Forrådt

-Hva, roper hun, med skingrende røst, forråder du meg? Går du fra meg, vil du ikke ha meg lenger? Er jeg ikke nok for deg, er jeg ikke god nok?
Jeg aner ikke hva jeg skal svare, jeg blir tvunget til å se inn i de slitne, rødsprengte øynene, usminket og rynkete står hun der. Håret, som jeg husker så innsmigrende glansfullt og fristende vakkert, henger livløst og flokete over skuldrene hennes, hun er liksom så... utbrukt. Sliten. Ferdig.

-Men husker du ikke alt vi har gjort sammen? Latteren, minnene, skiferiene? Lange kvelder med rødvin og samtaler, turene til Bergen? Campingturen i sommer, med en død mus under madrassen din, husker du ikke det? Vennefellesskapet, husgruppa? De ensomme stundene, alle de tankene, da du var alene med de mange? Tårene da, de husker du vel, redselen for at det du fryktet mest skulle skje, og så skjedde det, husker du? Blomstene, klemmene, husker du ikke det? Husker du ikke fristelsene og forsakelsene, at vi sammen sto på og sto på vårt, at vi har diskutert oss røde i kinnene og tårevåte, husker du ikke de diskusjonene en gang? At du var så sint at du skalv, at du gråt, og at du freste så høyt og intenst at... ja... Og at du ba om unnskyldning, husker du det? Og fikk unnskyldninger? At du følte deg skikkelig voksen når du sa du satte strek, etter å ha frest og sutret en hel natt?  At du har vært sliten da... og trist, vi var det sammen, vet du! Hele tiden sammen! Hun er på glid nå. Virkelig.



Ekte fristerinne!
Dronningen av Saba
(filmguiden.no)

-De politiske kamelene MÅ du fortsatt kjenne ettervirkningen av, ærlig talt, de var jo ikke små! De må kjennes på tverke og vrange i.... evigheten! Husker du ikke at du 17.mai i allværsjakke og ullgenser? Eller St.Hans, da alt regnet bort, alle de forberedte lekene dine? Alle bøkene du leste og levde i, og hva med de bøkene du leste om igjen enda en gang da? Eller timene på sykehus, ventetimene, redselen? Presten som gråt, vil du virkelig legge det i minneboka, og legge det bort?  Den hemmelige smugrøykingen nattestid med gemalen, silkebåndhemmelighetene i blikk og delte minner? Fnisingen, latteren, klemmene fra ungene, dansingen med ungene, lekene. Hemmelighetene, hvisking fra barnemunn, kjærlighetserklæringtegningene? Kaffekoppene, med venner, alene, med gode samtaler og triste samtaler og ordene du aldri sa og ordene det ble altfor mange av?  Syngingen i dusjen, syngingen i bilen, syngingen alle andre steder... Når du sang i kirken? Jublende glad? Og så nervøs, og så stolt? Radiointervjuet... Jeg var der hele tiden, absolutt konstant var jeg der, og nå, nå vil du bytte meg ut. Bort. Kaste meg på dynga. Glemme, du vil til og med glemme! Glemme at du har sunget, danset, hulket og bannet SAMMEN MED MEG???

Hun er bitter nå. Bitter og hard. Ikke spor av fristerinnen hun var. Skjønnheten som fylte henne tidligere, den tandre, vare og umiskjennelig spennende vakkerheten som gjorde henne så fristende å være med, så utfordrende og lengselsfull, så ny... det er borte. Hun er bare sliten. Skitten. Uforståelig og tom. Ferdig.

Jeg tar hatten min. Går. Forlater henne som et minne, en smertefull erindring krydret med minner om små, gode opplevelser. Jeg forlater henne, uten å vende ryggen helt til henne, men jeg går, likevel. Inn i favnen til et nytt, fristende bekjentskap. Som står der og glitrer med forventninger jeg ikke kan motstå!

Takk for alt, 2012. Måtte du hvile i fred.