg sammen. Til deg som mener arbeidsledighet er latskap, og at du vet det meste om hvordan det er å være ung, for du har jo vært ung selv. Til deg som aldri har vært redd, syk eller alene. Du som aldri har måttet flykte, til du som kan gi juling til de som angriper deg, du som aldri lytter etter fottrinn eller frykter skyggene. Til du som tror riktig. Stemmer riktig. Tilhører den riktige kretsen. Har den riktige jobben, utdannelsen, familien. Til du som ikke tar feil. 

Av og til er jeg deg. Av og til er det jeg som påberoper meg svarene. Av og til er jeg hard og kantete, og snakker øredøvende. Av og til gjør jeg det fordi jeg faktisk tror jeg har svarene. Andre ganger- og kanskje som oftest- gjør jeg det fordi jeg er redd. Fordi jeg vil skjule hvor liten jeg er. Eller fordi jeg er såret. Jeg tror ikke jeg er alene om å rope høyt for å skjule egen usikkerhet, eller for å unngå å kjenne på egen skam. 

En av de modigste menneskene jeg kjenner inviterte som voksen sin mor inn i livet igjen. Steile fronter, alvorlig svik, vonde anklager og mors valg om å ikke se det ufattelige som måtte bli sett, ensomt valg og en ung kvinne som la flere land bak seg for å komme unna barndommens smerte. Hun ropte høyt. Hun nektet. Hun gjemte sin egen redsel, ensomhet og litenhet i alle de store orda, tråkket andre ned mens hun kapslet inn det unevnelige. Men som voksen snakket hun med kjærlighetsfylt innestemme om verdien i å være god. Om å strekke ut hånden sin. Ikke naivt. Ikke selvutslettende. Men å velge. Og å velge bort. Mor og datter rakk å skape noen nye bånd, men aldri å snakke gjennom det som smertet. I minnetalen i begravelsen sa datteren at hun lærte seg å se at mor valgte feil da hun sviktet datteren som barn, men at hun selv valgte riktig da hun valgte å ta opp igjen relasjonen, selv hvor skjør den var.

Til deg. Og meg. Vi som av og til roper så høyt at vi ikke hører oss selv. Vi er små inni. Alle.

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

(Nordahl Grieg: Kringsatt av fiender, vers 7 og 5)